Prosa

Barbarenes Oslo

I Morten Langelands 'Barbar' flaskes vi opp på fyll, skjøre fellesskap og fanterier ... eller bare en lang sommers ferd mot høst.

Publisert digitalt

Morten Langeland

Barbar

Prosastykker

Flamme Forlag, 2020

135 sider

Morten Langeland regnes blant våre mest lovende poeter. Dette til tross for at han har rykte på seg for å være en tilbeder av utropstegnet, samt en skøyer. Hans litterære rang ble sedimentert med fjorårets Svamp, en fortryllende diktsamling også jeg skrøt av i en oppsummering av poesiåret 2019.

Når det gjelder hans nyeste utgivelse, prosaboka Barbar, jeg nevne det heslige omslaget. Her ser vi Langeland i bar overkropp (!) og skrivende. Han er grovt klippet ut og klistra på en gradert bakgrunn, en gradient av purpur og fersken-rød som drar tankene til 80-tallets Miami. Tilhørende kollasjen er òg glorete skrift, pålimte halvliterglass med pils, en ryggsekk fra McKinley og en halshugd (??) albatross, altså intet mindre enn dikterens symbol jamfør Baudelaire. Iscenesettelsen er såpass freidig og tilsynelatende amatørmessig at jeg ikke kan annet enn å smile med.

I halvliteren er sannheten

Vi skjønner: her er det selvframstilling på gang. Neppe poetisk myteskaping per se, og ikke virkelighetslitteratur; det er det rett og slett for mye lek til. Selvframstilling er absolutt ikke en ukjent metode for forfatteren bak Svamp, men der Svamp utmerket seg ved å øse av jeget og dens rike brønn i automatskriftøyemed, går Barbar i en annen retning. Boka skildrer en nær alkoholisert person og hans sommerdager i koronaens fortegn, med ensomhet og isolasjon. Hovedpersonen «Morten» er en Peter Pan, og Oslo er en moveable feast, hvor ølkranene flommer og kvinner ikke er kvinner, men yndige jenter. I dagboksformat samles selvmotsigelser, drøyheter og popkulturelle referanser. Jeget «lever et uteliv og blomstrer», og framstår som kåting og fyllefrans. Her råder narrens sannhet, sannheten i løgnen og latteren, rusen, en ærlighet det òg, om man lodder sin indre apekatt eller vektlegger fylleangst som en kilde til innsikt.

Det jeget vi møter, er derfor først og fremst «partly truth, partly fiction, a walking contradiction», slik Travis Bickle omtales i filmen Taxi Driver. Hvor sanne kan utsigelser egentlig være i en roman, strengt tatt? Langeland griper imidlertid motsigelsene som et postulat, og dyrker dem. Det er i løgnen at litteraturen spirer, og på sitt beste viser Langeland hvordan dette stemmer; Barbar er både overraskende, innfallsrik, fruktbar og morsom. Aforismer oppstår overalt på sidene, lik et ansikt dekket av kviser.

Pen i ræva – et gode?

Kanskje er det på grunn av disse attributtene at boka har fått sin tittel? Som jeg husker fra klassiske fag, var «barbar» grekernes ord for «de andre», med andre ord folk de ikke forsto, de som rett og slett sa blabla/barbar og bablet på et uforståelig språk. Whitmans mest skjellsettende linje er godt mulig denne: «I sound my barbaric yawp over the roofs of the world», et motto for framtidige generasjoner med poeter. Om Langeland mener han er en bablende villmann, smigrer han seg selv, men en trøst må det være at setningene hans er velformulerte og originale. Til tross for sin impulsive metode, er Langeland bevisst, ja, en ironiker, oppsummert av humoren i utsagnet: «Helt gresk for meg, kall meg barbar!»

Nettopp et så sofistikert utsagn viser at Barbar ikke er gutturalt/visceralt, heller viser det til en avstand i kraft av ironien, en som står utenfor og prøver å bli klok på babbelet. Slik føler vel alle seg i vår tids surr. Baudelaire skrev angivelig sine dikt som reaksjon på å nesten bli overkjørt av hestedrosjer, men nå til dags er det enda flere sprø ting å forholde seg til, som potensielt kan drepe eller overvelde oss, det nyeste naturligvis el-sparkesykler. Det hjelper dessuten ikke på helbreden at alt er spist opp av kapital:

«Haik ble uber, kræsje en natt ble airbnb, bomme en sigg ble vippse en tier. Mon dieu, snart får man ikke et kyss uten å betale eller spørre først.»

