Kritikk

Ett bein på jorda, en ball i orbit

Filosofi om fotball virker i Simon Critchleys tapning omtrent akkurat så anstrengt som man kunne frykte. Men boka hans er slett ikke uten kvaliteter.

Publisert digitalt

Simon Critchley

Det vi tenker på når vi tenker på fotball

Oversatt av Audun Vinger

Tiden Norsk Forlag, 2018

186 sider

I Norge har vi tradisjon for at forfattere og litterater skriver om fotball: Jon Michelet og Dag Solstad utga i alt fem bøker om fotball-VM, den siste i 1998. Det året fikk de konkurranse av Ketil Bjørnstad og Ole Paus, som også ville til Frankrike og nyte livet ispedd litt fotball. I anledning forrige VM skrev latinamerikakjenneren Kjartan Fløgstad sammen med sønnen Aslak Nore en fin bok fra Brasil. Ellers har vi selvsagt mange ivrige sportsjournalister, og også fotballbladet Josimar. Men en filosof som skriver om fotball? Hos noen og enhver vil varsellampene lyse i møte med denne kombinasjonen.

Det begynner heller ikke særlig bra i Det vi tenker på når vi tenker på fotball av den britiske filosofen Simon Critchley. Allerede på første tekstside kan vi nemlig lese følgende: «Et [fotball]lag er et rutenett, en dynamisk figurasjon, en matrise av bevegelige noder, stadig varierende, men hele tiden forsøker det å holde formasjonen, å beholde sin form.» Er det virkelig en fotballentusiast som skriver slik?

Det blir imidlertid fort litt mindre pretensiøst – men kanskje også mindre ambisiøst – da det framgår at Simon Critchley først og fremst vil understreke at i hvert fall visse lag fungerer slik at «helheten helt klart [er] større enn summen av enkeltdelene». Eksemplene han nevner er Leicester City i Premier League i 2015/16-sesongen, Costa Rica i VM 2014 og Island i EM 2016.

Jeg antydet at jeg begynte å lure på om Critchley er en virkelig fotballentusiast. Avslutningsvis insisterer den feterte filosofiprofessoren på det: «Som jeg håper jeg har klart å gjøre tydelig: Jeg elsker fotball.» Men i første kapittel antyder han faktisk noe litt annet. Der skriver han nemlig at «det er fansen som virkelig interesserer meg». Slik snakker en ekstern observatør, ikke en engasjert deltaker.

The opposite of socialism

Det vi tenker på når vi tenker på fotball ble utgitt på engelsk i fjor, og er nå ute på norsk akkurat i tide til VM i Russland. Etter å ha overvunnet noen fordommer mot utgangspunktet for boka, og litt innledende skepsis i møte med den, innser jeg at det står en del interessante ting her også. Som at fotball gjerne ble omtalt som soccer også i England fram til 1970-tallet, «før det senere ble misforstått som noe amerikanisert». Det visste jeg ikke, og jeg vil gjerne vite det!

Med sin generelle anarkistisk-sosialistiske tendens er Simon Critchley en av vennene eller fiendene som slovenske Slavoj Žižek liker å bryte lanse med for å spesifisere sin egen, angivelig mer «kommunistiske», politiske posisjon. Typisk for Critchley er at han går videre fra den moderne sosiolingvistiske observasjonen knyttet til ordet soccer, og kopler ordet til det latinske socius, som han – med støtte i Karl Marx’ Kapitalen – kaller «den frie forbindelsen mellom mennesker». Når vi i tillegg forstår at socius er etymologisk beslektet med «sosialisme», skjønner vi kanskje hvor Critchley er på vei? Han innrømmer selv at han kanskje trekker det litt i lengste laget år han slutter fra disse lingvistiske kjensgjerningene at «fotballens rette politiske form er sosialisme».

Critchley er likevel ikke naiv i møte med den moderne fotballen. Han er helt eksplisitt på at tildelingene av VM til Russland i år og Qatar i 2022 uten tvil må ha vært «et resultat av systematisk korrupsjon i FIFA», og innser at hans egen sosialistiske idealisme kan virke nokså kontrær i møte med realitetene i dagens fotball:

«Selvsagt kan slike sosialistholdninger virke tullete, ja til og med latterlige, spesielt når vi tenker på fotballens utøvende myndighet, korrupsjonssumpen og autokratiet FIFA, som har hovedkvarter midt i det trygge middelklasse-Zurich (sic). Men slik sentimentalitet virker også komisk på grunn av pengenes massive og stadig økende påvirkning i fotballen, der spillere blir oppmuntret – og i mange tilfeller nærmest tvunget – av sine grådige agenter til å oppføre seg som leiesoldater, der klubbene er leketøy for superrike og mektige, der man på grådig vis kan sette prislapp på fansens hengivenhet – ettersom deres lojalitet alltid tas for gitt.»

Det er sant at det er lett å bli elegisk i møte med det moderne pengeveldet i fotballen, og denne utblåsninga fra Critchley er slik sett helt på sin plass, og på mange måter vel verdt å formidle. Det minner meg om noe jeg fant gripende (av alle ting) i London Review of Books (av alle steder), nemlig da forfatteren John Lanchester skrev følgende i forbindelsen med åpningen av VM 2014: «Kanskje vi en dag vil få tilbake fotballen fra dens herskere, og VM igjen kan bli noe små gutter kan se fram til, samme hvor gamle de er og hvor mange mesterskap de kan huske.» Kanskje det. Det ville vært noe.

Fotballens fenomenologi

«I denne lille boken vil jeg bruke den metoden filosofer kaller fenomenologi», skriver Critchley lett pseudopedagogisk. Ideen om å bruke såkalt fenomenologi er sikkert vel og bra, men hva lærer vi egentlig av påstanden om at fotball «blir spilt mellom subjektivitetens og objektivitetens rike»? Målet i boka er etter sigende å «tegne opp en fotballopplevelsens  poetikk» – er det bare jeg som reagerer på det fisefine ved slike formuleringer?

En sentral innflytelse for denne boka oppgis å være Steve Connors A Philosophy of Sport (2011), der all sport blir forsøkt forstått fenomenologisk. Men det blir litt i meste laget for meg når Critchley i det videre forklarer fenomenologi ved å si at denne metoden «forsøker å komme så nær kjernen som mulig, nær strukturen og det eksistensielle opphavet til opplevelsen slik den er, og la ordene gi opplevelsen gjenklang, slik at vi kan se den i nytt lys, med andre kjennetegn». Det følgende finner jeg direkte outrert: «Fotball er ‘arbeiderklasseballett’.» Kan slike ord virkelig være nødvendig i møte med fotball? At han våger, liksom.

Det blir etter hvert tydelig at det er viktig for Critchley å få lov til å bruke høykulturelle ord om fotball. Han skriver at fotballen tidligere «ikke ble ansett for å være filosofiske undersøkelser verdig», men at den i løpet av de siste 25 årene har etablert seg som et «legitimt emne for seriøse tekster». Her må det være lov å nevne at Michelet og Solstads første VM-bok kom allerede i 1982, altså 35 år før Critchley skriver dette. Selv nevner Critchley navn som Eduardo Galeano, David Goldblatt, Paul Simpson, Ulrich «Uli» Hesse, Simon Kuper, Jonathan Wilson, Barney Ronay, Barry Glendinning og Franklin Foer.

Noe mer spesifikk oppmerksomhet vies visse skjønnlitterære forfattere. Nick Hornbys Tribunefeber (1992) blir henvist til med positivt fortegn. Mer avmålt er Critchley når det kommer til David Peaces mer eksperimentelle bøker om de to uttalte sosialistene Brian Clough og Bill Shankly, henholdsvis Fordømte Leeds (2006) og Rød eller død (2013).

Peter Handkes Målmannens angst ved straffesparkmerket (1970) blir derimot omtalt som «uforglemmelig», og Handkes hovedperson Joseph Bloch blir sitert på følgende: «En god kamp skal gå helt stille for seg.» Det er fint sagt. Litt jålete blir det der Critchley kopler sitatet til den musikalske termen legato, «en myk og umerkelig tidsstrøm», og setter det i motsetning til baseballens – eller leirdueskytingens (!) – staccato. Jaja. Han kan å flotte seg, denne Critchley.

Drama?

Dag Solstad mente i sin tid at fotballen aldri ville kunne slå an i USA, fordi den tilhørte en annen, langsommere tid (eller noe i den duren). Nå vil enkelte påstå at fotballen kanskje har slått bedre an i USA enn Solstad så for seg, men det får så være. Critchley later uansett til å være inne på noe liknende som vår norske nestor: «Noen mennesker – og det må sies: mange amerikanere – synes at fotball er kjedelig. Dette er feil. Og de er kjedelige som synes det. Jeg vil snarere si at fotball er mer meditativ og ettertenksom enn mange andre idretter.»

Noen ganger er Critchley interessant, nemlig når de filosofiske kategoriene trer tilbake, og han kommer med noen påstander som virker mer egnet for en overraskende intellektuell samtale på pub enn for et programmatisk kjedelig innlegg i et seminarrom: Et eksempel er at han sammenlikner fotball med kino, og kaller begge fenomener «på samme tid […] hundre prosent ekte og hundre prosent oppfunnet». Jeg har også sans for sammenlikningen mellom moderne fotballkamper og den greske antikkens dramatikkfestivaler. Jeg følger ikke Critchley fullt og helt i betoningen av at det greske dramaet og fotballen har skjebnen til felles, eller at fotballspillerne skulle utgjøre noen slags deus ex machina. Likevel: Fotballen og antikkens drama har noe til felles nettopp gjennom å være massemønstringer.

Det Critchley får mest ut av blant de mange parallellene til tradisjonelle filosofiske termer, er nok henvisningen til Nietzsches begreper om det apollinske og det dionysiske. Nietzsche hevder at musikk er tragediens livmor, vevet den springer ut fra, skriver Critchley, og fortsetter (men også her blir språket lovlig svulstig):

«Dette føles naturlig overført til fotball, hvor allsangen og den berusende lyden av menneskemengdene ikke bare akkompagnerer den flotte bevegelsen ute på banen, men er selve det sublime vevet spillet springer ut fra, det er kraften som gir energi til handlingen i form av pågående sang og motsang, strofer og antistrofer. Dette er grunnen til at kamper som blir spilt for tomme tribuner, for eksempel som straff for rasistisk oppførsel fra fansens side (noe som fremdeles skjer med deprimerende hyppighet), er noe svineri.»

Poenget med å henvise til Bertolt Brechts såkalte episke teater er også forståelig, og godt. Som Critchley skriver, så Brecht det som et problem med teateret, særlig med det sene 1800-tallets og det tidlige 1900-tallets borgerlige naturalisme, at tilskuerne «faller i en slags døs når de går for å se et stykke». Critchley oppsummerer: «Det er grunnen til at Brecht sa at han med sitt nye episke teater ville gjøre noe som liknet mer på et idrettsarrangement: Publikum kunne spise snacks, røyke sigarer, snakke og lage lyd, synge, heie og bue.» Moro!

Det er også mulig å forstå hvorfor man, når man skriver om fotball, assosierer til Samuel Becketts Mens vi venter på Godot – det hele forløper i to omganger uten at det nødvendigvis skjer særlig mye.

Best liker jeg nok Simon Critchley når han minner om hvordan barn kommenterer seg selv når de spiller fotball på løkka: «Publikum stormer banen i total gledesrus etter at Critchley scorer vinnermålet i 93. minutt!» Eller når han kommer med konkrete, gjenkjennelige erfaringer fra fotballarenaen, som da han sier at han stadig blir forbløffet over fans som forlater kampen tidlig, fem eller ti minutter før slutt, antakelig for å unngå trafikkork: «Altså, om trafikk er det du bryr deg om, hvorfor i det hele tatt gidde å dra på kampen?» Aller best er det når Critchley – som selverklært «reaksjonær fundamentalist» – tar til orde for å forby stadionmusikk, for dermed å bli kvitt den evinnelige avspillingen av «tåpelige låter som Queens ‘We Are the Champions’».

