Prosa

Vidunderlige gamle verden

«Kintsugi» inneholder kimene til en god science fiction-roman, men forlaget har sendt boken prematurt ut i verden.

Publisert digitalt

Tor Åge Bringsværd

Kintsugi, et lappeteppe av en annen verden

Roman

Cappelen Damm, 2021

304 sider

Vi er på Nyjord, en fjern planet tusenvis av år inn i fremtiden. Romskipet Ganesha la ut på en reise fra jorda til Nyjord med 180 kvinner og 20 menn. Lenge etterpå, mot reisens slutt, da Ganesha skulle til å lande, begynte noe å brenne og mye av romskipets last gikk tapt. Handlingen i romanen Kintsugi, skrevet av nestor i norsk fabelprosa Tor Åge Bringsværd, foregår mellom år 638 og 683 etter landingen på Nyjord. Vi blir innviet i livet på den nye planeten gjennom ti forskjellige fortellerstemmer. I tillegg får vi lese diverse kildemateriale, deriblant historiske skrifter og antropologiske tekster skrevet i den nye verdenen. Men allerede underveis i den korte prologen begynner leseren å stille seg spørsmål. Hadde de med seg papirdokumenter (forfatterens ord: «bøker og nedtegnelser») på et romskip? De har androide-teknologi, evig liv og intergalaktiske reiser, men ikke digitalisering?

Rekkehus i det ytre rom

Den første som fører ordet er Sakiral, et humanoid romvesen og en del av Nyjords urbefolkning. Mange av poengene i romanen handler om at mens de tilreisende menneskene oppfattet ellavarene eller Folket som dyr, viser de seg å være nærmest identiske oss mennesker. Kjennetegnene som skiller ellavarene fra menneskene er at de har hale, gule øyne og tradisjonelt har bodd i løvhytter i skogen. De romreisende prøver først å utrydde Nyjords urbefolkning, så plasseres de i leirer der det skjer bestialske forbrytelser, før det kommer en ny tid med «humanisering», der ellavarers rettigheter blir likestilt menneskene sine.

Andre karakterer vi møter er Jurgen, en eldgammel androide som passer på en liten gutt, i tillegg til en del journalister, forfattere og frihetskjempere som jobbet for ellavarenes rettigheter på ulike vis. Fortellerstemmene kan ofte beskrive livene sine i en refererende tone, eksempelvis: «Vi ville gå på restaurant, noe vi nesten aldri tar oss råd til, og vi hadde kjøpt billetter til Sargos barn på Nationalscenen. Restauranten var en skuffelse». En annen av karakterene beskriver tilværelsen slik: «Logan er fem år, og jeg er gravid med nummer to. Vi bor i et rekkehus like ved Peterskirken. Jeg har sagt opp vaskejobben på HS». Det er påfallende at her – på en fremmed planet tusenvis av år fra jorda, et sted der alle arkiver har brent – har de ikke bare rekkehus og avissensur, men også pårørende, taushetsplikt og barnehager. Blant annet.

At livet på Nyjord skal ligne så mye på Norge anno 2021 er i begynnelsen utroverdig, senere ufrivillig komisk. Mot slutten av boken leser vi tankene til en journalist: «Har jeg fått de intervjuene og innslagene jeg kom hit for? Holur Morgenblad og Radio Roger bør være fornøyd». Det er nesten så jeg forventer at vi i neste kapittel skal møte Bernhard Ellefsen med gule øyne og hale som drikker palasaft og klager over forfallet i Nyjords kritikerstand.

Romvesenets humanisme

Når det gjelder selve narrativet til Sakiral, tror jeg det hadde vært mye å hente i å gjøre det mer gjennomført. Hun kan knapt lese og skrive, lever totalt isolert i en leir, men vet hva «taktfast musikk» er, for eksempel. Noe annet som skurrer er at flere karakterer for det første høres ut som forfatterens talerør, og for det andre kommer med ytringer som det ikke er troverdig at skal komme fra et vesen så fjernt fra vår verden. For eksempel:

«De andre – de som tvang oss ned på alle fire – kaller oss ellavarer. På deres eget språk betyr det de ekle, de vi ikke vil ha noe med å gjøre, de vi helst vil slippe. Selv kaller de seg menneskene. Oversatt til vårt språk betyr det omtrent det samme som «folket». Slik kan vi lære at alle tenker på seg selv som de naturlige og på alle andre som de unaturlige.»

Når en veldig nåtidig diskurs blir iscenesatt i en så fremmed setting, føles det litt vel overtydelig, akkurat som om den eksotiske planeten bare er staffasje for å komme med oppbyggelige poenger. Så kan man selvfølgelig innvende at kanskje dette er Bringsværds intensjon, og at han i Bertolt Brechts ånd ikke føler seg forpliktet til å skape en troverdig, gjennomført og «realistisk» setting for sine moralske momenter. Måtene science fiction kan brukes til å si noe om vårt eget samfunn er mangfoldige, og det er rom for både mer sofistikerte og entydige paralleller. Samtidig tror jeg at akkurat denne boken hadde blitt bedre med mer show, don’t tell, slik at leseren kunne trekke sine egne konklusjoner.

Nødvendigheten av verdensbygging

Av grunnene jeg har skissert over, er det vanskelig for meg å leve meg inn i disse karakterene, tro på denne verdenen. Jeg leser med distanse til teksten, fordi menneskene i Nybrasil eller Nyberlin, som improviserer en ny kristendom basert på muntlig overlevering, føles som et påhitt. Da sier jeg ikke at god science fiction må være realistisk, men forfatteren må likevel skape en indre logikk i teksten som holder verden og karakterene sammen.

Det finnes mange science fiction-romaner man kunne sammenlignet med Kintsugi, eksempelvis Ursula Le Guins Planet of Exile (1966), med et plott og et karaktergalleri som ligner på flere punkter. Også der kretser fortellingen rundt humanoide romvesener med gule øyne som gjennom romanen nærmer seg innflytterbefolkningen som har kommet fra jorda. Også der handler det om hva slags kunnskap man har med seg fra jorda, hva man kan videreføre og ikke. Men i Planet of Exile er det lett å leve seg inn i karakterene, tro på både dem og planeten de er på. Hva er forskjellen mellom denne romanen og Bringsværds nye? Jeg tror det handler om hvor gjennomført verdensbyggingen er når det gjelder språk, kultur og historie, og at den vitenskapelige utviklingen blir satt inn i en sammenheng som ikke nødvendigvis er realistisk, men som gir mening.

Utgivelsesfabrikken

Bringsværd har skrevet mange fantastiske bøker, og det er få forfattere som har gjort så mye for science fiction-litteraturen i Norge som ham. Jeg vet at han kan skrive lysende bøker, og derfor lurer jeg på om denne utgivelsens nivå har mer med forlag enn forfatter å gjøre. Slik som Kintsugi foreligger, er den et godt utkast som en dyktig redaktør kunne jobbet videre med, men mye tyder på at denne boken rett og slett ikke er ferdig. De problematiske elementene jeg har beskrevet over, kunne lett ha blitt luket ut eller endret på.

Det er synd, for her er det mye som kunne blitt fint hvis boken hadde vært mer gjennomarbeidet, for eksempel den nydelige rammen tittelen Kintsugi danner rundt teksten, der en nærmest historieløs menneskehet skal starte på nytt på en fremmed planet. Kintsugi er en japansk teknikk som går ut på at knuste skåler blir limt sammen igjen med gull eller sølv, og derfor blir enda vakrere enn de var i utgangspunktet. Bringsværd har i tillegg en imponerende evne til å skape et stort persongalleri som han følger over lengre tid, og han spenner opp et ambisiøst lerret der en hel planets vitenskapelige og antropologiske historie blir belyst fra forskjellige vinkler. Men det holder ikke mål.

Kintsugi minnet meg på Dan Andersens utgivelse Brev til ledelsen (2018) som han selvpubliserte etter at han sluttet som redaktør på Cappelen Damm, forlaget til Bringsværd. En av grunnene til at Andersen sa opp jobben, var at bøker som kunne blitt virkelig gode, ikke arbeides nok med i de siste rundene. «Det er kanskje den egentlige tragedien», sa Andersen til BLA (09.03.18). Og det ser sannelig ut til at Cappelen Damms politikk for hasteutgivelser har hatt konsekvenser, i dette tilfellet at en talentfull og respektert forfatter kommer med en bok som er langt under det nivået han kan prestere på. Dette er dårlige nyheter både for norske science fiction-lesere og litteraturfeltet som helhet.

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er forfatter og psykolog.

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS