Essay

Unnskyld, er dette veien til absurdteateret?

Under koronakrisen har flere statsledere verden over vist sin inkompetanse, ignoranse og maktesløshet. I forsøket på å hanskes krisen strekkes demokratiets og personvernets grenser mot et bristepunkt. Ser vi slutten på demokratiet slik vi kjenner det?

Koronakrisa har satt det moderne demokratiet på prøve. «Kommer vi ut på den andre siden som borgere som stoler mer på staten, eller viser
det seg at valget av autoritære statsledere, samt en plutselig, total avhengighet av teknologiske kommunikasjonsløsninger er i ferd med å
slå sprekker i demokratiets grunnmur», spør Eirin Andresen Betten i dette essayet.
Koronakrisa har satt det moderne demokratiet på prøve. «Kommer vi ut på den andre siden som borgere som stoler mer på staten, eller viser det seg at valget av autoritære statsledere, samt en plutselig, total avhengighet av teknologiske kommunikasjonsløsninger er i ferd med å slå sprekker i demokratiets grunnmur», spør Eirin Andresen Betten i dette essayet.
Publisert digitalt

Notat: Den siste tiden har hjernen min begynt å lage en lyd jeg ikke har vært kjent med før. Når Trump, Johnson, Bolsonaro, Listhaug eller Ropstad, Erdogan eller Orbán snakker, eller Bent Høie for den del, så sier hjernen min «hm …». Deretter tar den seg en liten pause for å fordøye det som ble sagt. Den leter etter logikk. Den jobber hardt med å begripe at omtrent alle forventinger til det man tror en statsleder eller en politiker skal si, ikke blir sagt. Til slutt innser hjernen at om den skal ta utsagnene seriøst, så vil den omtrent ikke kunne bruke energi på noe annet, fordi det som blir sagt er så absurd og virkelighetsfjernt, så preget av ignoranse, intoleranse og narsissisme, at den eneste reaksjonen som er igjen er lyden «hm …».            

Hva utgjør et demokrati

– og hvordan kan det endre seg? Fra demokratiets begynnelse i antikkens Aten via Thomas Hobbes’ “Leviathan” og til Francis Fukuyamas hyllest av det liberale demokratiet som «historiens slutt» for 30 år siden, har ideen om den demokratiske styreformen utvikla og forgreina seg. De seinere årene, med teknologiens voksende rolle i hverdagsliv og politikk, har landskapet begynt å endre seg til det verre – noe David Runciman gjør rede for i boka “How democracy ends” (2019). I dette bredt anlagte risset skriver Eirin Andresen Betten om hvordan det moderne demokratiet er under press fra flere kanter.

Men dette er vår tid. Trumps uttalelser og oppførsel blir verre for hver dag. Storbritannia meldte seg ut av EU, noe som sammen med unionens respons til koronapandemien, gjør at man må begynne å vurdere hvordan EUs fremtid skal se ut. Brasils høyrepopulistiske president Jair Bolsonaro sa «hva så?» om korona-dødsfallene. Hans manglende ledelse under krisen har ført til at narkobaronene innførte lokale karanteneregler i favealen for å unngå absolutt krise. Det spekuleres i om de nye lovene i Ungarn, som gir Victor Orbán utvidede fullmakter på ubestemt tid til å bekjempe viruset, kan gjøre ham til Europas første moderne diktator. Her hjemme har KrFs leder Kjell Ingolf Ropstad, som gikk på en kjempesmell nå som bioteknologiloven ble vedtatt i Stortinget, ingen problemer med å si til media i etterkant at han, i kraft av sin rolle som barne- og familieminister, ikke vil jobbe for en rask innføring av de nye lovene. Helseminister Bent Høie minner mer om en papegøye når han holder pressekonferanser, enn en politiker som besitter retoriske gaver. Det er en endeløs rekke av innøvde fraser, som gir meg følelsen av at han vil bli vippet av pinnen umiddelbart om noen stiller et eneste kritisk spørsmål. Kina har innført et overvåkningssystem som gir innbyggerne poeng etter hvor bra de oppfører seg i henhold til statens retningslinjer. Systemet får algoritmene knyttet til SoMe-likes til å fremstå som en barnelek. Protestene i Hong Kong fortsetter. Nylig ble det lagt fram en ny sikkerhetslov som sier at man ikke kan utøve forræderi eller undergraving av staten. Protestantene mener at forbudet mot å samles i større grupper enn åtte, opprettholdes for å forhindre demonstrasjoner, som igjen er et steg mot å innskrenke ytringsfriheten ytterligere i Hong Kong. Erna Solberg oppfordret nordmenn til å laste ned smittestopp-appen: på den måten kan man overvåke viruset. Dannes det et mønster her? Er dette konturene av en fremtid som tegnes opp?

Maskineriet fortsetter

I slike urolige tider kan det være fint å besøke gamle klassikere. I Thomas Hobbes’ bok Leviathan (1651) beskriver han menneskene som «automata», som maskiner. Vi er en form for motor som til enhver tid er motivert til å bevege seg, til å skape fremdrift. Ifølge David Runciman, professor i historie ved Cambridge og forfatter av boka How democracy ends (2018), er dette Hobbes’ definisjon av hva det vil si å leve. Det motsatte av fremdrift er stillstand, det vil si en mangel på motivasjon og innovasjon. Om du er et tenkende vesen, må du være motivert, motoren må holdes i gang. Noe annet vil være å dø.

Leviathan handler først og fremst om hva en stat er og skal være. Hobbes mente blant annet at mennesker skal søke fred, og for at dette skal la seg gjøre, må alle individer gi fra seg noe av den naturlige friheten vi er født med. For at vi som samfunn skal oppnå fred, kan ikke alle være like frie. Vi må være villige til å pålegge oss visse begrensninger for at frihet skal fordeles i samfunnet. I overført betydning argumenterer Hobbes for at vi som felleskap trenger et statsoverhode som forvalter friheten på vegne av alle. Og vi må stole på at den utvalgte vil kunne forvalte sin makt på en måte som gagner både folket og staten.

I dagens demokratier er dette selvsagt, men det finnes strømninger i samfunnsutviklingen som ser ut til å forpurre den tradisjonelle forståelsen av hva et demokrati er. En stat er jo også en organisme som på sitt vis puster, som lever, som vokser og forandres, og på samme måte som mennesker, dør også stater. De opphører når de ikke lenger er levedyktige, de endrer form, gror sammen med andre stater og danner nye. Statens motor drives av en motivasjon for videre utvikling. Dette er utgangspunktet for Runcimans bok. Han undersøker hvordan statskupp og katastrofer har vært ulike demokratiers endelikt, og hvordan de siste tiårene med rask teknologisk utvikling setter dagens demokratier på prøve. Kriser oppstår. Det er historiens gang. Stillstand er en illusjon.

De som styrer verden

Jeg liker ikke ordet krise. Det føles tilnærmet trivielt, for alt kan være en krise. Fra å miste bussen, til å miste jobben. Fra å legge på seg noen kilo, til å bli syk. Baksmell på skatten, gnagsår på fjelltur. Alvorlige skader, sykdom, børskrakk og plastikk. En krise passer aldri inn. Den er en abnorm. Likevel skjer det kriser av ulik grad til enhver tid. Miljøkrise, klimakrise, naturkatastrofer, korrupsjon, terror, flukt og utnyttelse. Vi kunne ha unngått mange av dem, men de dukker opp, en krise etter den andre. Året 2020 vil for alltid forbindes med pandemien, covid-19 fra Kina, som etter all formodning stammer fra at en mann spiste flaggermus fra et våtmarked i Wuhan. Det finnes ikke noe annet ord enn krise. Men denne gangen, i motsetning til gnagsår og baksmell, kan ordet anvendes i sin rette forstand.

En av egenskapene til kriser er at de avdekker svakheter og uregelmessigheter som ellers kan forsvinne i politikken og byråkratiets støy. En krise er et sjokk til systemet, og for gode politikere kan en krise være en utfordring til å tilegne systemet nye egenskaper. Kanskje de ser at deler av partipolitikken må settes til side for å gjøre det som er best for de fleste, ikke de få. For interesseorganisasjoner, lobbyister og ideologer kan et sjokk til systemet være svakheten de har ventet på for å påvirke og innføre reformer de mener har manglet over lang tid. Journalisten og aktivisten Naomi Klein kaller dette for sjokkdoktriner, og påpeker at de ofte blir innført av markedsliberale økonomier på et anti-demokratisk vis, fordi katastrofer og kriser etterlater seg systemet så sårbart at det er enkelt å innføre endringer uten å henvende seg til avgjørelser tatt gjennom demokratiske prosesser. For svake politikere, derimot, blir en krise til et nedslagsfelt av katastrofale dimensjoner.

Forventning og virkelighet

Notat: I slutten av april i år sa president Trump i en pressekonferanse at man bør teste ut om man kanskje skal injisere desinfiserende middel inn i kroppen. For om desinfiserende middel dreper viruset på eksterne flater, må det vel gjøre det samme på interne:

«And then I see the disinfectant where it knocks it out in a minute. One minute. And is there a way we can do something like that, by injection inside or almost a cleaning? So it’d be interesting to check that … I’m not a doctor. But I’m, like, a person that has a good you-know-what.»

Ikke lenge etter sa Trump at han var «sarkastisk».

Jeg har stusset mye over slike toskete og banale uttalelser de siste årene, og jeg har forsøkt å komme fram til hvorfor noen er villig til å si slikt offentlig. I mange tilfeller tror jeg ikke at det har med dumskap å gjøre (unntaket er kanskje det nevnte tilfellet). Det kan ha å gjøre med diskrepansen mellom hva vi forventer at noe skal være og hva det faktisk er. En politikers vilje kan ikke være en forlengelse av personens personlige overbevisninger, den må heller være en forlengelse av partiets overordnede program. Det er derfor det er hinsides å høre at Ropstad sier at han ikke vil jobbe raskt med å innføre de nye bioteknologilovene, for vi vet at Ropstad personlig er imot dette, og han mener altså, som politiker, med makten demokratiet har tildelt ham, at hans overbevisninger står over flertallets. Trump viser seg på samme måte å ikke forstå det politiske systemet som har valgt ham inn. Det vi hører fra Trump er ikke en politiker, det er ikke en representant for det republikanske partiet, men en mann som kler seg i en politisk drakt som ikke passer.

Som mennesker oppfatter vi systemer som forholdsvis rigide, fulle av retningslinjer og regler. Systemene må oppfattes slik for at de skal kunne fungere, når sannheten er at de er fleksible, formbare og utsvevende. Det er dette sosiologen Zygmunt Bauman kaller for en «flytende modernitet», det vil si en pågående tilstand av separasjon av makt og stat, hvor regler og former ikke får nok tid til å feste seg, og dermed ikke kan fungere som referanserammer for valg og oppførsel, samt en kortsiktig levetid for livsstrategier. Derfor er ikke konformitet et nøkkelord for individet, men fleksibilitet. Vi skal være klare til å endre taktikk på kort tid, til å forlate lovnader og lojalitet uten å angre, og, ikke minst, til å søke muligheter når de oppstår, fremfor å følge ens etablerte preferanser. Kriser, som en pandemi, tydeliggjør denne virkeligheten, ut ifra en statsleders evne til å enten handle på vegne av et folk, eller å være overbevist om at han eller hun som individ vet hva som er best.

Sprekker i demokratiets grunnmur?

Notat: Det hamstres toalettpapir og gjær. Butikkhyllene er tomme. Norge innfører hytteforbud. I klassekampen 21. mars kan jeg lese om jusstudenten som driver bloggen Hyttejuristen. Hun skriver: «Hytteforbudet er nok noe som treffer hyttefolk i den alminnelige rettsfølelsen. Folk har alltid søkt friheten på hytta når de føler seg utrygge i byen.»

«Hm …».

Et kortsiktig spørsmål: Hva sitter vi igjen med, når vi i løpet av 2021 forhåpentligvis kan legge viruset i den historiske kategorien av hendelser som rystet verden? Kommer vi ut på andre siden som borgere som stoler mer på staten, eller viser det seg at valget av statsledere som Trump, Johnson, Bolsonaro, Putin og Orbán, samt en plutselig, total avhengighet av teknologiske kommunikasjonsløsninger er i ferd med å slå sprekker i demokratiets grunnmur?

Det blir litt for varmt

Covid-19-pandemien er en konsekvens av dagens globalisme, la oss kalle det for hyperglobalisme, eller det Thomas Hylland Eriksen vil kalle en «overopphetet verden». Det vil si at prosesser, innovasjon og utvikling, befolkningsvekst, CO2-utslipp, turister, plastikkavfall, og flyreiser beveger seg for raskt og for ofte, sett fra et bærekraftig perspektiv. Eller med Baumans ord: Resultatene av innovasjon og utvikling rekker ikke å feste seg i vår kollektive referanseramme, før den beveger seg videre. I kombinasjon med teknologisk nyvinning og nyliberalisme, en politikk som favoriserer et fritt marked og en stadig reduksjon av statlig styring, sitter vi igjen med utilsiktede situasjoner som covid-19. Runciman skriver, i 2018, vel og merke:

«There is one further fear that haunts the twenty-first century political imagination. It is the fear of an inter-connectedness. We have a nagging feeling that our world has become vulnerable to collapse because everything is joined to everything else. If one thing fails, it could all fail. Global systems of finance, energy, communication, health and transportation are joined in ways that no one fully understands […] A pandemic could circulate round the globe in a few hours thanks to mass air travel. A crash in one corner of the financial system could trigger knock-on effects everywhere.»

Runciman skriver at det finnes en frykt for den interne sammenkoblingen av systemer, og at vi, som et globalt felleskap, frykter at nettverkene vil kunne kollapse uten forvarsel. Problemet her er at vi ikke lenger kan «frykte» sammenflettingen av systemene, for den finnes allerede. Utfordringen ligger i å vite hvordan man skal kunne skille dem fra hverandre når en krise oppstår. Dette er hyperglobalisme. I Baumans ord lyder det slik:

«‘Society’ is increasingly viewed and treated as a ‘network’ rather than a ‘structure’ (let alone a solid ‘totality’): it is perceived and treated as a matrix of random connections and disconnections and of an essentially infinite volume of possible permutations.»

Man kan si at mennesker som Trump og Johnson, er produkter av sin tid. Kanskje den reneste formen. De har for lengst sluttet å tro på urokkelige strukturer. Deres etos er ikke å la det som har vært, få overleve i fremtiden. De er motiverte, de ser fremgang, og de tar i bruk verktøyene som dukker opp i verktøykassa. Ingenting er «off limits». 

Det svarte teknohullet

«Overvåkning» er et skrukkete ord. Mye ligger skjult i foldene mellom assosiasjonene, sjeldent er det positivt: Vi tenker på brudd på personvern, sosiale medier blir sammenlignet med dystopier, det snakkes om masseovervåking og overvåkningsorganer, overvåkningskapitalisme.

Som nevnt har Kina de siste årene rullet ut et sosialt poengsystem for sine borgere, basert på informasjon fra videoovervåkning. Systemet betraktes som en form for masseovervåkning, hvor innbyggerne blir belønnet og straffet etter hvor på poengskalaen de befinner seg. Negativ score kommer av generelle overtredelser, som ikke å sortere søpla, gå på rødt lys, ikke møte opp til hotellreservasjoner eller spise på undergrunnen. Dette fører til reiserestriksjoner, avslag på lån, osv. Positiv score kommer av blant annet bloddonasjon og gaver til veldedighet. Mer enn 200 millioner kameraer har blitt satt opp. Det er forventet flere hundre millioner til i løpet av 2020. I Sør-Korea har de satt personvern til side for å kunne overvåke smittebærere via et kart du kan laste ned på mobilen. Israel har satt sin interne sikkerhetstjeneste på saken, de overvåker sin egen befolkning digitalt i søken etter smittede.

Og i Norge oppfordret statsminister Erna Solberg oss til å laste ned Smittestopp-appen. Den «hjelper helsemyndighetene å begrense spredningen av koronaviruset. Anonymisert informasjon fra appen om bevegelsesmønsteret i befolkningen brukes til å utforme effektive smitteverntiltak», sier de på hjemmesidene. Om man vender på denne altruistiske oppfordringen, ba statsministeren oss om å laste ned en app som tillater statlige organer å overvåke våre bevegelser.

Et tekno-demokratisk eksperiment

Notat: Jeg er tilbake på jobb etter å ha gjemt meg for viruset i Kristiansund i 10 uker. Denne uka må jeg gjennomføre noen dager med «normal» skole. Vi ender med å se film i auditoriet. Jeg teller elever (litt panisk), passer på at vi ikke overstiger femti mennesker. Ser for meg enda en overskrift i Dagbladet: «Osloskole samlet 55 elever for å se film». Vi ser Reprise av Joachim Trier. Jeg lener meg tilbake og tar meg i å bli misunnelig på menneskene i filmen som klemmer hverandre. Som drar på fest med mer enn fem mennesker. Som drar på et event på Kunstnernes Hus uten at det står et securitas-vakt med en antibac-flaske utenfor inngangspartiet. Er urolig for den ene eleven som nyser. Jeg går på do og vasker hendene mine i 90 sekunder etter at filmen er ferdig.

Den nasjonale dugnaden for å minimere smitte og utsette sårbare og eldre mennesker, er rikelig mettet av medmenneskelig retorikk, men også dype undertoner av frykt, en kombinasjon som skulle få det norske folk med på en teknologisk dugnad.

Smittestopp-appen er ikke i seg selv et problem. Intensjonen er god. Men når man plasserer den inn i en lang rekke av lignende tiltak, og også våger seg på fremsynthet, er det lett å tenke at en slik oppfordring vil komme igjen. Dermed danner det seg et mønster, hvor statlig inngripen i de mest personlige sfærer ser ut til å kunne bli normalt, fordi teknologiske løsninger blir måten å behandle symptomene på, men ikke sykdommen som helhet. Det er ikke usannsynlig at vi er inne i en periode hvor demokratiet slik vi kjenner det, faktisk opplever en endring, en slags midtlivskrise, eller at den befinner seg i overgangsalderen. Systemene vi har dannet har vokst seg så store, så omfattende og intrikate, at det er mulig det ikke finnes noen kur, bare behandling. I motsetning til Kina, er det selvfølgelig frivillig om du vil laste ned smittestopp-appen. Runciman skriver:

«The digital revolution is accelerating […] The most vociferous ‘solvers’ are often tech titans, who believe that their machines have the capacity to tackle the world’s intractable problems. These cult leaders of the new solutionism, along with many devotees, have nothing against democracy because they are sure that anything which enhances our problem-solving ability is a democratic plus. At the same time, they remain confident that their technology is able to supply democratic recognition across the board […] This makes Mark Zuckerberg a bigger threat to American democracy than Donald Trump.»

Demokratiet er særegent for nasjonen det lever i. Ulike stater forvalter demokratiets spilleregler ulikt. Slik det ser ut i dag, minner det ikke nevneverdig om demokratiet i antikkens Hellas for 2000 år siden, og tenk på alle andre former for maktforvaltning verden har sett mellom da og nå. Demokratiet er bare en av mange måter å styre på, nettopp derfor er det kanskje nærliggende å si at liberaldemokratiet som vi kjenner det, ikke er enden på historien, som Francis Fukuyama postulerte i et essay i 1989. I tiden som kommer, vil verden oppleve hendelser som setter styreformene våre på prøve, men også andre utfordringer: ikke-folkevalgte entreprenører som utvikler systemer som vil trenge seg inn og påvirke det vi tror er systemer som ikke kan opphøre. Kanskje har vi allerede har forflyttet oss inn i en ny fase. La meg kalle den for det «tekno-demokratiske eksperimentet».

I dette eksperimentet holder demokratiet på i sitt normale tempo, med folkeavstemning, med kommuner, fylker, valgkretser og stater. Det er velferdsstaten og byråkratiet. Det går treigt, det er seigt, men det er forholdsvis robust. Parallelt finnes teknokratiet, styrt av ingeniører, innovatører og mekanikere som vet hvordan man får maskinen til å fungere. Her dannes det selskaper som både tilsiktet og utilsiktet bedriver rovdrift på demokratiet. Facebook er et godt eksempel på et maskineri som har vokst til å bli større enn noe Mark Zuckerberg kan ha kontroll over. Men på samme tid må han beskytte selskapet og dets etos, noe som blant annet fører til at han ikke vil ta ned en av Trumps twitter-poster, der presidenten, i forbindelse med protestene mot drapet på George Floyd i mai, skriver: «when the looting starts, the shooting starts». Årsaken er at Zuckerberg ønsker å «forsvare ytringsfriheten», fremfor å fordømme uttalelser som oppfordrer til vold.

Om Runicmans hypotese om demokratiets svekkelse er riktig, er oppfordringen til å laste ned smittestopp-appen et steg i retning av et samfunn hvor individuell kartleggelse på et statlig nivå blir en del av det sosialdemokratiske prosjektet. Dette skjer fordi grensene mellom det offentlige og det private tåkelegges, idet privatskapte tekniske løsninger bidrar til å redde både velferdsstaten og ytringsfriheten. Motsigelsen ligger i at vi skal tillate staten å komme inn i vår private sfære til fordel for fellesskapets beste. Vi blir bedt om å stole på at staten forvalter våre data, når det knapt finnes et eneste eksempel på at persondata faktisk blir forvaltet på en forsvarlig måte. Dugnaden, som ellers har positive konnotasjoner, blir her brukt som en fane for nyliberalistiske tendenser forkledd som sosial-altruistisk politikk.

Et absurdteater?

Notat: Det er lite trafikk. Få biler på veiene. Flytrafikken er nærmest ikke-eksisterende. Selskapene trenger krisepakker. Ordet konkurs stiger til overflaten. Men nå viser det seg at lufta er så ren at i Punjab, nord i India, kan man se Himalaya for første gang på 30 år.

Noen hevder at verden aldri vil bli den samme som før pandemien, andre mener vi ikke kan forandre oss. Vil det si at alle de frivillige og ufrivillige tiltakene vi har godtatt de siste månedene, vil finne sin vei inn i hverdagen vår når viruset ikke lenger er en trussel. Smittestopp-appen var laget med den intensjon å begrense smitte, men det er bare en fotnote i hva historien kommer til å si om tiltaket, i en tid hvor overvåkningskapitalisme er blitt en del av vårt hverdagslige ordforråd. Heldigvis viser det seg at programmet er defekt og ikke fungerer etter intensjonen.

Begynner verden å ligne et absurdteater? Virkeligheten tilskueren møter i absurdteateret reflekterer ikke forventningene hen har til hvordan hendelsene utfolder seg. Slik blir tilskueren tvunget til å tenke over meningen med verden som blir beskrevet. Og de siste årene har man virkelig fått kjenne på hvor absurd verden kan være. Jeg tar meg i å lure på hva som skjer når motivasjon og ideer om utvikling er kortsiktige. Hva skjer med statsorganismen når den ønsker teknologiske løsninger velkommen? Betyr det at neste gang en pandemi eller en annen krise inntreffer, vil regjeringen igjen oppfordre oss til å ta i bruk en ad-hoc teknologisk løsning og si: «dere ble med på den nasjonale dugnaden sist gang. Vi vil bare at dere gjør det igjen.» Ralph Waldo Emerson skrev i sin tid at alle stater er korrupte, og jeg legger til: på sitt vis. Kriser avdekker hvor staten er svak, hvor den svikter. Ingen ønsker at samfunnet skal bukke under på grunn av covid-19, men innføringen av et velmenende system som i praksis fungerer som et overvåkningsverktøy fra statlig hold, vil potensielt føre med seg langt verre, og ikke minst, langvarige skader. Tiltak under kriser bør føre til lærdom, de bør ikke forbli svakheter i systemet som tillater at doktriner, lover og interesseorganisasjoner slipper gjennom sprekkene i det demokratiske fundamentet.

P.s. På nyhetene i går sto det skrevet at USA vurderer å teste atomvåpen igjen for første gang på 28 år. Dette er for å presse Kina og Russland inn i en avtale om våpenkontroll. Dominic Cummings, Boris Johnsons rådgiver, kjørte fra London til Durham med familien. Cummings’ kone var da smittet at Covid-19. Johnson forsvarer dette med at Cummings ikke kunne finne riktig barnepass i London. På samme tid kunne nyhetene melde om at en slåsskamp oppstod på en matbutikk i Fredrikstad fordi folk stod for nær hverandre.

P.p.s. Da jeg skrev denne teksten, var covid-19 den hendelsen som ville gå ned i historiebøkene fra i år. Hva kunne overgå den? De siste dagene, etter drapet på afro-amerikanske George Floyd i Minneapolis, har det vært opptøyer over hele USA. Demonstranter og politi har dødd. Journalister har blitt angrepet. Nasjonalgarden har blitt satt inn. Trump brukte tåregass og gummikuler på fredelige demonstranter, så han kunne ta et bilde utenfor en kirke, med bibelen holdt høyt.

P.p.p.s. Shifting baseline syndrom, en endring i utgangspunktet for å kalkulere hva som er normalt. Tingenes tilstand. Den nye tiden.

P.p.p.p.s. «Hm …».

Eirin Andresen Betten (f. 1988) er oppvokst i Kristiansund og bor i Oslo. Hun er frilansjournalist, lektor, litteraturviter og programleder for BLA-podden.

BLA 6-7/20.

Powered by Labrador CMS