Sakprosa

Feminisme som revolusjonær spydspiss

En kompromissløs og antikapitalistisk bok skisserer opp hvilke allianser feminister må oppsøke for å bidra til reell, strukturell endring i verden.

Publisert digitalt

Cinzia Arruzza, Tithi Bhattacharya og Nancy Fraser

Feminisme for de 99 prosentene

Oversatt av Linn Stalsberg

Sakprosa

Forlaget Brød og Roser, 2020

112 sider

Høsten 2019 startet Madeleine Schultz og Jenny Dellegård opp forlaget Brød og Roser, med den hensikt å gi ut mer feministisk litteratur på norsk. Som første utgivelse har de valgt manifestet Feminisme for de 99 prosentene, skrevet av Cinzia Arruzza, Tithi Bhattacharya og Nancy Fraser, opprinnelig utgitt i 2019. Boken av de tre amerikanske akademikerne kom i kjølvannet av en rekke internasjonale streiker, blant annet mot en streng abortlov i Polen og mot mord på kvinner i Argentina. Den er delt inn i elleve teser og har et forklarende etterord, skrevet av forfatterne selv. Tesene omhandler alt fra økososialisme og rasisme til kjønnsrelatert vold. Forfatterne av manifestet argumenterer for hvordan kvinnekampen bør drives videre om den skal bli en endrende kraft i samfunnet.

En bred allianse

En av de aller viktigste forutsetningene i prosjektet til Arruzza, Bhattacharya og Fraser, er at deres form for feminisme skal være radikalt inkluderende og solidarisk i en bred front med andre frihetskamper. De «omfavner klassekamp og kampen mot strukturell rasisme. Den fokuserer på arbeiderklassekvinner av alle slag, enten de er rasifiserte, innvandrede eller hvite; cis, trans eller ikke-binære, husmødre eller sexarbeidere». Dette utgangspunktet er herlig generøst og etterlengtet.

Norske feminister har mye å lære av en slik tilnærming, da det ikke er en selvfølge i Norge å inkludere sexarbeidere eller transkvinner i kvinnekampen. En av Norges mest profilerte feminister, Marta Breen, skrev for eksempel følgende i sin siste bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist (Cappelen Damm, 2020): «Ekte søstersolidaritet handler ikke om å kalle prostituerte for sexarbeidere, men om å jobbe for å avskaffe ideen om at kvinner kan kjøpes for penger.» Hvorfor skal vi som feminister nekte folk å velge begrepene som brukes om dem som gruppe? Og hvorfor skal en liten gruppe få definere hva solidaritet betyr eller hva kampen skal handle om? Det er bra at det kommer korrektiver på nasjonale blinde flekker fra feministiske bevegelser i andre deler av verden, slik som i denne boken.

Under en strukturell himmel

Arruzza, Bhattacharya og Fraser viser i manifestet hvordan strukturelle maktforhold systematisk undertrykker noen grupper mer enn andre, og at kvinner og ikke-hvite ofte blir mest skadelidende som en konsekvens av både kriger, klimaendringer og andre kriser. For å bruke et illustrerende eksempel fra en pågående krise: Frischsenterets rapport om hvem som har tapt mest økonomisk på de første ukene av koronakrisen. Forskerne skriver på sin hjemmeside den 27. mars 2020: «Kvinner er mer utsatt for å miste jobben enn menn. Unge er mer utsatt enn eldre. Innvandrere er mer utsatt enn norskfødte.»

Det overordnede blikket på kvinner som gruppe settes som kontrast til liberalfeminismens forslag om å lene seg inn og bli vellykkede karrierekvinner. Facebook-sjef Sheryl Sandbergs bøker og bud nevnes som noe forfatterne ønsker å definere seg vekk fra. Som de selv skriver: «Vi er ikke interesserte i å bryte oss gjennom glasstaket, om det store flertallet av kvinner må rydde vekk glassbitene etter oss.» De viser hvordan hvite karrierekvinner (særlig i USA, men også i Norge) er avhengig av et helt apparat av hovedsakelig kvinnelige og ofte underbetalte au pairer, hushjelper og andre arbeidere for å få den vellykkede karrieren sin til å gå rundt.

Forfatterne argumenterer for at en strukturelt orientert, verdensomspennende, radikal solidaritet kan være en god erstatning for det forrige århundres solidaritet, som var definert med utgangspunkt i den mannsdominerte, industrielle arbeiderklassen.

