Prosa

Blondinetyranniet

En av USAs viktigste intellektuelle inviterer til samtale om hvit ideologi. Det er vakkert, direkte og innsiktsfullt gjort.

Publisert digitalt

Claudia Rankine

Just Us. An American Conversation

Prosa

SD Books, 2020

335 sider

You go down there looking for justice, that’s what you find, just us.

 – Richard Pryor

Claudia Rankine er en amerikansk forfatter hvis litteratur i en årrekke har virket opplysende på amerikansk rasismedebatt. Jeg kom over Rankine i 2018. Da leste jeg diktsamlingen Citizen: An American Lyric (2014) som besto av hverdagslige opplevelser med rasisme. I boken kunne vi lese om svarte amerikanere som opplevde at naboene ringte politiet hvis de tok en telefon ute i egen hage, eller traumespesialister som sa «kom deg vekk fra huset mitt» når en svart pasient møtte opp til avtalt time. Spesialisten hadde da tenkt at stemmen hun pratet med på telefonen, tilhørte en hvit person. Det er få intellektuelle jeg verdsetter eller lærer mer av enn Claudia Rankine, så da jeg ble gjort oppmerksom på at poeten, dramatikeren og professoren hadde utgitt Just Us: An American Conversation høsten 2020, kjente jeg på en uimotståelig trang til å skaffe meg boka.

Selv år etter endt lesning forblir Citizen den mest befriende og fengslende leseopplevelsen jeg har hatt. Aldri før hadde jeg lest en så realistisk og sår skildring av hverdagsrasisme. Ved å nedtegne enkelte episoder, som på mange måter er svært amerikanske, fanget Rankine opp klaustrofobien som følger ydmykende opplevelser som fratar enkeltindividet kontroll ved å redusere eller behandle det utfra rasistiske stereotypier.

Åpen og kritisk

Der Rankine var konfronterende på en subtil og smart måte både når det gjaldt språk og form i Citizen, er hun tilbakelent og nysgjerrig i Just Us. Sistnevnte er en samling dikt, essays og fagartikler. Ved å se nærmere på blant annet språk og kultur, inviterer Rankine til en samtale om hvithet som ideologi. Personlig ble jeg overveldet av hvor mange ulike områder Rankine har klart å dekke. Vi er med på intime middager og flyturer, leser om Thomas Jeffersons rasisme, får innblikk i historiske faktorer som blant annet forsterker amerikanske klasseforskjeller. Og mye mer.

Gjennomgående skriver Rankine med en åpen og kritisk tone som verken fordømmer eller kveler den andre, den omtaltes idé- eller tankeverden. Jeg ble overrasket da jeg i lesningen kom til brevet Rankines hvite venninne hadde skrevet etter at de hadde sett et stykke om rasisme sammen. I slutten av forestillingen blir den fjerde veggen brutt, og skuespillerne ber hvite publikummere om å komme opp på scenen. Rankine skriver:

«The white woman I am with remains in her seat. I am getting tense. The playwright is a black woman, and I am a black woman, and I want her play to have what it has requested. (…) My tension begins to couple with a building resentment against my white friend. I feel betrayed by her. (…) I thought we shared the same worldview, if not the same privileges. Be still my beating, breaking heart?»

Rankines hvite venninne svarer i brevet:

«Some of the frustration and exhaustion I felt in that moment had to do with how repetitive the calls for white people to look at ourselves, to step up, to move off our comfortable asses, etc, are. (…) I think that if other white people had not gotten up, or if it seemed like not enough were getting up, I would have. »

Det er forfriskende at den omtalte får tale, selv om innholdet individualiserer et strukturelt fenomen. Heldigvis er poeten på ballen: «The white woman / remains in her seat / the playwright might think / an embodied refusal (…) / I didn’t want to / no / cannot / I am not / the / whiteness / I imagine.» Den hvite venninnens tanker er ikke de eneste Rankine gir plass til i Just Us, noe som igjen understreker poenget om at rasisme og hvithet som ideologi er en felles samtale som ikke bare svarte, men også hvite mennesker må ta del i.

Blond moro

Rankine er som tidligere nevnt innom en god del i Just Us, deriblant KKK, politivold, kapitalismens behov for å være «woke», klasse og andre økonomiske forhold, liminal spaces – offentlige rom som får hvite forretningsmenn til å kjenne på en slags eierskapsfølelse som gjør at de tillater seg å snike i fly-køen, eller skule stygt på den eneste svarte kroppen som befinner seg på første klasse. Særlig to momenter var opplysende og såre å lese om, den ene er privat, den andre politisk. I kapittelet Lemonade – tittelen er lånt fra popsangeren Beyonce Knowles – skriver Rankine sterkt om sine ekteskapserfaringer. Rankine mener at ektemannens forståelse for rasistisk politikk og rettssystemet i USA er mer rik og klarøyd enn hennes egen. Hun har aldri måttet forklare eller forhandle med sin mann når det kommer til rasisme, for han forstår, er informert og engasjert. Og likevel:

«My husband told the counselor that I had communicated deeply painful things over the past months, the worst of which was when I´d told him he could go forward with confidence into divorce-freedom, because as a tall, blue-eyed, middle-aged white man in reasonably good shape, he would have no trouble replacing me, a black woman, in America. »

Tankene mine gikk til noe jeg hadde lest et sted: Ingen drømmer om den svarte kvinnen. «People feel hurt when you point out the reality that forms experience because the reality is not their emotional experience, the counselor reminded us that day, » skriver Rankine videre.

Kapittelet Complicit freedoms, om blondt hår som hvithetsindikator, er en høyst interessant og lærerik del av boken. Blondt hår har blitt assosiert med alt fra prostitusjon til «the paragon of female beauty», skriver Rankine. I en middag med svarte akademikere, blir poeten spurt hvordan en lærer skal forholde seg til svarte elever som bleker håret blondt. Personlig tenker Rankine: «Whatever the fuck as long as they are coming to class». Men spørsmålet setter i gang noe, hun begynner å reflektere rundt den kulturelle bagasjen knyttet til blond hårfarge. Kjente ansikter som Marilyn Monroe, prinsesse Diana og Hillary Clinton, har alle farget håret blondt. «In a country that has traded so overtly in white superiority and white purity, perhaps white women are trapped indide the machinery that insists on the authenticity of whiteness”, skriver Rankine. Videre spør hun tilfeldige folk med ettervekst om hvilken farge de egentlig har, og hvorfor de bleket håret blondt. Mange svarer at de føler de gløder mer som blonde: «Blondes just have more fun». Andre svar plasserer fargen, uten å selv være bevisst det, i et kjønnet landskap som avdekker krav og forventinger knyttet til kvinnekroppen. Én kvinne innrømmer derimot at den blonde fargen symboliserer hvithet. I et TIMES-intervju Rankine gjorde september 2020, skriver journalisten: «So many seemingly trivial matters are tied to centuries of oppression–and all of us as individuals are complicit in many of those systems.»

En antropolog

Språket i Just Us er vakkert, direkte og innsiktsfullt. Ikke et eneste sted tenkte jeg at noe var overforklart eller underkommunisert. Boken inneholder med andre ord poeten, professoren og dramatikeren. Som sosialantropologistudent synes jeg Rankine til tider minner om en antropolog, særlig når hun bruker deltagende observasjon som fremgangsmetode. Notatene og kildene som gjennomgående står oppført i bokens venstre side, kan forsterke inntrykket, samtidig som det får en til å tenke, ja, jo, vi lever tross alt i faktasjekkingens tid. Det er heller regelen enn unntaket at rasisme som samtaleemne stagnerer før det er i gang, ofte på grunn av majoritetsbefolkningens manglende evne til å ta innover seg forskningen som finnes på feltet. Slik sett kan Rankines eksplisitte henvisning til forskningsartikler og andre kilder, leses som en kritisk kommentar som kommer det evige kravet om dokumentasjon i forkjøpet.

Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er forfatter, samfunnsdebattant og kritiker. Siste utgivelse er diktsamlingen Når jeg ser havet, slokner lyset.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS