Prosa

Folkedypets vulgære sjarm

En ung mann trekker seg tilbake for å dyrke intellektet, men blir forstyrret i sitt arbeid av en ung kvinnes kjærlighet. Elegant språk og litterær ballast kan dessverre ikke kompensere for svake persontegninger.

Publisert digitalt

Ottar Gadeholt
Martin Lange

Roman

Solum Bokvennen, 2020
385 sider

Den trassige bruken av kitsch-begrepet vi ser hos Odd Nerdrum og halehenget (eventuelt elevene) hans, sier noe om patosens skrinne vilkår i vår tid, særlig slik den har kommet til uttrykk i klassisk europeisk finkultur, altså av den typen som ikke uttrykker ubehag ved begrepet «finkultur». Utenfor Nerdrums atelier er det i våre dager vanskelig, kanskje til og med umulig, å la brystet svulme og språket blomstre uten at folk med et visst dannelsesnivå tror det er i det minste delvis ironisk ment, slik reaksjonen er når Aune Sand skriver porno. Carmina Burana er en reklamejingle. Caspar David Friedrichs maleri Vandrer over tåkehav danner malen for talløse actionfilmplakater. Verden har gått videre, og i prosessen rokket ved gamle sjangerforestillinger: En historie som for to hundre år siden kunne vært en tragedie, bør i dag være en komedie. Det er slikt jeg tenker på under lesningen av Martin Lange, Ottar Gadeholts debutroman.

Språk uten mennesker

Vi møter denne unge Martin på bussen fra Oslo – som han uttaler med spiss s, fordi han tror navnet Oslo er avledet av «oset ved Loelven», en utbredt, men tilbakevist myte (enten er det forfatteren selv som tar feil her, eller så er det en subtil spøk på bekostning av Martins besserwisserske tendenser, som skal komme godt til syne en rekke ganger underveis i romanen. Jeg legger godviljen til og tolker det som det sistnevnte). Uansett, han er på vei til den fiktive Vestfold-byen Hellevik, hvor han har fått låne en hytte av onkelen David. Her skal han vie det neste året til å lære seg tysk og fransk ved å lese en rekke litterære klassikere opp mot de norske oversettelsene. Å studere forskjellene mellom dem, kanskje til og med sirkle inn hver nasjons innerste vesen gjennom språket. Prosjektet er innadvendt inntil det narsissistiske; Martin ignorerer språkets sosiale dimensjon nesten fullstendig, til fordel for å lese romaner han allerede har lest, og som for det meste handler om unge menn som avviser eller trekker seg tilbake fra verden: Tonio Kröger av Thomas Mann, Den fremmede av Albert Camus, Unge Werthers lidelser av Goethe står alle på leselisten. Han ønsker rett og slett å vie året til å dyrke sitt eget intellekt, et selvrealiseringsprosjekt like strengt og kjønnsløst som talemålet hans. Den allvitende fortelleren humrer i skjegget: «Som alle unge menn var han tilbøyelig til å avfeie innvendinger mot sine egne idéer som snusfornuft, feighet eller mangel på forstand eller forståelse, og han ble sikrere på sitt forehavendes fortreffelighet jo mer han tenkte på det». Romanen rommer flere slike små stikk til den unge mannens nykker og forfengelighet, samtidig som han forblir bokens sentrum og eneste fullt utviklete karakter; den milde ironiseringen fremstår mer som en pliktøvelse enn som et uttrykk for genuin ambivalens.

Thomas Mann i Vestfold

Hellevik er et underlig sted, påfallende velstående, og med en statue plassert på bytorget som håner byens befolkning åpenlyst. Den er plassert der av onkel David, en muntert machiavellisk industribaron som forsyner Hellevik med så godt som alle sine arbeidsplasser og all sin velstand, og til gjengjeld forlyster seg ved å manipulere byboerne etter eget forgodtbefinnende.

Slik hovedpersonen åpent mimer kjente skikkelser fra den europeiske litterære arven, er onkelen og hans småkongerike som hentet fra en Thomas Mann-roman, hvilket legger et fremmedhetens slør over Vestfold-landskapet. Gadeholt fyller i det hele tatt sitt litterære univers med skikkelser, konvensjoner og motiver fra svunne tiders diktning: Her er lange skildringer av møbler og malerier, som om vi befant oss i en attenhundretallskoloss om intriger blant høyborgerskapet. Jeg slites underveis mellom å lure på om romanen driver gjøn med sin egen smått Minerva-kommentarfeltaktige eurosentrisme, at dette er et stykke dypt ironisk geriljalitteratur fra det ytterste identitetspolitiske venstre, eller om det heller er snakk om en Öde Nerdrumsk lojalitet til sine forelegg, en innbitt insistering på de gamle mesteres fortsatte vitalitet.

Fyrverkeri og flatfyll

Martins monastiske intensjoner møter nærmest umiddelbart motstand, jeg hadde nær sagt selvfølgelig. Han fatter nemlig straks interesse for den «usedvanlig vakre» Live (litt som livet, jo!), vever og yndig legedatter i sitt siste år på videregående.

Gjennom Live blir han mer eller mindre villig viklet inn i hennes sylharry vennekrets og alskens vulgære forlystelser som byr den unge skjønnånden imot: flatfyll, listepop, tivoli, fyrverkeri, amatørmessig fremført klassisk musikk. Fisken på land er et velbrukt og effektivt motiv i komedien, og det ligger et stort komisk potensial i Martins møte med folkedypet; dessverre forblir potensialet liggende så godt som urørt. Martin er så høflig og mild at forakten han unektelig føler aldri tar skikkelig fyr (jeg tok meg underveis i å lure på hva en vittig snobb som Evelyn Waugh kunne fått ut av dette råmaterialet). Samtidig lærer han heller ikke stort av sine ekskursjoner blant bermen. Lives venner forblir todimensjonale og vulgære, med ett personlighetstrekk hver; småbylivet er akkurat like provinsielt og trangsynt ved romanens slutt som i begynnelsen.

Martin trives best når han er alene med Live, og kan greie ut over mange sider om stjernebilder og gresk mytologi mens Live lytter henført. I en tid hvor begrepet mansplaining har entret også den norske dagligtalen, krever det en viss grad av chutzpah å skildre et kjærlighetsforhold som så lojalt reproduserer den hårete gamle forestillingen om geniet og hans muse uten å henfalle til åpen harselas. «Det er så fint når du forteller, synes jeg,» sier Live, og alt er såre vel.

Kropp vs. sinn

Men det oppstår med tiden brann i rosenes leir: Live vil pule. Som den europeiske åndselitismens fotsoldat han er, opererer Martin med et vanntett og cartesiansk hierarkisk skille mellom kropp (dårlig!) og sinn (bra!), og er derfor tilfreds med å la seg inspirere til nye intellektuelle høyder av sin muse. Også her nærmest trygler de farseaktige komiske aspektene ved situasjonen om scenetid, men Gadeholt behandler det hele med det ytterste, grublende alvor. Harde ord utveksles, salte tårer felles, tunge tanker tenkes. I febersyk selvransakelse kommer Martin til at han har gjort Live urett. Kanskje de to likevel kan gå opp i en høyere enhet. Skal det være vakkert? Tankevekkende? En parodi? Sannelig ikke godt å si, men jeg forblir uansett uberørt. Det er noe flatt over forholdet til de to, som ikke bare kan tilskrives Martins utidsmessige kyskhet. Live er nemlig ikke særlig livaktig – en katastrofal mangel. Rent bortsett fra at hun er vakker og møter Martins Oslo vest-standard for «ikke harry», hva er det egentlig ved henne som er så spesielt? At hun sitter stille og holder kjeft mens han prater?

Da er det mer futt i onkel David. Under sine middager med nevøen deler han fritt sine kyniske tanker om makt, kjærlighet, Helleviks beboere og menneskeheten i sin alminnelighet. Det er noe befriende uhemmet i onkelens frydefulle kjeltringaktighet; som i Disney-filmer, er skurken morsomst.

Jeg hadde lyst til å like Martin Lange. Romanen er ubeskjeden, og den stringente gammelmodigheten har en viss egenrådig, gla’-reaksjonær sjarm, som min salige farfar etter et par glass. Gadeholt er en lærd og elegant prosaist med et rikt og musikalsk språk – eller sprog, da. De mange lange skildringene er ofte fine og levende, skrevet med utpreget visuell sans. Om forfatteren bare hadde evnet å mane frem levende menneskeskikkelser med like stor overbevisning, å gi ideene og kunnskapene sine selskap av litt kjøtt og blod – litt kropp, rett og slett. At romanen er oppkalt etter hovedpersonen er talende: Han er den eneste forfatteren virker oppriktig interessert i. Interessen er dessverre ikke smittsom nok til at han makter å bære denne nesten 400 sider lange romanen på egen hånd.

Leif Bull (f. 1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 10/20.

Powered by Labrador CMS