Prosa

Fantasi om mor

Vigdis Hjorth tegner et bevegende bilde av en datters innstendige forsøk på å forstå sin mors avvisning og svik, med en thrillersk spenning til det siste.

Publisert digitalt

Vigdis Hjorth

Er mor død

Roman

Cappelen Damm, 2020

359 sider

«Hun ville kontaktet meg hvis mor døde. Hun har plikt til det?» Spørsmålet springer en i øynene på første side i Vigdis Hjorths roman Er mor død. Det er et spørsmål som låter både snikende, uhåndgripelig og på samme tid uforvarende, akutt, i egenskap av det scenariet det forespeiler: muligheten for at ens egen mor er død uten at man vet det (!). Så det er sagt: Moren i romanen er ikke død, men hovedpersonen Johanna føler seg ikke trygg på at lillesøsteren Ruth, som i motsetning til henne selv har nær kontakt med den aldrende moren, vil varsle henne når det skjer. Usikkerheten sier i seg selv mye om relasjonene i denne familien, men også på andre nivåer er det en betegnende førstesetning: Hva gjør det, over tid, med måten man ser sin egen mor på at man ikke møtes fysisk, men kun forholder seg til hverandre gjennom minner og som begreper? Hvilke bilder og forestillinger er det da som oppstår på innsiden av datteren, og vil disse briste eller bære i det fysiske møtet?

Mindre konfronterende

Det er mye ved hovedpersonen og familiekonstellasjonene i Er mor død som minner om den omstridte og kritikerroste Arv og miljø fra 2016. I årets roman er det ikke en tidsskriftredaktør, men en billedkunstner som er hovedperson. Johanna vender tilbake til Norge etter 30 år i utlendighet i USA, der hun har levd sammen med den nå avdøde kunstnerektemannen Mark og deres felles sønn John, som har flyttet med kjæresten til Danmark. Johanna forlot sin forrige ektemann Thorleif da hun møtte Mark, men vi forstår at det ikke bare er Thorleif hun har brutt med, men hele sin familie og bakgrunn:

«Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før».

Som i Arv og miljø er det også her snakk om en avdød far, og om tilsynelatende uforsonlige konflikter mellom hovedpersonen og hennes mor og søster som bunner i at oppfatningene deres om fortiden er uforenlige. Der Arv og miljø utforsker muligheten av å eie sin egen historie uansett hvor umulig den fortoner seg for andre, er årets roman i utgangspunktet mindre konfronterende i sin tilnærming til fortiden.

Her er det, som tittelen antyder, mor som står i fokus for den litterære undersøkelsen. I tilbakeblikkene til oppveksten portretteres faren på en forutsigelig måte, mer som en type – den følelsesløse forretningsmannen, familiepatriarken – enn et motstridende menneske. Moren, derimot, er skildret med stor grad av empati og kjærlighet. Gjennom Johannas blikk på henne skjønner vi at det finnes strukturer i morens liv som kan forklare at hun valgte å bli hos mannen sin, og, verst, at hun ikke evnet å verne eldstedatteren mot ham: «Far skrek til meg, mor kom ikke inn, og likevel ga jeg ikke opp håpet? Jeg glemte det for å kunne håpe, hva annet hadde jeg glemt med samme formål?» Det er en kvalitet ved romanen at beskrivelsene innehar en slik hjerteråhet, samtidig som det er et dirrende ønske om å forstå som leder frem mot og ut av beskrivelsene.

Morsfigurens ambivalens

Hvorfor denne brennende trangen til forståelse med en mor som svek? Noe av svaret ligger nok i at det i tilbakeblikkene til oppveksten også finnes øyeblikk av samhørighet mellom mor og datter, der de deler en felles opposisjon mot far – i alle fall fortoner det seg slik i Johannas minne. Et sted reflekterer hun over sine ambivalente følelser for moren, og trekker det opp i kulturhistorisk forstand: «Fordi alle som barn har vært til døden sårbare for mor og derfor alltid vil være det et sted i kroppen og sjelen, er alle mennesker ambivalente til mor, som derfor ofte er fraværende i feelgoodfilmer.»

