Kritikk

Lest liv er levd liv

Solstads artikler er som alltid leseverdige, men det store idéarbeidet finner vi stadig i romanene.

Publisert digitalt

I Dag Solstads siste samling med artikler handler det ikke overraskende en god del om utenforskap, om å befinne seg på siden av den etablerte kulturen, og om å se forfallet på avstand. Men like traust som det er å redusere alle Solstads utsagn til strategisk posisjonering, er det meningsløst å fortsette å dyrke ham som den evige outsider; institusjonaliseringen besegles nesten daglig av Forlaget Oktober. Forfatterskikkelsen og mytologien, nå som han fortsatt er blant oss, er alltid mindre betagende enn forfatterskapet, og det er selvsagt ikke fratatt sin kraft. Det er nettopp umuligheten av en utside – tapet av overenstemmelse mellom det indre og det ytre – mellom den enes lengsler og erfaringen av at livsprosjektene er dømt til forgå på innsiden av en samfunnsmessighet som ikke evner å ta dem imot, som har vært Solstads store motiv siden 80-tallet. Når jeg fortsatt rystes i møte med denne motivkretsen i romanene, er det vel ikke så rart at artiklene hans ikke gir meg like mye – der leden, smerten over at samtalen med åndshistorien har forstummet og at medmenneskene er like tause, naturligvis blir satt mer på begrep, på en mindre rammende måte.

Artikler om litteratur. 2015––2021 lar seg best lese som en lurvete samling. Noen er tidligere trykte, andre upubliserte, og selv om radikal kulturkonservatisme gjerne er fellesnevneren, har jeg fått mer ut av den som et brokete kjærlighetsbrev til litteraturens betydning for et skrivende og lesende selv, enn hvis den skulle bli betraktet som et helhetlig postulat eller en poetikk. «Levd liv er lest liv for meg», sier Solstad i et av intervjuene her, og i skjæringspunktene mellom metalitterære essay om kanon (Pessoa, Mann, Lagerlöf, Camus, Hamsun), egne minner, avispolemikker og festtaler, oppstår dynamiske, og heldigvis ikke alltid så avrundede brytningspunkter mellom jeg-et som famler i minnene og bøkene som alltid har vært der for ham, som lysende manualer til livet.

Om dette og hint

Brevet han har sendt til vennen Ragnvald Kalleberg, for å korrigere en mulig feiltagelse om en advarsel mot å studere filosofi som skal ha falt tidlig på 60-tallet, utfordrer vel ikke akkurat den monumentale skildringen av selvbevissthetens og skammens gru som innleder T. Singer, men sitrer likevel stillferdig i sine overveielser over møtet mellom erindringsforstyrrelser og minner. «Kåseriet» om Fernando Pessoa er rett og slett bare en sitatkollasj. Kommentarene til en nyere serie semi-abstrakte malerier av Sverre Bjertnæs er nærmest helt intetsigende. Tanken er god og eggende, de forventede billedskapende kastene blir erstattet av ekstremt konkrete og deskriptive passasjer, blotte observasjoner fra blikket, men sakligheten er konsekvent inntil det kjedsommelig tørre, og krever en helt annen språklig konsentrasjon.

Høydepunktet er barndomserindringen «En drøm», hvor Solstad forteller om sin første Oslo-tur. Faren tar ham med til foreldrenes kreditorer i hovedstaden, for med et uskyldsrent barn ved sin side er det lettere å kanskje unngå konkurs, og setningene om togturen, de små familiebesøkene, fortroligheten mellom mor og far, de gnistrer av en avstemt og glassklar, nesten forsont melankoli. Essayet om oppdagelsen av Hamsun – og av seg selv som forfatter – likeså, det er en «mindre», rørende litteratur uten store fakter. Om Olav Duun-essayet, hvor slutningen som kjent er at han ikke lenger taler til oss, og som ved siden av Klassekampen- og rettskrivnings-polemikken fra før av er den best kjente – skal jeg ikke si så mye mer om enn at Solstads syrlige ironi fortsatt kan sparke fra seg. Og at den underspilte parafrasen av to av Kjell Heggelunds (1932–2017) mest kjente verselinjer, er et nydelig vink til en venn og en fryktelig undervurdert poet.

Til Erik Bj. Hagen

Duun-essayet får meg også til å tenke på om forfatteren selv vil bli stående om hundre år. Erik Bjerck Hagen har i alle fall et slags svar på dét, i sin temmelig avmålte anmeldelse av Artikler i Morgenbladet (3.9.2021): «For så vidt har også Solstads romaner alltid vært sterkere i stil enn i innsikt. Deres svakheter har alltid ligget i et idémessig vakuum. I den tidlige fasen ble dette tomrommet fylt med eller skjult av marxisme-leninismen, Mao Tse Tungs tenkning. I bøkene fra 1990-tallet gis det et inntrykk av at de negative «heltenes» protest- og utmeldelseshandlinger på et eller annet vis er et produkt av samfunns- og kulturutviklingen, noe som heller ikke er stort annet enn en lammende ikke-idé.» Nå kunne jeg være vrang og skrape litt i den merkelige oppdelingen, all den tid Solstads idémessighet selvfølgelig, som jo er tilfelle med alle store romanforfattere, er intimt forankret i setningskunsten, og i å være «totalt utlevert til et språk jeg ikke kan flykte fra», som han skriver her. Det er vel uansett dristig å gå i rette med forestillingen om Solstad som den store kronikøren av det norske 20. århundret fra sosialdemokrati til senkapitalisme? Mulig, men det koster nok ikke så mye i 2021, og bernthagtvetismen – den innøvde påminnelsen om totalitær marxisme – tilfører enda mindre.

Det stemmer at «protest- og utmeldelseshandlingene» mer enn bare antydes å ha sitt opphav i et samfunn og i en kultur som ikke tillater dissens og motstand, og hvor mer masochisme blir den eneste utveien, men er det virkelig en ikke-idé? Er ikke Bjørn Hansen en høyst levende personifikasjon av avmakt? Elias Rukla – er hans protester, erindringer og alle mulighetsrommene som åpner og lukker seg i minnet, kun replikker om negativitet? Kreves det ikke innsikt for å få Nina Skåtøy til å tre frem både som fantasme, begjærsobjekt, mysterie, politisk kropp og eksistensiell portvokter for gymnaslærer Pedersen, og dermed for leseren, som er noe helt annet enn å si at AKP(ml) kvalte individualiteten? Og hva med de metafysiske anfektelsene i nittitallsromanene? Hva skal til for å tilfredsstille Bj. Hagens appetitt på en ordentlig idé – om ikke å levendegjøre og bevege langt hinsides enkle påstander? Hvis portene til en friere måte å være i verden på er stengt for godt, er Solstads litterære triumf, den formmessige overskridelsen av den samfunnsmessige tvangen, at livsverdenen til menneskene som befolker bøkene hans, lades med en kompleks, pustende, tragisk patos. Dette er den egentlige motstanden mot en abstrakt, økonomisert sosial orden. At negasjonene anses som ikke-idéer bekrefter vel bare en av Solstads innsikter – som han deler med mange, men som han, som en av få, har klart å gjøre til litteratur: at det har blitt helt umulig å forestille seg en annerledes verden. Det er herfra mye av den intense melankolien som hviler over forfatterskapet kommer, og som gjør at han, lenge etter at vi har glemt den norske venstresiden av 1975, vil bli lest som en betydelig menneskeskildrer og analytiker av forholdet mellom individ og omverden.

Nei, Solstads romaner har enkelt og greit vært unikt rike både på stil og på innsikter. Og det er som sublim humorist at han fortsatt er undervurdert – som når Bjørn Hansen i sin siste bok fabulerer om å «’lime’ madrassen» opp mot veggen i leiligheten hvor hans sønnesønn skal bo, eller når samme mann, i 17. roman, fra passasjersetet plutselig ser mot en kar som «skulle tre av på naturens vegne» – «han så etter en fjellrabbe han kunne hvile sitt hode og sin pikk inntil», det siste helt ut av intet.

Dermed er vel heller problemet med årets samling at den er litt fattigere på innsikter, og ikke så rik på humoristiske vendinger som før. Stilen er fortsatt intakt. Til dels, i alle fall, og særlig når Solstad skriver om sitt unge selv. (For så vidt har også Solstads stil alltid vært sterkere i romaner enn i sakprosaen.) Men det som smerter meg mest er nok, som Bjerck Hagen også sier, at erkjennelses- og tankearbeidet står litt på stedet hvil. Så får vi heller gå til de siste tyve års romaner atter en gang.

Dag Solstad

Artikler om litteratur. 2015––2021

Sakprosa

Forlaget Oktober, 2021

520 sider

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 10/21.

Powered by Labrador CMS