Sosial reproduksjon

Hva er medaljens bakside i produksjonssamfunnet? Gjennom begrepet «sosial reproduksjon» viser Arruzza, Bhattacharya og Fraser de nødvendige forutsetningene for kapitalistisk produksjon, som er både skattefinansiert infrastruktur og ubetalt arbeid i hjemmet. For å kunne produsere, trenger du nemlig arbeidere. Og disse arbeiderne kommer for det første fra et sted (det koster mye ubetalt arbeidstid å oppdra et barn) og for det andre er alle mennesker avhengige av visse offentlig finansierte institusjoner for at livet i det hele tatt skal kunne gå rundt (veinett, skole, helsevesen). Forfatterne viser hvordan kapitalismen tar disse forutsetningene for gitt ved å nekte å betale for dem, og hvordan dette utmatter arbeidsstokken på sikt. De store, multinasjonale firmaene sniker seg unna den reelle regningen for arbeidskraften de bruker gjennom kreativ bokføring og skatteparadiser eller den utrettelige lobbyismen for å videreføre og utvide skattekutt.

Som forfatterne skriver (om feministiske kvinnestreiker): «Gjennom å redefinere hva som teller som ‘arbeid’, og hva som utgjør en ’arbeider’, nekter de å være med på kapitalismens devaluering av kvinners arbeid, både betalt og ubetalt.» Dette skaper en fruktbar parallell til alle land der nyliberalismens inntog i offentlig sektor har begynt å sette sine spor. Som ansatt i helsevesenet er jeg daglig vitne til hvordan økende krav (uten medfølgende ressurser) og stadig nye byråkratiske rutiner utarmer de psykiske helsetjenestene vi tilbyr befolkningen. Arruzza, Bhattacharya og Fraser viser hvordan dette rammer de som trenger disse tjenestene, og hvordan nyliberalismen angriper selve grunnmuren for en normal hverdag.

Å avskaffe kapitalismen

Oversetter Linn Stalsberg skriver i forordet: «Det er bare å holde seg fast. Selv for en radikal feminist, er dette radikale tanker og ideer.» Er de virkelig det? Selv tror jeg alle fra venstresiden i Arbeiderpartiet og utover vil kunne ha glede av manifestet, pluss alle på høyresiden som har lyst til å gnisse argumentasjonsneglene sine mot noe. I tillegg inkluderer boken et åpnende perspektiv på miljøkampen.

Den nært forestående klimakrisen er tema for et eget kapittel (eller tese): «TESE 9: En feminisme for de 99 prosentene som slåss mot kapitalens ødeleggelse av jorden, må være økososialistisk.» Det at samfunnet vi lever i styres overordnet av en drift etter profitt eller vekst, blir med all grell tydelighet åpenbart i at utslippene ikke reduseres på en klode som står på randen av en klimakatastrofe. Om vi ikke visste det fra før av, så har det nå blitt helt tydelig at menneskeheten trenger et nytt politisk og økonomisk system, et mer demokratisk og rettferdig system som ikke styrer oss rett inn i apokalypsen. Feminisme for de 99 prosentene tar denne kjensgjerningen på alvor, samtidig som boken skisserer mulige veier framover, uten å miste håpet. Som de selv skriver:

«Forfatterne av manifestet ser ingen muligheter for virkelig frigjøring av verken kvinner, menn eller jordkloden for øvrig, før vi har byttet ut kapitalismen med en mer menneske- og naturvennlig politikk.»

En betimelig utgivelse

Alt i alt kan man prise seg lykkelig for at det finnes ildsjeler der ute som bruker sparepengene sine (slik Schultz og Dellegård sier de har gjort, i et intervju med framtida.no) på prosjekter som dette.

Hva kan man få ut av boken i en norsk kontekst? Det er lov å håpe at også norske feminister etter hvert kommer etter og i større grad ønsker transkvinner og sexarbeidere velkommen i kvinnekampen. Slike små feider innad i det feministiske miljøet bidrar bare til unødvendig splittelse. En annen fallgruve er at den norske venstresiden lett kan inspireres av høyrepopulister i sin manglende vilje til å ta imot flyktninger. Venstresiden kan bare bli sterk nok til å endre verden nettopp ved internasjonal og radikal solidaritet med alle i verden som også lider under status quo.

Manifestet til Arruzza, Bhattacharya og Fraser er en betimelig påminnelse om dette, og vi får bare håpe at flest mulig tar seg tid til å lese og teste dets teser ut i praksis.

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er poet, psykolog og kritiker.

BLA 4/20.

Powered by Labrador CMS