Det sentrale i dette landskapet er at barbaren ikke er «pre-fab». Han ser rundt seg, prosesserer, prøver å skape mening ut av surret, men forblir en fremmed på jorda. Hva ser han? At «liv og død er staget.» Hvor er inderligheten, når alt i livet er preget av overfladiskhet? Viser ikke den selvtilfredse og selvrettferdige yrkestittelen «influencer» hvor på villspor vi er, hvor blinde, privilegerte? Det er nyttig med barbarens blikk; det å innse at analbleking og plastisk kirurgi ikke bare er normalitet, men også galskap. Og denne galskapen er vi født inn i: «Ingen vil stå fram uredigert, alle har hatt en telefon foran ansiktet siden de slapp ut av barnehagen.»

Overveldet, omsider

Om det ikke er tydelig, begynte jeg lesinga forventningsfull. Dette er en bok jeg ønsket å like. Umiddelbart innfrir den, jeg begeistres. Av utropstegnene! Av humoren! Hvordan Gamlebyen besynges slik Jan Erik Vold skrev om Briskeby. Hvordan Ottar Brox blir en karakter på linje med Francis Bull.

En bok kan naturligvis ikke bli for morsom, og som det heter i Barbar: «Uten humor dør kunsten.» Men humoren kan gå tom for gass, eller spinne uten at man kommer seg noen vei. Langeland selv siterer Nietzsche på at «gode tanker sperrer utsikten for hverandre om de kommer for tett». Jeg vil mene dette er Barbars problem, et som tiltar fra rundt midten. Det er som om det lekne og impulsive, de overraskende formuleringene, ordspillene, kommer i veien. Det tvinger leseren til å bremse, igjen og igjen, som i et nabolag med fartsdumper.

Langeland er seg dette bevisst og kommer kritikken i forkjøpet. Overflødighetshornet og fartsdumpene er med hensikt. Ved flere anledninger kommer det òg stikk til leseren, som for eksempel: «Dette snakket trenger et løft. Leseren er på bristepunktet. Dakkars.» Spørsmålet er da om bevisstheten om egen metode er til heder eller kun provoserende, siden det ikke tas til etterretning (og hva er kritikerens oppgave, når man påpeker det forfatteren allerede veit?). Personlig liker jeg frekkheten, men det går en grense hvor snakket bare blir snakk.

Et fellesskap av dårer?

Den begivenhetsløse ranglinga i første halvdel er med andre ord ikke problemet – dette elsker jeg, fordi det er rikt med friske observasjoner og tanker om diktning. Lugging oppstår der boka får en uvane for anekdoter og innskutte engelske sangtekster, og hvor koronadagboka utvikler seg til en slags KHiOs svar på Bergeners. Detaljene blir partikulære, private. Flere av personene synes intetsigende annet enn som cameoer. Teknisk sett framstår anekdoten som en problemløser, ved å sette det patetiske på armlengdes avstand, samtidig som det kan benevnes – kjærlighet, sorg, ensomhet – gjennom eksempler og referensialitet. Anekdotene oppstår derimot så ofte og vilkårlig, at de ikke synes å tjene en hensikt utover seg selv.

Etter hvert øker dessuten de ironiske punkteringene. Man lurer på hvilke utsagn som har konsekvens og hvilke som er geip. Kanskje er det ingen motsigelse her, egentlig, hvis man som leser er med på leken? Men i siste instans blir det for påtakelig at utspillene, i sin mangel på ansvarlighet, er uttrykk for lite mer enn overskudd. Dette skaper en uvilje i meg, som gjør at jeg stiller spørsmål, for eksempel ved barbarens påståtte utenforskap. Selv om «Morten» er ensom og fordrukken, er han òg en person med hundrevis av venner. En trondhjemmer blir mildt sagt misunnelig på kameraderiet! Og koronaens isolasjon er ikke verre enn at man kan drikke seg full ute hver kveld. Samtidig romantiseres poeten som blakk, men da må vel halvlitere til 90 kroner lukes fra budsjettet?

Som tidsportrett er likevel Barbar ypperlig. Med sitt intelligente babbel uttrykker prosastykkene vår tids koko normalitet. Vi er alle barbarer, sløsere, utenforstående; vi går på byen og roper hverandre i fleisen over musikken, til tross for smittevern. Ikke minst er vi selvmedlidende, opptatt av vårt eget, og vil framstå uredigert og ekte, skjønt retusjert. Portrettet vil nok stå seg for framtidige generasjoner, men da kanskje som babbelet til en fremmed, en barbar anno 2020, eller et bilde av oss på Medusas flåte som druknet klimabekymringer i drikk.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er skribent, litteraturviter og redaksjonsmedlem i Beijing Trondheim.

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS