Prosa

Underbevisst ubehjelpelighet

Med blikk fra psykologien skildrer Kjersti Halvorsen et indre som tyter ut av den polerte overflaten. Det er effektivt, men tidvis overtydelig.

Publisert digitalt

Kjersti Halvorsen

Det er jeg som kan hjelpe deg

Roman

Cappelen Damm, 2022

304 sider

Hva gjør du når din barndoms torturist dukker opp for rusbehandling på stedet du jobber som psykolog? Dette utforsker Kjersti Halvorsen i sin andre bok, Det er jeg som skal hjelpe deg. Her følger vi Edvin, som skriver på sin spesialistoppgave i psykologi om skyld og skam, og har flyttet med Therese til hennes barndoms by: Dølgvoll. Her ligger Kvervelslottet som nå huser ruspasienter, og hvor det en dag legges inn en mann Edvin kjenner fra tidligere: André. Bare det å lese navnet gjør Edvin «kald langt inn i kroppen», og det tar ikke lang tid før hans nøye oppbygde ryddighet viser seg skjørere enn han hadde tenkt.

En uavsluttet barndom
Allerede før vi møter André er det tydelig at Edvin bærer på arr fra barndommen. Fysisk har han to fingre som er mindre enn de andre, som «alltid ville være tolv år gamle». Psykisk er han merket av mobbing på grensen til tortur. Til Therese har han sagt at de vansirede fingrene kommer av en ulykke med en bildør, og de psykiske merkene har han hittil klart å holde skjult – de har faktisk gitt ham en lettrørthet Therese ser på med forelskede øyne.  I det ytre er alt er på stell:

«Han hadde en god holdning, slik man har om man går gjennom livet og får til det man bestemmer seg for. Språket hans var et som ikke innbød til spørsmål om hvor man var fra hverken i Norge eller andre steder i verden, og pekte svakt oppover klassemessig. Huden hans var lys og ren, uten sprøytestikk eller skjemmende tatoveringer, selv ikke kvisearr hadde han. Tennene var velholdte som en lys 2(3)-roms på idylliske Fagerborg».

I denne ordnede overflaten bor han sammen med Therese og hunden Zorro. Sammen har de sluttet med snus, for to skal bli tre, og den kommende rollen som far gjør også Edvin ekstra oppmerksom på hvilke relasjonsscenarioer han har i seg, disse små teaterstykkene vi har «bakt inn i oss, reaksjonene våre, minner formet som små filmsnutter. Under de rette omstendighetene ville disse filmrullene trille fram i oss, og spille seg ut.» I møte med André har Edvin bare ett skript: Det han spilte som barn. Selv om han forsøker å vende psykologtankene mot seg selv, og sier ting som: «Jeg tilgir deg. Jeg tilgir meg selv. Du er en voksen, jeg er en voksen, og alt er glemt», er det angsten og uroen som får dominere. Denne manifesterer Halvorsen i den stadig mer paranoide tankegangen til Edvin. På godt psykologisk thriller-vis er det hele tiden usikkert hvorvidt omgivelsenes reaksjoner på hans handlinger er så dømmende som Edvin forestiller seg, eller om det nettopp er hans indre uro som projiseres over på deres blikk, gester og kommentarer. Vil de oppdage relasjonen mellom de to, og hva vil de da tenke? Har André blinket ham ut som offer én gang til, eller tar han faktisk grep for å rydde i sin indre kjeller?

Følelsens kjeller og moralens loft
Det er en fin spenning her, men innimellom blir Halvorsens mange symbolske grep for å underbygge poenget litt for påtrengende. Når vi introduseres for Dølgvoll og Kvervelslottet i begynnelsen av romanen, føles språket noe oppstyltet og overtydelig, som en barnebok som skal vise den unge leseren at vi her snakker nygotiske slott og hemmeligheter fra for lenge siden. Dette forfølges i navnebruken hvor Dølgvoll er stedet hvor den dulgte volden skal komme til overflaten, ved at Edvins polerte ytre møter sin motsetning i «den andre», André. Kvervelslottet er det perfekte stedet for å virvle opp fortiden, og fanges inn i et nett av tanketråder og mark-metaforer. For ikke bare er det uro i Edvins tankekanaler, det er orm i avløpssystemet til slottet, og både Therese og Edvin får mark i magen – uansett hvor mye han har forsøkt å vaske hendene for ikke å bringe smitte til sitt plettfrie hjem. Edvin selv påpeker det symbolske i denne koblingen: «Du føler deg invadert på mer enn én måte. Den virkelige marken befinner seg på arbeidsplassen din». Dette stopper allikevel ikke Halvorsen i å dra det enda videre: En død rådyrskrott flyttes til side og glemmes, og fylles med mark som velter utover når Edvin pirker borti den. Det intakte ytre skjuler et råtnende indre fullt av uro.

Slik skal det mye til for å overse poenget, og spillet mellom det ytre og det underbevisste, blir også lagt frem gjennom stadig metaforikk knyttet til Freud: Her florerer det av moralske loft, kjellere og lagerrom med forlagte, ubrukelige ting man likevel ikke kommer unna.

Skam eller skyld?
Dette noe overtydelige i romanen fjerner likevel ikke spenningen, som får deg til å tenke at det er noe mer her enn det vi umiddelbart presenteres for. I måten Edvin stadig tviler på seg selv og ikke tør å gå barndommen og André i møte, blir vi usikre på hvordan styrkeforholdet mellom dem egentlig var, og er: Var det virkelig slik at André var den onde skikkelsen i barndommen? Er det han som nå truer Edvins eksistens, eller er det omvendt? For selv om Edvin føler seg invadert av Andrés tilstedeværelse, er det nå han som har makt til å frata André besøk med sønnen, og tillegge ham voldelige hensikter. Når Edvin skriver en spesialistoppgave om skam og skyld – er det fordi han selv ikke vet om det er skam eller skyld han føler?

Det er sjeldent spennende å få presentert alle svarene, men på slutten av romanen blir jeg litt skuffet: Etter at teksten føles som en lang spenningsoppbygging i relasjonen mellom Edvin og André, med stadig usikkerhet rundt deres oppvekstsvilkår og deres nåtidige psykiske tilstand, savner jeg det store omslaget, aha-opplevelsen, forløsningen. For selv om det ytre dramaet skrur seg opp på slutten av boka, forskyves ikke våre oppfatninger av de ulike karakterene – det virker mer som om det hele eksploderer fordi det ikke fantes noen annen god måte å avslutte romanen på.

Troverdig og underfundig søken etter hjelp
Uroen som leder opp til fraværet av omslag er likevel god, og Edvins stadig mindre sympatiske væremåte og blikk på både seg selv og andre er fascinerende å følge. Det er mye troverdighet i hvor fort det rakner, og det gir også rom for en del underfundige handlinger. Dette speiles i lekenheten i flere av Halvorsens formuleringer, med til tider overraskende bilder. Vi har for eksempel det allerede siterte bildet av Edvins tenner som en velholdt leilighet på Fagerborg, eller tankerekken Edvin har om å se «barnet i den voksne. Se med sine voksne øyne den forstyrrede, men sårbare gutten André hadde vært. Men Edvin hadde barneøyne klistret til ansiktet, som en svømmebrille». Det altomfattende perspektivskiftet en brille gir, blir barnliggjort og vanskeliggjort ved å være en svømmebrille: De gjør konturene vanskeligere å skjelne, samtidig som de er ekstra vanskelige å ta av – og etterlater merker etter at vi har fjernet dem.

Det er jeg som kan hjelpe deg er en engasjerende bok, med troverdige karakterer og et lekent språk. Leken er likevel litt repetitiv, og iblant føler jeg meg slengt tilbake til mine barndoms bøker om forlatte ballsaler og forsmådde grever – dog ispedd litt Freud og barndomstraumer. For selv om det er noe barnlig i romanens rammer, rekker den over flere mer voksne spørsmålsstillinger om hvordan psykiske traumer blir behandlet av omverdenen. For hvem er det egentlig som kan hjelpe både André og Edvin? Psykologien ser ikke ut til å strekke til.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er kritiker og vitenskapelig assistent i nordisk litteratur ved NTNU.

BLA 4/2022.

Powered by Labrador CMS