Never walk alone

«Min eneste religiøse forpliktelse er den jeg har overfor Liverpool Football Club», skriver Critchley. Det er da også denne mer personlige siden ved Det vi tenker på når vi tenker på fotball som er mest vellykket.

Chritchley kan opplyse om at han selv har vært aktiv spiller, nærmere bestemt forsvarsspiller. Viktigere er nok forholdet til den avdøde faren, og til sønnen. Boka er dedisert til dem. Og Critchley skriver for eksempel: «For å være ærlig var nok fotball det eneste faren min og jeg var i stand til å snakke om på en rasjonell måte og med en delt entusiasme og glede». Om forholdet til sønnen anslår han at 40 prosent av alle samtalene dem imellom, og 80 prosent av alle tekstmeldingene, har dreid seg om fotball.

Denne familiære fotballgalskapen slår meg, i all sin åpenbare absurditet, som mer sympatisk enn alle de intellektuelle referansene Critchley etter alt å dømme føler han må mobilisere for å forsvare at han liker fotball.

Sagt på enn annen måte: Jo mindre filosofisk han er, desto bedre er Simon Critchley som fotballskribent. Dette inntrykket kunne selvsagt skyldes en fordomsfull holdning til filosofi fra min side, men det har også noe å gjøre med hva «filosofi» later til å bety i denne sammenhengen; nemlig avanserte henvisninger til teknisk vokabular og høykultur mer generelt. Som antydet tidligere er antagelig et slikt «forsvar» for fotballen – for at den lar seg omtalte med avanserte termer og forstå ut fra komplekse kategorier – viktig for Critchley. Kanskje i møte med filosofiske fagfeller? Det virker uansett mer – la meg si – autentisk når han snakker om sin nære familie.

Her er det i realiteten kanskje faren og sønnen jeg får sympati med. De har i hvert fall tilsynelatende beina sånn noenlunde på bakken, mens midterstemann Simon trikser manisk eller sender ballen ut i orbit.

Fra konseptene

Ellers registrerer vi at Critchley er en postmoderne paradoksmaker, som på samme tid hevder at å være glad i fotball er «virkelig dumt», endog «ganske idiotisk», og på samme tid kjennetegnet av en særegen form for ettertenksomhet. Det tilsynelatende dumme knyttes i denne litt søtladne passasjen til det utopiske: «Til tross for kynismen, korrupsjonen og den kroniske kapitalistiske siden ved fotballen, består en stor del av det å være fotballfan av å være dum, ha utopiske tanker og tro på eventyr.» Selvsagt må Critchley gå derfra til å nevne verker fra renessansen, som Thomas Mores Utopia og Erasmus fra Rotterdams Dårskapens lovtale (eller Dårskapens pris, som oversetter Audun Vinger kaller verket). Nok en gang undrer jeg meg på hvor mye vi lærer av Critchleys mange lærde henvisninger.

Vingers oversettelse flyter for øvrig fint, den er riktignok litt omstendelig, men det kan man si om originalen også. Det eneste som irriterer meg er at også i denne boka så blir det engelske ordet concept oversatt med «konsept». Det riktige i denne typen tekst er «begrep». Det var bare det.

Mellom to stoler

Flere fotografier, som knapt blir nevnt i brødteksten – i en avsluttende note framgår det da også at de ikke er valgt av forfatteren selv – indikerer kanskje at vi har å gjøre med en bok ment for det brede publikum? Mulig det. Men dette publikum vil nok bli skuffet – det er for mye high-brow livsfjernhet over denne boka.

Jeg påstår ikke at Simon Critchley burde skrevet en annen bok – selv om han, tatt i betraktning noen av avsnittene i den foreliggende boka – muligens kunne ha vært i stand til det. Poenget mitt er enkelt og greit av denne boka faller mellom to stoler: den folkelige og den akademiske. Og bare fordi Simon Critchley så gjerne vil sitte på begge stolene samtidig.

Powered by Labrador CMS