Prosa

Ei frigjeringssoge

Med Blikket var vendt mot Gud fortel Harlemrenessansens Zora Neale Hurston om Janie og hennar draum om kjærleik og kamp for fridom, i ein talemålsnær stil som byr omsettaren på store utfordringar.

Publisert digitalt

Zora Neale Hurston

Blikket var vendt mot Gud

Roman

Omsett og med etterord av Aase Gjerdrum

Cappelen Damm, 2021

240 sider

Denne våren lanserer Cappelen Damm dei første bøkene i serien «Oversette mesterverk». Serien har sitt opphav i at forlaget bad landets omsettarar om å sende inn forslag til bøker dei meinte burde komme på norsk. Det kom inn nærmare hundre titlar, som sidan vart sorterte ved hjelp av konsulentar før redaksjonen gjorde eit endeleg utval.[1] Og det var det som skulle til for at Zora Neale Hurstons harlemrenessanseverk Blikket var vendt mot Gud (Their Eyes Were Watching God) frå 1937 endeleg kunne komme ut i norsk omsetting. Eg skriv «endeleg», for boka har lenge vore sett som ein klassikar innom amerikansk litteratur utan at det tidlegare har ført til norske gjengivingar.

Janie og draumen om Kjærleiken

Blikket var vendt mot Gud fortel om Janie, som gjennom boka ber fire etternamn – Crawford, Killicks, Starks og Woods – og om hennar liv og lengt på byrjinga av 1900-talet. Forteljinga startar idet Janie kjem tilbake til Eatonville, ein av få byar grunnlagt av afroamerikanarar. Ho kjem aleine iført ei arbeidsdrakt. Byen hadde ho forlate i blå kjole, for å vere med Vergible Woods, òg kalla Tea Cake, ein 12 år yngre gamblar – ikkje uventa til mykje snakk og spekulering frå naboar som no ser ho komme bortover vegen. Vel framme ved huset sitt slår Janie seg ned med venen Phoebe, og byrjar fortelje. Ikkje berre om tida ho har vore borte, men òg om oppvekst, familie og sitt første kyss.

Janie drøymde som ung om Den Store Kjærleiken. Ein dag opplever ho ei openberring i hagen: «Hun så en støvsamlende bie duppe ned i en blomsts aller helligste, de tusenvis av blomsterbegre spenne seg i bue for å ta imot omfavnelsen og treets ekstatiske skjelving fra rot til ut i den minste kvist, og hver eneste blomst og alt dirret av nytelse.» Slik ser ho for seg forelskinga, og like etter, i same fortrylla stund, let ho Johnny Taylor kysse ho ved porten. Bestemora får uheldigvis med seg dette, og det leier til eit kjærleikslaust fornuftsekteskap med gardbrukaren Logan Killicks. For Logan er Janie fersk arbeidskraft, og det punkterer alle romantiske draumar. Da er det ei lett sak for Joe Starks, ein flørtande kjekkas i finklede, å lokke med seg Janie med lovnad om eit liv i rikdom. Han freistar: «Ei nydelig lita dokke som deg skulle heller sitte på verandan og gynge og vifte deg og spise potitter som andre har planta akkerat for deg.»

Mot frigjeringa

Janie følger Joe til Eatonville, der oppbygginga av byen er i gang. Han startar Eatonvilles først butikk og blir borgarmeister. Trofékona Janie blir halden unna det sosiale livet, og den sjalu og kontrollerande Joe sender ho inn for å passe butikken om det blir for moro ute på verandaen. I dette undertrykkande forholdet lever Janie i om lag 20 år. Jo meir Joe trakkar på ho, jo meir forsvinn Janie. Det er som at ho går inn i ein kjenslemessig dvale for å overleve manipulasjonen og den fysiske og psykiske valden.

Slik er livet hennar heilt til den dagen Joe døyr. Da vaknar Janie sitt kjensleliv igjen, og det ho kjenner, er ikkje sorg, men fridom. Her kjem normbrytaren Janie fram. Ho driv motvillig butikken, men aktar ikkje gifte seg med nokon av dei mange friarane: Trass prisen ho betalar med snakk og rykte, finst det vinst i frigjeringa. Verdien av normbrot blir tydeleg når Tea Cake valsar inn, og dei blir hovudstups forelska. Unge Tea Cake eig det han står og går i. Det han tener på strøjobbar, går rett inn i gamblingpotten. Men Janie vel vekk omsynet til kva folk vil seie om alders- og klasseforskjellar, for etter eit langt og forelskingslaust liv opplever ho endeleg Kjærleik. Sjølv om det oppstår turbulens, verkar forholdet vere bygd på gjensidig respekt, i motsetnad til dei tidlegare ekteskapa, der sosial kontroll og stor statusforskjell var hovudingrediensar.

Eg skal ikkje avsløre korleis samlivet blir når dei reiser av garde, eller kvifor Janie kjem tilbake til Eatonville aleine. Så kan heller lesaren få sette seg på verandaen og spekulere saman med naboar som ser Janie komme gåande.

Poesi og kvardagsspråk i omsetting

Trass klassikarstatusen kan ein forstå kvifor Hurstons meisterverk har unngått omsetting så lenge. Der dei store hovudtemaa kjærleik og frigjering er universelle, er språket partikulært: Store delar av boka består av dialog skriven som fonetisk attgiving av afroamerikansk sørstatstalemål. Dette er ei diger omsettingsutfordring.

At dialogen er utfordrande, finst det tallause eksempel på. Her er eitt frå når Janie skuldar Tea Cake for at alt det fine han seier, berre er kveldsprat. Da dukkar han opp ein morgon for å overtale ho om at dette er kjensler han har til alle døgnets tider:

«‘Hello, Mis’ Janie, Ah hope Ah woke you up.’

‘You sho did, TeaCake. Come in and rest yo’ hat. Whut you doin’ out so soon dis morning’?

‘Thought Ah’d try tuh git heah soon enough tuh tell yuh mah daytime thoughts. Ah see yuh needs tuh know mah daytime feelings. Ah can’t sense yuh intuh it at night.’»        

Slik er mesteparten av boka. Ein høyrer det klinge i sørstatsdialekt mens ein les. På norsk blir passasjen slik:

«‘Hallo, fru Janie, håper jeg vekte deg.’

‘Det gjorde du, ja, Tea Cake. Kom inn og sleng fra deg hatten. Hva gjør du her omkring så tidlig på morran?’

‘Tenkte at jeg ville prøve å komma så tidlig at jeg kunne fortelle deg om dagfølelsene mine. Jeg har skjønt at du er nødt for å vite om dagfølelsene mine. Får dem ikke rektig over til deg på kveldstid.’»

Omsettinga missar naudsynlegvis det den engelske teksten konkret speglar av demografi, geografi, og historisk epoke. For å seie det på ein annan måte: «Jeg er vill etter deg, jente» har ikkje same schwung som «Gal, Ah’m crazy ‘bout you».

Dialogen er kontrastert med prosaiske strekk og poetiske skildringar. Desse verkar iblant mattare i omsettinga. Resultatet for heilskapen blir at kontrasten mellom dialog og skildring blir mindre skarpt, og det medfølgande spelet mellom det kvardagslege og det poetiske blir blassare på norsk. Likevel lykkast omsettar Aase Gjerdrum tidvis med denne enorme oppgåva. Særleg er nokre av prosastykka med poetiske islett godt omsett, slik som her, i høve gravferda til ektemann nr. 2:

«Janie stelte og sminket ansiktet og la det i passende folder slik at hun kom fattet til gravferden, bak sløret. Sløret var som en vegg av stein og stål. Utenfor pågikk gravferden. Alt som angikk død og gravferd, ble sagt og gjort. Ferdig. Slutt. Aldri mer. Mørke. Dypt hull. Oppløsning. Evighet. Gråt og uling utenfor. Innenfor de kostbare, svarte foldene var det gjenoppstandelse og liv. […] Hun sendte ansiktet sitt til Joes gravferd og seg selv ut i vilter vårlek i verden.»

Ord som skjer i auga

Ei stor utfordring er alle orda som høyrer til tida og miljøet, men som for lesarar av i dag skjer i auga. Alle former for n-ord finst her, med både nøytrale og negative forteikn. Eg har ikkje fasiten på kva ein bør gjere, men det er ikkje til å komme unna at når n-orda dukkar opp på norsk, gir det ganske andre assosiasjonar enn når dei dukkar opp i ein dialog skriven på afroamerikansk talemål.

Zora Neale Hurstons meisterverk er ei bok det er lett å like. Det same gjeld Janie og kampen hennar for sjølvstende og frigjering frå patriarkalske normer. Ein føler med ho både når ho endeleg opplever kjærleiken, og når ho mistar denne lykka. Når det er sagt: Sjølv om eg nøler med å vere ein pådrivar for idéen om at det finst uomsettelege bøker, vil eg meine at dette verket er noko som blir ganske så annleis i omsetting enn det ein (med ein del møde!) kan lese på engelsk.

Ida Hove Solberg (f. 1987) er ph.d. i omsettingsvitskap, gjendiktar og kritikar i BLA.


[1] Underteikna var innom som konsulent, men Blikket var vendt mot Gud låg ikkje på mitt bord den gongen. Eg plukkar derfor no opp boka med blanke ark og nysgjerrigheita tell.


BLA 5/2021.

Powered by Labrador CMS