Jeg merker meg hvordan denne ambivalensen synes å nødvendiggjøre et element av diktning, av språklig lek, i Er mor død. Gitt at forholdet til far er traumatisk i mer entydig forstand enn forholdet til mor i Hjorths romaner, viser det at jo mer uoverskuelig et traume er, jo mer uhåndterlig, desto mer eksperimentelt og lekent vil språket vi møter det med være, desto mer behov vil vi ha for språket?

Litterær fantasi

Det er muligens en overdrivelse å kalle språket i romanen for eksperimentelt, men Er mor død er en bok som byr på både sjangerlek og lek med bilder og perspektiver. Ta for eksempel hvordan Johanna spinner videre på møtet med en gammel dame på togstasjonen: «Om natten drømte jeg om damen på stasjonen, jeg satte henne på feil tog og hun fulgte det til endestasjonen stille som en mus med tynt hår og hule kinn og så sammensunket at ingen så henne og togføreren gikk av og forsvant i natten og hun satt alene igjen vergeløs: mor!» Eller ta måten hun kommenterer sin egen fortellerposisjon på når hun forestiller seg en søndagsmiddag mellom moren og søsteren Ruth, der hun selv er samtaleemne: «Jeg unner dem ikke ro foran peisen?»

Mest påtagelig er imidlertid den thrillerske spenningen, iblandet en bisarr komikk, jeg finner i Johannas tilnærminger til moren i det fysiske livet. Spenningen som bygger seg opp mot konfrontasjonen, er en såpass sterk kvalitet i Er mor død at jeg velger å ikke avsløre nøyaktig hvordan det ender til slutt. Jeg nøyer meg med å si at Johanna går langt i konfrontasjonen, så langt at jeg på et tidspunkt tenker at det er en litterær fantasi hun skaper for seg selv heller enn at den faktisk utspiller seg. Like fullt, og det er det som er påtagelig, er det genuint spennende lesning! Innenfor romanens rammer oppleves det rett og slett av underordnet betydning om det er en fantasi eller ei. Det oppleves derimot avgjørende at den litterære fantasien fremstår som sann, i betydningen sann for Johanna, at det er et menneskelig materiale i fantasien som jeg kan tro på – tro på at det kunne ha skjedd. Er mor død kan på denne måten oppfattes som et innspill i debatten om virkelighet og fiksjon som forløp etter Arv og miljø, et innspill som hevder diktningens forrang som kilde til sannhet, at sannhet ikke nødvendigvis sammenfaller med en stringent oppfatning av virkeligheten.

Fysisk og akutt nærvær

Som i andre av Hjorths bøker bidrar vekslingen mellom innstendige refleksjoner og drivende, kroppsnære situasjonsbeskrivelser til å løfte stoffet og gi det en eksistensiell valør. Selv lar jeg meg særlig berøre av det premisset som synes å ligge til grunn for Johannas tilnærmingsform: Bak hennes bestrebelser på å forstå moren eksisterer det en tanke om at denne forståelsen skal bety noe også for moren, at det finnes, om så bare et snev av, en toveis bevegelse i bestrebelsene.

Er mor død konfronterer leseren med muligheten for at det ikke nødvendigvis er av betydning for noen andre enn en selv at man prøver å forstå: «Det var selvfølgelig ikke en ny tanke, men den ble plutselig konkret og klaustrofobisk, skulle jeg aldri komme nærmere andre?» Og dermed konfronteres vi også med betydningen av vilje til forståelse for det innholdet vi fyller forståelsen med. Det er en slags fordreiethet, noe uhjemlig, som trer frem i teksten i og med det avgjørende møtet på slutten. Plutselig innser vi at Johannas ønske om å forstå har overdøvet forståelsens motsetning: at det faktisk finnes noe slikt som uvilje til forståelse – i sin rene, utvetydige form – en fravendthet, en lukkethet om eget selv som er rent ut uhyggelig i sin fysiske fremtreden.

Hjorth viser at hun har en fortreffelig intuisjon som forfatter når hun skriver frem dette vendepunktet med undertoner av en litterær fantasi heller enn som hardkokt realisme. Det komiske og tragiske forsterker hverandre i teksten på et vis som begeistrer.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker i BLA. For tiden går hun Forfatterstudium 1 ved UiT og jobber som seminarleder i Exfac ved UiO.

BLA 8/20.

Powered by Labrador CMS