Prosa

Flertydige vidunder

I James Noëls roman fra jordskjelvet i Haiti i 2010 møter vi et mangefasettert og samtidig sårbart menneskesinn etter katastrofen. Med stor poetisk kraft knyttes det indre traumet til den ytre virkeligheten.

Publisert digitalt

James Noël

Vakre vidunder

Roman

Oversatt fra fransk av Synneve Sundby

Camino Forlag, 2021

129 sider

I en roman som handler om en naturkatastrofe er det litt overraskende at det første som møter en er et ordspill: «som som som sommerfugl …». Henvendt til en sommerfugl retter jeg-fortelleren Bernhard en anklage mot «stedets ånd og øyne» om å ikke ha sett «fienden bak fjellet og formane folket om at snart rammes byen i sitt fundament». Det dreier seg om jordskjelvet som jevnet Haitis hovedstad Port-au-Prince med jorda og kostet om lag 300 000 mennesker livet den 12. januar 2010. Bernhard, som er haitianer, befant seg midt i byen under skjelvet og ble etter eget sigende reddet av Amore, en italiensk NGO-er som kom til stedet og fikk øye på ham i bygningsmassen. De har forelsket seg i kjølvannet av katastrofen og står nå på lufthavnen for å forlate Haiti og dra til Italia sammen.

Jordskjelvet, som regnes som den største naturkatastrofen i nyere tid, er utgangssituasjon i denne romanen. Det er den første oversettelsen av James Noël til norsk, og etter min egen leseopplevelse å dømme har oversetter Synneve Sundby gjort en solid jobb. Det er også forfatterens første roman for voksne (han har utgitt én barnebok), tidligere har han utgitt diktsamlinger.

Metaforiske skjelv

Mens fortellingen i Vakre vidunder beveger seg fra katastrofen, via skarp kritikk av verdenssamfunnets nødhjelpsindustri til et håp om sjelefred, er det hele veien ordflommen, rytmene, kraften og tvetydigheten i de poetiske bildene som preger boka. Heller enn et ytre narrativ følger vi en indre skakelse og samtidig en søken etter ro. Til tross for at det handler om en katastrofe av så ekstreme ytre dimensjoner som jordskjelvet i 2010, vender romanen seg mer innover enn utover: «Det store skjelvet, det grådige, det glupske goudougoudou, må ha blandet alt i meg», tenker Bernhard på lufthavnen.

Når han mot slutten av fortellingen har slått seg ned i Italia med Amore, gjør den dårlige samvittigheten over å ha forlatt hjemlandet ham fortsatt urolig. Likevel kan det synes som at han er i ferd med å forsone seg med der han er. Boka gir innblikk i hvordan skakende hendelser iblant kan gjøre det nødvendig å forlate et hjemsted for å finne et hjem i mer indre forstand. Erfaringen av stedet og av alle steder blir for bundet til den spesifikke hendelsen hvis man blir værende, noe Bernhards vegring mot å reise i starten vitner om: «Men Italia, for alt jeg vet, er et land som skjelver for ingenting, som en nærtagen hest». Etter skjelvet ser han skjelv overalt, skjelv i overført eller metaforisk forstand. Takket være Amore reiser han likevel, og finner til slutt «en slags indre fred»:

«Denne nye menneskeligheten, min induksjon all’italiana, som psykologen min sier, skylder jeg Amore. Og når grublingen tar overhånd, forsøker jeg å finne forklaringen på hvorfor hun reddet meg opp fra dypet. Jeg forsøker å finne forklaringen, føler meg fram i mørket, leter, sonderer, men finner ingenting.»

Sårbare for selve livet

Tittelen Vakre vidunder henspiller på et kreolsk uttrykk som betyr «utrolig, men sant». Sitatet ovenfor er betegnende for at det stygge og vonde, det vakre og gode komplementerer hverandre i den unntakstilstanden som rår etter jordskjelvet. Kjærlighetshistorien mellom Bernhard og Amore er en historie i historien, den inngår i historien om skjelvet og de to historiene utfyller hverandre. Det vakre utfyller det vonde.

En av romanens kvaliteter er flertydigheten den evner å få ut av ord og begreper som «skjelv», men også «vidunder». Der det å ha overlevd jordskjelvet fortoner seg som et vidunder for den enkelte, oppheves på samme tid grensene i samfunnet for hva et vidunder er og kan være. Grensen mellom liv og død er forrykket og gjør menneskene sårbare for selve livet: «Levende døde vandrer gjennom alle strøk, døde som ikke er fullstendig døde, la oss si kropper uten sjel, et så forsvarsløst nærvær at de beveger seg mot fellesgravene som de modigste av oss har gravd.» Flere steder i Vakre vidunder refereres det til den overlevende befolkningen som levende døde – som om de lever videre i en slags paralyse. De trenger mer tid enn det verdenssamfunnet gir dem.

Behovet etter å forstå

Varheten overfor livet selv er noe av det som gjør størst inntrykk i romanen; hvordan store, skakende erfaringer trekkes ned på et til tider nesten mikroskopisk nivå, som i følgende underfundige og samtidig sterkt sanselige bilde fra Bernhards opplevelse av jordskjelvet: «Rue de l’Empereur bølget opp og ned som et skamløst trekkspill. Hes i halsen som ved verdens undergang.» Aller sterkest inntrykk gjør de fiksjonaliserte vitnesbyrdene fra overlevende som deltar på en gruppetime – i det jeg oppfatter som en traumegruppe – der Bernhard og Amore er til stede. Her gir teksten en illusjon av muntlighet som får vitnesbyrdene til å framstå med en umiddelbar tilstedeværelse for meg som leser:

«Da jorda begynte å skjelve, var jeg på do. (Sjenanse.) Jeg bodde i Delmas, like ved Hôtel Impérial. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg var ikke vant til det. Det var kanskje første gang for dere også? sier hun og legger beina i kors. Jeg hørte et hyl, et skrik fra noen ikke langt unna. Det var faren min, han hadde fått en jernskulptur over seg. Jeg ser dette bildet hele tiden.»

Også her er det behovet etter å finne en forklaring som dominerer hos den overlevende: «Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor, sier hun og ser bedende på psykiateren, hvorfor, hva fikk meg til å gå ut med klær fulle av fars blod? Jeg lurer på hva det betyr …». Kanskje betyr det ingenting, kanskje er det ingenting å forstå. Men instinktet om at det skal bety noe, at det bety noe, sier så mye om den avmakten hver enkelt gjennomlever under og etter jordskjelvet.

Del av etterskjelvet

Det er imidlertid ikke i beskrivelsene av avmakten alene at Vakre vidunder er en tankevekkende roman, men det er i kombinasjon med den brodden romanen retter mot det internasjonale samfunnets håndtering av situasjonen. I romanen raser Bernhard mot inntoget av NGO-er og hjelpearbeidere etter jordskjelvet. Som Ingvill Konradsens etterord også utdyper, bidro måten nødhjelpen var organisert på til å sette den haitianske befolkningen på sidelinja i deres egen katastrofe. Grove feil og overtramp ble begått, blant annet spredningen av en koleraepidemi som tok livet av over 10 000 mennesker.

Den nevnte varheten i beskrivelsene overfor livet selv forsterker inntrykket av det livet som trenger inn i landet med glupskhet og kynisme eller manglende kunnskap og tankeløshet. NGO-ene gjøres til nok en metafor på katastrofen, til del av etterskjelvet: «Kortene var fordelt, og folket allerede beseiret av naturens forferdelige krig.» Dette ser jeg i sammenheng med romanens poetiske form og egenart i sin helhet: Gjennom alle lagene med metaforer får Noël fram hvordan traumet på innsiden faktisk også befinner seg på utsiden. Der han etter skjelvet ser skjelv overalt, er det ikke bare sinnsforvirring, men kanskje kan den traumatisertes blikk bære vitne om noe sannere enn det en mer strømlinjeformet, dramatisk fortelling kunne gjort?

Samtidig er sannheten, som ellers i romanen, mangefasettert. Amore tilhører en NGO, likevel er hun Bernhards store kjærlighet og den som bidrar til å bringe ham tilbake til livet. I Vakre vidunder beror flertydigheten i virkelighetsframstillingen hele veien på en lydhørhet og langsomhet i lesningen som jeg tror mange vil forbinde mer med poesisjangeren enn med romanen, men som i denne boka framstår nødvendig.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter. Hun går for tiden Forfatterstudium 2 ved Universitetet i Tromsø og jobber som kritiker og seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 9/2021.

Powered by Labrador CMS