Man skriver om det man tenker mye på

Gratulerer med månedens dikt! Hvordan oppstod diktet?

Takk for det! Det var vel, som det ofte er med dikt, et resultat av konvergerende assosiasjonsrekker. Et inntrykk blir liggende og gjære i et hjørne av bevisstheten, og får ny mening lenge etterpå, når det dukker opp nye inntrykk som det kan settes i sammenheng med. 

I dette tilfellet var det noen helt konkrete ting. Først en monter med utstilte hodeskaller på en T-banestasjon i Oslo, på utlån fra Naturhistorisk museum. En stund senere så jeg en påkjørt grevling i veikanten, og innså at jeg nå hadde sett flere døde enn levende grevlinger. 

Det føltes som et nederlag, en metafor for noe større. Det var de to bildene som satte det i gang. Så kommer etter hvert både de større linjene og de mindre detaljene.

Diktet jobber med det underjordiske og det som er igjen av et liv. Tenker du mye over dødsbevissthet og etterliv? I så fall, er det noe du jobber mye med i skrivingen din?

Det gjør jeg nok. På mange måter og fra mange innfallsvinkler. Det er vel ikke til å unngå at man skriver om det man tenker mye på, det man ikke helt blir ferdig med, i et forsøk på å forstå.

For noen år siden mistet jeg en venn til sykdom. Jeg var der da hun døde, og den opplevelsen forsøker jeg stadig å prosessere. Du tar hånden til et levende menneske, og innen du har sluppet taket, er hun død. Hånden er på en måte ikke en hånd lenger, annet enn i formen. Hva er den da? 

Overfor sånne eksistensielle spørsmål er det lettere å gripe til det mer konkrete, og det gjør vi jo også. Vi har begravelsesseremonier, vi har gravstener å gå til, vi planter blomster og tenner lys og skriver.

Forhåpentligvis lever man lenge nok til å forsone seg med døden.

Ved et lykkelig sammentreff, ble diktet ditt trykket i Tor Ulven-utgaven vår, en poet som også har en del knokler i sine dikt. Er dette en poet du har et forhold til?

I liten grad, må jeg innrømme. Etter at jeg fikk siste BLA i posten begynte jeg å lese i Søppelsolen, og det jeg har lest så langt, liker jeg godt. Ikke bare på grunn av knoklene! Måten han bruker naturen på, helt uromantisk, i sømløs overgang til det kunstige og menneskeskapte. Det er deilig å lese tekster der substantivene er så treffende at adjektiver blir overflødige. Hvert ord som står der føles nødvendig.

Ossuarium

i en monter på Tøyen T-banestasjon
står mårfamiliens hodeskaller
dyr jeg aldri har sett
annet enn som avfall i veikanten

i synkende størrelse
som om avstanden øker
samme tomme blikk mot kjøreretningen

på toget har jeg røntgensynet med meg
ser kroppene som holder seg fast
jeksler som venter i gommene

jeg krysser sporet mot gravlunden
der mennesker jeg var glad i
har vekslet inn knoklene sine
i jord og aske

Diktet sto på trykk i BLA 09/25: Tor Ulven.