Prosa

En tankefull trip

«Egen maske først» lar det være opp til leseren å ta tempen på tankene til fortelleren, men smører tidvis litt for tjukt på.

Publisert digitalt

Camilla Bogetun Johansen

Egen maske først

Roman

Cappelen Damm, 2021

169 sider

I Camilla Bogetun Johansens debutroman sparker en planlagt helgetur i gang fortellinga. Jeg-fortelleren Ulla Morild Hansen, snart tretti, diskuterer mulige reisemål med tante Hege, atten år eldre. Ulla vil til Syden, men Hege har allerede bestemt seg for Töcksfors i Sverige: «og da spilte hun ut esset. At det var hun og Anne-Britt som hadde planlagt turen, at det var hyggelig om jeg ville bli med, men at jeg ikke fikk bestemme hvor de skulle. Hvor vi skal, retta jeg.»

Den innledende passasjen er betegnende. Ulla kjenner ikke sin plass, verken i relasjonen til tanta eller i livet for øvrig. Hennes forsøk på å sabotere mellom Hege og Anne-Britt mislykkes, og hun kastes ut fra tantas bolig, blir tvangsflyttet så å si, til en campinghytte på Beverøya. Her blir hun etter hvert kjent med det forbipasserende paret Jeanette og Trygve, før hun legger ut på reise til Finnmark, nærmere bestemt til Repparfjord. Det er et nyervervet klimaengasjement som, etter eget utsagn, driver henne hit.

Tettpakket språk

Jeg skal ikke røpe utfallet av reisen, for dette er en roman som til dels er handlingsdrevet og tuftet på en viss spenning rundt hva som skal skje videre. Handlingen er allikevel hele tiden framstilt gjennom Ullas tanker. I setninger og formuleringer som dryppes litt utover, får vi vite en del om hennes bakgrunn, at hun er trygda, for eksempel, og at dette har å gjøre med at hun lar tankene styre. Hun snakker der hun burde tie, sier upassende ting, og klarer ikke så godt å skille mellom indre og fysisk virkelighet. Alt dette antydes å skrive seg fra en turbulent fortid med en mor som utsatte henne for en slags emosjonell terror eller omsorgssvikt, med den følge at «det gjorde vondt å være glad».

Språket i Egen maske først er gjennomgående effektivt og catchy, men tettpakket. All informasjon er ispedd kommentarer og betraktninger, gjerne med en ironisk vri, som der Ulla sier om Syden versus Töcksfors at «det var hyggeligere å dra et sted der det gikk an å snakke norsk og få svar på norsk». Iblant er dette berikende, andre steder, som her, tar jeg meg i å tenke at det forstyrrer for alvoret mer enn det tilfører et nevneverdig morsomt eller originalt poeng. Jeg blir iblant i stuss om forfatterens påfunn overstyrer Ullas egne tanker og at Johansen dermed smører for tjukt på.

Natur eller påfunn

For Ulla er det å «[k]unne tenke at jeg tenkte», «å spole frem til handling» som gir mestringsfølelse. Der tankene i hovedsak hemmer henne i det sosiale livet, lik en «kjøttetende ensomhet», søker hun fellesskap i båndet mellom andre mennesker. Om venneparet på campingplassen føler hun det «som om vi var fire stykker rundt bordet og den fjerde personen, kjærligheten mellom dem, ga kjærlighet også til meg». Det er lett å tenke i retning av en relasjonsskade, at Ulla søker en foreldrekjærlighet hun aldri fikk. På samme måte som kjærligheten, er alt i naturen knyttet sammen i hennes hode; det er egentlig ingenting som forsvinner, atomene vi består av vil forbli: «Det er bare vi som aldri mer vil eksistere sammen som vi gjør nå.»

Tatt i betraktning alle arter og alt liv på jorda som beviselig forsvinner som følge av klimakrisa, leser jeg betraktningen som et uttrykk for Ullas psyke mer enn noe annet. Hun føler at det er hennes bevissthet «som opprettholder hele universet». Dette gjør henne til en underholdende romankarakter, med et fantasifullt språk, men i romanen gjør det samme karaktertrekket henne syk av paranoia og angst, det lammer henne.

Tankens grensedragning

Ullas språk og virkelighetsoppfatning bringer tanken min over på nymfen Ekko i Ovids Metamorfoser. Ekkos straff for å ha snakket for mye er at hun utelukkende kan gjenta hva andre sier, eller rettere sagt brokker av dette. Dermed setter hun ikke selv premissene for en eneste situasjon hun havner i; for Ekko er alle inntrykk dømt til å bli uttrykk.

Det er litt den samme følelsen Ulla gir meg, at grensen mellom tanke og konsekvens er uklar, til den så å si viskes ut, til Ulla tenker om naturen:

«Jeg forstår ikke hvor den stopper og jeg begynner og hvorfor sivilisasjon når man kan natur. Men vi kan jo ikke natur. Alle arter tilpasser seg naturen til de ikke lenger trenger det, og da tilpasser de naturen. Sånn sett var det vanskelig å komme unna at vi var nådd lengst, som art. Men kanskje er ikke lengst alltid best.»

Og det er akkurat det: Kanskje er ikke det å tenke lengst alltid best, verken for individ eller kollektiv. Denne grensedragningen mellom tanke og fysisk virkelighet tematiseres i romanen på flere nivåer: gjennom Ullas nyervervede medlemskap i Naturvernforbundet og hennes engasjement for Repparfjord, men først og fremst, vil jeg mene, i selve språket, i romanformen.

Opp til leseren

For er dette en bok om natur? Nei, jeg opplever at Egen maske først dypest sett handler om mangelen på en substansiell tematisering av noe som helst, og at det, paradoksalt nok, er dette som er dens kvalitet. Ulla tenker store, velformulerte tanker, men om disse tankene egentlig tilhører henne, kommer fra henne, er uklart, både for henne og for oss. Det er opp til leseren å avgjøre om den enkelte tanke bare er det, en tanke, eller om den stikker dypt ned i Ullas sjel: «alt henger altfor mye sammen med alt», tenker hun, «[o]g jeg orka ikke miste flere biter, at alt jeg kjente til, skulle forsvinne».

På denne måten kan hennes individuelle tankekjør leses som et desperat bilde på å opprettholde en følelse av kontroll, der det tiltagende kontrolltapet er den drivende motoren. Men nøyaktig hva som ligger til grunn for tapsfølelsen, hvilke av hennes forestillinger som er sanne og ikke – hva som er tante Heges egentlige rolle, for eksempel – blir stående åpent.

Sant i noe usant

Bare i samtale med Jeanette og Trygve, under en av grillkveldene på campingplassen, blir inderligheten brått skrudd opp noen hakk:

«Jeg har en mor, sa jeg. Og jeg skulle ønske en av oss var død. […] Jeg mener bare at mamma ikke har vært god med meg, og det tok lang tid før jeg skjønte det, det tok rett og slett lang tid før jeg traff andre folk og enda lengre før jeg traff noen som forklarte meg det. […] Mamma er ikke snill, sa jeg. Og nå vet hun hvor jeg er.»

Det er forløpet i disse utsagnene jeg merker meg. Det er noe med grensedragningen igjen, mellom det ærlige og overdrevne. For selv om det kanskje er en paranoid vrangforestilling at mora forfølger Ulla, trenger det ikke å bety at det andre, selve karakteristikken av mor-datter-relasjonen, er usann, at den ikke stikker dypere. Det er som om Ulla her røper to ting om seg selv på én gang: først noe sant om sin egen sårbarhet som datter, så hvordan hun har det med å pakke det sanne inn i noe usant i møte med omverdenen. Kanskje er det derfor, nettopp derfor, at hun aldri riktig når andre, eller blir nådd.

En lang og seig trip

Etter min mening kunne forfatteren ha brukt mer plass på å skru til denne antydningen av noe autentisk enda litt mer, latt Ulla tre en anelse mer fram for oss, på bekostning av den sprøheten som tar overhånd, særlig mot slutten. Romanen munner ut i blant annet en flokk lamaer, en smørkatt «som tok tubeosten», og et følge som faller ned fra et stup samt et ras «nedover Slottsbakken, mot makta, mot hykleriet, mot pampene som skulle ut av hullene sine, ned i rennesteinen og aldri mer plage noen, for Repparfjord».

Jeg får aldri helt taket på hva for eksempel disse lamaene skal tilføre fortellingen. De siste om lag tretti sidene er litt som å lese om en lang og seig trip, og personlig opplever jeg at denne delen ikke gir så mye mer enn et inntrykk av vrangforestillinger. Enkeltbetraktninger som denne er likevel til ettertanke: «Pass på deg selv, ropte han. Det rørte noe i meg. Det var ikke det mamma pleide å si. Mamma sa: Ta på egen maske først.» Den fanger inn noe med ulike måter å snakke på, nærheten i «pass på deg selv» versus flyvertspråket «ta på egen maske først».

Språklig er Egen maske først overskuddspreget og gjennomarbeidet, men jeg stiller, i likhet med Ulla, spørsmål ved om alt trenger å henge sammen med alt.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker i BLA. Hun går for tiden Forfatterstudium 1 ved Universitetet i Tromsø og jobber som seminarleder i Exfac ved Universitetet i Oslo.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS