Prosa

Cabin crew og andre rollebesetninger

Hvordan finne sin plass i roller som er utformet for noen som ikke ligner en selv? I "Globus" utforsker Sarah Smith Ogunbona individet i systemet, og leter etter en manual som godtar variasjoner.

Publisert digitalt

Sarah Smith Ogunbona
Globus
Roman
Forlaget Oktober, 2020
205 sider

De fleste av oss sjonglerer forskjellige roller i hverdagen, og klarer sånn noenlunde å forstå hvilke deler av vår identitet vi skal bære med oss fra den ene relasjonen til den andre. Likevel kan vi havne i situasjoner hvor vi ikke vet hvem det er forventet at vi skal være, eller om vi egentlig har en passende hud å tre inn i for oppgaven. Er da det enkleste å bli rollen, heller enn å fylle den? Spørsmålene om hvilke roller vi kan innta er ledene I Sarah Smith Ogunbonas debutroman Globus. Her følger vi Hazel, en ung kvinne som i mangel på en klar oppfattelse av egen identitet blir flyvertinne. Innimellom et handlingsplan med kaffe- og middagsserveringer, strømpebuksefarger og leppestiftsmerker på tennene møter vi fortidsskildringer av en kronglete barndom – og disse to trådene vever sammen spørsmål om hva som definerer et fellesskap.

Søstermanualer og livsoppskrifter

Hazel og storesøster Cornelia er døtre av en nigeriansk far og en norsk mor med «dårlig mental hygiene». De har vokst opp på terskelen mellom kulturer i en familie hvor rollene har vært omskiftelige og uklare: Når faren flytter ut mister moren oversikt over hvordan hun skal være rollemodell for døtre med en annen kulturarv enn seg selv, og etter hvert over hvordan hun skal være mor overhodet. Hun maler rommene deres gule og fyller dem med afrikanske masker, før hun resignerer og selv flytter inn på et av barnerommene, et rom som ikke var til «for å ta viktige avgjørelser». Storesøster Cornelia overtar dermed som den foresatte, og er i voksen alder fortsatt et mulig forbilde for Hazel: «en manual, et dokument å skrive av fra, et allerede levd liv å kopiere». Men Cornelia er lysere i huden, tar alle de riktige valgene, og skal nå få sitt eget barn – og hvor skal Hazel da finne sin plass?

Det å bli flyvertinne virker i lys av dette som en søken etter nye mulige manualer å leve etter, for her er det som Hazel «fødes inn i en familie med 1500 søstre. Vår viktigste oppgave er å ligne hverandre». Det er muligheten for å gå opp i dette felles vi’et som er tekstens nerve, og romanen gjør det tydelig at dette yrket ikke bare er en jobb, men en identitet. I heftene som blir utdelt på opplæringen står «alt vi trenger å vite. Det står hva flyvertinner spiser. Det står hvor lenge de kan gå uten søvn. Når på døgnet de jobber best og hva som gjør at de mister fokus». Rollen er fullt ut formulert og definert, og formaningene følger oss gjennom boka – uten at det alltid er tydelig om Hazels gjentakelser er pugging eller et ønske om å latterliggjøre disse forventningene. Men selv om hun møter anvisningen med ironi på overflaten, forblir det tydelig at Hazel ønsker seg den mulige rettesnoren rollebeskrivelsen gir. Problemene kommer når disse rettesnorene møter individuelle forskjeller og forutsetninger – og Ogunbona lar disse konfliktene på flynivå stå som døråpninger inn til spørsmål vi kan stille oss på samfunnsnivå.

Det uniforme og det usikre

Det å ta på seg flyvertinnerollen handler ikke bare om å ikle seg fastsatte replikker, arbeidsoppgaver og spisevaner: en viktig del av flyvertinnenes uniformitet er skapt av nettopp uniformene. Uniformsreglementet er stadig tilbakevendende i romanen, og stikker kjepper i hjulene for Hazels ønske om å være en uatskillelig del av vi’et. Dette kommer for eksempel til syne i de evig problematiske strømpebuksene, som

«skal være hudfargede, i maks 15 denier. Om vinteren får vi ha hudfargede strømpebukser i maks 30 denier. Jeg bruker for sikkerhets skyld fortsatt strømper som er så tynne at de nesten er helt gjennomsiktige. Det er kaldt, men jeg har ikke noe annet valg, for ingen kan svare meg på om hudfarge er en bestemt farge, eller en annen måte å si usynlig på».

Ved å kretse rundt det å ikke passe helt inn i de satte premissene, stiller Ogunbona til skue tendensen vår til å bygge mange av våre systemer over lesten til én type kropp, en kropp som gjerne er funksjonsfrisk, mannlig, eller som her: hvit. Dette gjelder ikke bare i spørsmål om kleskodens «hudfarge», men også i andre uforutsette variasjoner som ikke passer i systemet. Flyselskapet har svar på alt: De vet hvor alle skal være når, hvilke gester som hører til hvilke ord. Men de mulige avvikene dekkes ikke av rutinene. Hazel beskriver hvordan flyvertinnene forberedes på alle situasjoner, unntatt døden:

«Hvordan man forholder seg til døden er bare en av mange ting vi aldri får vite noe om, men blir fortalt at vi skal føle oss trygge på at vi vil klare å ta det på sparket, dersom situasjonen skulle oppstå».

Situasjoner som ikke kan løses av et ferdig satt system unnvikes – manualer og skjema kan ikke gi løsninger på det som krever individuell og spontan handling, som er preget av usikkerhet. Når det blir snakk om enkeltmennesker, heller enn flyvertinner og passasjerer, kan ikke selskapet lenger hjelpe. Det er kort tankevei fra denne hjelpeløsheten overfor det ikke-skjematiske til et samfunn som på flere områder ser ut til å strande i tellekanter i sitt forsøk på å behandle individer. Det at romanen slik får meg som leser til å løfte blikket fra den beskrevne handlingen og ut på samfunnet den er skrevet inn i, er en av dens store styrker.

Europa og Afrika

En annen ubehagelig utveksling mellom litteraturen og dens omverden kommer til syne i forholdet mellom Hazel og hennes vellykkede kollega Europa. Europa har «et flyvertinneansikt», og får alt til å virke enkelt, klarer å ha «rene hvite joggesko, uavhengig av været. Ha passe lange, velstelte negler. Alltid ha et par ekstra strømper i bagen. Ha sminke som ikke lekker, hudfarget sminke, hudfargede strømper, hudfarget hud». Europa trenger ikke å presse hverken kropp eller identitet i noen retning for å passe inn i flyvertinneformen. Hun er ikke bare en dårlig venn og et uoppnåelig forbilde for Hazel, men både i navn og handlinger blir hun stående som en ekkel representasjon på kolonialisme med tilhørende likegyldighet og nedvurdering av det som er ulikt henne selv. Hun graver ikke dypere enn «Afrika» som svar på det allerede problematiske spørsmålet om hvor Hazel egentlig er fra, og sukker når hun bevisstgjøres Hazels kropp – som om det å måtte kalibrere sin posisjon overfor andre i verden krever uvant arbeid. Mer uttalt kan det vel knapt sies.

Distanse og inderlighet

Språklig har romanen flere gode bilder og observasjoner, som når Hazel føler at hun «trimmer meg selv som en hekk». Særlig i starten av romanen tok jeg meg likevel i å savne en inderlighet i det som beskrives. Ogunbona er innom mange såre og store følelser knyttet til identitet, annerledeshet og familie – men spiller dem av på lavt volum; det finnes ikke utagerende raseri eller store sorgerklæringer, men nøkterne beskrivelser. Jeg tok meg selv i å savne mer raseri, mer uttalte reaksjoner på fordommer, hodebunnetsende hårkurer og uidentifiserte underlivscyster. Men etter hvert som jeg lar boka synke inn, finner jeg glede i det mulighetsrommet fraværet av store følelser i Ogunbonas tekst gir oss til å legge inn egne reaksjoner. Ved usentimentale observasjoner lar hun oss trekke konklusjoner over hvilke tilpasninger Hazel har gjort for å passe inn i, eller bryte med, rollene samfunnet har gitt henne – for eksempel ved å skaffe seg en hund når en mann hun passerer på gata sier at innvandrere er redd for hunder, eller ved å bruke altfor tynne strømper for å slippe å konfronteres med at hudfargen ikke passer inn i uniformsreglementet. Slik inviterer Ogunbonas distanserte språk oss til å la romanen klinge videre ut fra egne erfaringer, og gjøre våre egne analyser.

På mange vis er dette en lavmælt bok, selv om den inneholder spark både til flyvertinners arbeidsforhold, samfunnets tendens til å forutsette likhet – og en rekke tilbakeblikk på en barndom med avvikende og omskiftelig rollefordeling. Selv om jeg skulle kunne ønske at den sparket enda litt hardere, er det forfriskende med en debutbok som lar det nære gi gjenklang i større sammenhenger, og hvor kaffekokingen ikke er tidtrøyte, men innblikk i en krevende arbeidshverdag sentrert rundt service og omsorg.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, festivalmaker og bibliotekar.

BLA 8/20.

Powered by Labrador CMS