Prosa

En brist i tilværelsen

Eirin Andresen Bettens generasjonsportrett er for sikkert i sitt blikk på samtiden.

Publisert digitalt

Eirin Andresen Betten

Tiden vil ha et annet bilde

Roman

Cappelen Damm, 2021

187 sider

Noe er sprukket opp og burde vært lappet sammen. Et sted i begynnelsen av Eirin Andresen Bettens romandebut Tiden vil ha et annet bilde får vi denne lengtende scenen, som kan leses som et bilde på en åpent tilbakeskuende generasjonserfaring:

«Han ligger under treet i hagen med hendene under hodet. Bak ham står det hvite huset med de røde, falma taksteinene. Vinduene er åpne, og den store dobbeltdøra som vender ut mot hagen, minner om en uheldig brist i et fundament som burde ha vært lappet sammen til en enkel og harmonisk helhet. For her, i den tørre, gulaktige virkeligheten, har verden sprukket opp.»

Vi møter fire famlende unge mennesker – Claudia, Michael, Casper og Susanne – i et gammelt sommerhus i 2016. Det amerikanske presidentvalget ligger i lufta, Brexit er i vinden.  Ute er det trykkende indian summer. Inne er stemningen amper mellom de fire gamle vennene, ja, faktisk påtrengende passiv-aggressiv. Vi får vite at disse møtene er et årlig ritual, som denne gangen sklir ut i avsløringer av skjulte forbindelser (det viser seg plutselig at de fire også utgjør en kinkig begjærsfirkant), samt bebreidelser i forbindelse med et dødsfall vennene ikke har blitt informert om før etter begravelsen.

Forlaget vil ha det til at Tiden vil ha et annet bilde «tegner opp et rammende, men nyansert generasjonsportrett». Hvem er vi, og hvem skal vi være i en stadig mer fragmentert og uoversiktlig verden, spørres det støtt mellom linjene. Sagt med andre ord: Hva betyr opplevelsen av å leve i en tid der tempoet har løpt fullstendig løpsk for akkurat disse fire unge menneskenes erfaring av verden, her og nå? Og på samme tid: Hva betyr det å ta slike generasjonsklisjeer på blodig alvor?

Storfine forbilder

Sett utenfra er de fire hovedpersonene i Eirin Bettens romandebut påfallende like. De tilhører den samme påstått retningsløse post(?)-millennial generasjonen, har gjort seg mange av de samme erfaringene ute i verden, og de er alle ambisiøse – og fremmedgjorte – på noenlunde samme måte. Samtlige av dem baler også med en form for tids- og forgjengelighetstematikk, enten det gjelder klimaforskning for Cicero-senteret eller fotoprosjekter som dokumenterer forråtnelse.

Det er blitt skrevet flere svimlende og dypt bevissthetsborende romaner som folder seg ut på en måte som gir en fornemmelsen av døsig utdratt tid, deriblant Virginia Woolfs klassiske The Waves. I Tiden vil ha et annet bilde kretser hvert kapittel rundt en bestemt (og ofte uutgrunnelig) hendelse i en av de fire hovedpersonenes liv, mens vi beveger oss bakover i tid, med de årlige sammenkomstene i sommerhuset som et slags løst knutepunkt som binder sammen de ulike delene. Både perspektivskiftene og romanstrukturen virker med andre ordløst inspirert av Woolf, og underveis diskuteres også det karismatiske fremmedgjøringsmennesket Gabriel fra James Joyce-novellen «The Dead».

Det er ingenting galt med storfine forbilder, men den uunngåelige sammenligningen røper også tydelig at Bettens romandebut er mest ambisiøs på papiret. Der Joyce og Woolf var formfornyere som dyrket den litterære friksjonen med et alt annet enn interesseløst blikk på sine omgivelser, virker Tiden vil ha et annet bilde merkelig statisk og unysgjerrig i sin iver etter å tolke alle erfaringer i samme retning. Det er som om fremmedgjøringen springer de fire hovedpersonene i øyet overalt.  

Ulevde fremmedgjøringseffekter

Det finnes nok av ytre konflikter i romanen. Man har den allerede nevnte begjærsfirkanten (som strengt tatt ikke har noen avgjørende betydning utover å forklare den ampre tonen), samt det hemmeligholdte dødsfallet, som antagelig er ment å peke mot en viss uutgrunnelighet i tenke- og handlingsmønster. Når jeg ikke blir så engasjert i noen av disse konfliktene, handler det først og fremst om at de er altfor demonstrativt skrudd til. Dialogen er hele veien full av små stikk som «Hva mener du med det», «Du vet godt hva jeg mener», «Det var ikke det jeg mente» og «Hvorfor spurte du meg om det», som om det ikke fantes uskyldige hverdagsutvekslinger. Heller ikke de ulike delene snakker særlig godt sammen: Det er ikke lett å bli klok på hva perspektivskiftene er ment å skulle tilføre når de fire hovedpersonenes blikk på verden ikke er skilt tydeligere fra hverandre. Er poenget å la den lett fremmedgjorte generasjonserfaringen snakke med én og samme stemme, som for å forsterke den?  

Når Betten et sted sniker inn sosiologen Zygmunt Baumans tese om flytende modernitet (som iblant – og kanskje med rette – er blitt kritisert for å gå for langt i å fremstille fortiden som en enkel og harmonisk helhet) blir dette nok et eksempel på hvor bardust store tidsåndsdiskusjoner blir presentert i romanen. Med unntak av Claudias gåtefulle møte med  naboen Eloise, som på et blunk blir mer fortrolig for henne enn gamle kjente, og noen overraskende taktile beskrivelser av hud som er «som varm marsipan», finnes det altfor få eksempler på øyeblikk som ikke umiddelbart punkteres av luftige  utsagn som: «Når de snakka sammen var det som om de øvde på livets monolog», eller «Michael var fullstendig blottet for kontekst, lik en kopi av noe som aldri hadde eksistert i første omgang». Det blir ikke bedre av at samtlige av de fire hovedpersonene strør raust om seg med liksom-aforismer som «Ensomheten finner sine vennskap i menneskemengder», noe som til syvende og sist gjør at helt legitime lengsler etter hvert minner mest om ulevde fremmedgjøringseffekter.

Brysom brist

Så hvorfor funker det ikke? Underveis i lesingen tenker jeg flere steder på den irske forfatteren Sally Rooney, som i sin intenst samtidige debutroman Conversations with friends (2018) velger en helt annen tilnærming til den moderne generasjonsfortellingen. Forskjellen er at man her får tar del i en åpen og pågående samtale, som iblant også slumper til å formulere noe som føles sant og rammende om nødvendigheten av å stå i forvirringen med begge beina:

«Jeg lukket øynene. Ting og folk beveget seg rundt meg, inntok posisjoner i obskure    hierarkier, inngikk i systemer jeg ikke ante noe om. Et komplekst nettverk av gjenstander og begreper. Man må gjennomleve noe før man forstår det. Man kan ikke alltid innta den analytiske posisjonen».

Kan man se for seg at det er noenlunde de samme uforståelige hierarkiene, systemene og nettverkene som utgjør den brysomme bristen i åpningsscenen til Tiden vil ha et annet bilde? Bettens debutroman ville vært en mye mer levende og dynamisk generasjonsfortelling om den skrotet gammelung skråsikkerhet og erkjente at det er i denne bristen der skjer noe. Verden har alltid vært et mystisk sted, så hvorfor late som noe annet?

Tiden vil ha et annet bilde virker dessverre altfor ofte som om den har slått seg til ro med det man allerede tror man vet om en tørr og gulaktig moderne virkelighet, i stedet for å la seg overrumple av den.

Elisabeth Frøysland Pedersen (f. 1985) er frilansskribent og litteraturkritiker i Morgenbladet.

BLA 6-7/2021.

Powered by Labrador CMS