Kritikk

Farskap og galskap

Ivar blir far, og det trigger minner om hans egen, vanskelige barndom. Men det eksistensielle dramaet han gjennomlever klarer ikke helt å gripe leseren.

Publisert digitalt

Mens jeg skriver disse linjene sover min én uke gamle sønn på brystkassen til min kone. Han ble født dagen etter at jeg var ferdig med å lese Bjarte Samuelsens nye bok, Dagane utan namn, en roman som starter med at hovedpersonen Ivar drar til fødeavdelingen med kjæresten, og blir far til en liten sønn. Det er ikke veldig ofte at lesninger av romaner ligger så inderlig tett i tid på personlige opplevelser, men heldigvis for meg selv er min egen opplevelse av farskapet ganske annerledes enn den Ivar har i denne romanen. Det er heller ikke en roman som i hovedsak handler om det å få barn og å bli far, dens anliggende er i stedet hva som bobler frem av fortidens demoner i Ivar, fra den gang han selv var et barn med en far som ikke fylte rollen sin slik man kan forvente.

Ti års opphold

Bjarte Samuelsen debuterte i 2007 med romanen Tilsynekomst (Aschehoug) og fulgte opp i 2009 med Tang (Samlaget). Og så har det vært stille, frem til nå. 10 år. Hvorvidt Samuelsen har sittet og polert dette manuset i disse ti årene, om han har holdt på med andre ting, eller hva som måtte være grunnen – det er vanskelig å nekte for at det er noe ved det enkle faktumet at han ikke har gitt ut noe på 10 år som gjør at jeg åpner denne boka med et ekstra lag av forventning. Nøyaktig hva denne forventingen går ut på klarer jeg ikke å artikulere – jeg har ingen tanke om at dette nødvendigvis må være eksepsjonelt bra eller mer gjennomarbeidet enn en roman av en forfatter som bare har brukt et år eller to siden siste utgivelse – men en eller annen form for ekstra spenning knytter det seg allikevel til den. Den blir på sett og vis å anse som et comeback som forfatter, nærmest en slags ny debut, kanskje?

Fødeavdelingen

Det starter altså med en fødsel. «No skal eg bli far» er bokens første setning, og med det kan det se ut som om Samuelsen skriver seg rett inn i en av samtidens store litterære «trender» (her er jeg nødt til å bruke anførselstegn; så voldsomt mange bøker er det totalt sett ikke snakk om), nemlig barsellitteraturen – med den viktige forskjellen at det her er en mann som forteller. Kvinner har skrevet om å få barn og være mor, men hvor mange menn har skrevet godt om det å være far, særlig til små barn? Knausgård har gjort det, men ellers kan jeg knapt komme på et eneste eksempel fra nyere norsk litteratur.

Bokens første del (av tre) er en nær og realistisk fortelling om selve fødselen, som vi får vite at skjer i 2009. Romanens stilleie er rolig, varsomt nærmest, med korte, konstaterende setninger, enkle replikker. Det er fritt for stilistisk fiksfakseri og språklige bilder, skrevet i presens. Men det er også noe urovekkende, noe distansert i fortellingen, som om jeg-personen ikke klarer å være ordentlig til stede; han er mer et registrerende blikk enn en handlende person, på sett og vis. I tillegg er han engstelig, det er ikke noen udelt glede over dette nyskapte barnet, tvert imot en frykt. Siste setning i første del lyder slik: «Eg er blitt far, og eg torer ikkje å halde vesleguten.»

Ustabil far

Men i bokens andre (og lengste) del hopper vi altså til Ivars barndom og året 1996. Han og faren befinner seg på en hytte ved havet. Ivar skal få være med faren ut i båten, og lære seg å styre, men faren har glemt det. Moren nevnes som en ustabil skikkelse i guttens liv, og vi skjønner ganske snart at faren heller ikke er den trygge voksenpersonen han burde være. Ivar går på tå hev, forsøker å skjønne farens ulike humørsvingninger:

«Far min var på sitt eige rom. Men eg visste verken om han låg eller sat, eller om han kanskje stod atmed vindauget og tenkte på at sommaren var komen. Det kunne også hende at han sat oppreist og rugga med overkroppen, det gjorde han ofte når han sa han ikkje følte seg så bra.»

Guttungen går frem og tilbake mellom hytta og havet, han drømmer om å få kjøre båten, men faren vil ikke høre snakk om det. Innimellom prater Ivar med en eldre kar han bare kaller Gamlingen, en nabo som kanskje ser at denne familien sliter, og som på sitt forsiktige vis forsøker å hjelpe gutten. Men farens oppførsel blir stadig mer uforutsigbar, og uten å avsløre for mye av bokens handling ender denne barndomsdelen av boka med en tragedie som forståelig nok merker Ivar for resten av livet.

Klaustrofobisk leilighet

I tredje og siste del er vi tilbake i tida rett etter fødselen. Ivar er en usedvanlig engstelig far, og inne i den klaustrofobiske leiligheten blir han stadig verre – etter hvert skjønner vi at han går og pønsker på et eller annet, og at farens vanvidd på et eller annet vis fått feste også i sønnen. Dette er bokens hovedmotiv – hvordan man ikke slipper unna sitt opphav. I denne delen dukker det også opp et religiøst motiv i teksten, og Ivar har noen i og for seg ganske underholdende og snodige samtaler med sin kristelig anlagte svigermor. Stemningen i leiligheten er ellers krypende uhyggelig, noe som kommer til uttrykk i Ivars detaljbeskrivelser av sine stadig mer irrasjonelle handlinger for å dekke over den indre uroen han går og kjenner på. Han later som om han holder på å pusse opp barnerommet, han gjør seg ulike ærender ut av huset, og han lyver stadig mer for samboeren. I siste del av boka er Ivar langt inne i psykosen, og tar med seg samboeren og barnet ut på hytta til faren. Her kulminerer historien i dramatiske hendelser, men på en slik måte at vi ved endt lesning slett ikke er sikre på hva som er sant og hva som er fantasibilder.

Håndverket sitter

Dagane utan namn er en bok preget av solid skrivekunst. Fortellingen flyter, dialogene er oftest gode, det er flere fine og vare scener, og smerten Ivar føler kommer til syne på ulike, noen ganger overraskende måter, noe som øker både troverdigheten og innlevelsen i stoffet. Men romanen blir allikevel aldri helt kvitt det litt utvendige og overfladiske preget. Det skyldes delvis at stilen er for enhetlig, det finnes ingen brudd her, selv når vi skifter tid og modus er stilen hele tiden den samme. Denne mangelen på variasjon i temperatur, tempo og stilleie er et trekk romanen deler med mye annet av det som skrives og utgis om dagen, som om det har festet seg en idé om at det enhetlige og helstøpte er et gode for romanen som kunstform – noe det jo slettes ikke er. Snarere gir det bøkene – også Dagane utan namn – et merkelig ensformig preg, som en gåtur i et landskap som er flatt og likt over det hele.  

Et mer fatalt problem for romanen er at jeg både underveis og etter endt lesning sitter igjen med følgende spørsmål: Hvorfor blir vi fortalt denne historien? Den har ikke i seg noen følelse av nødvendighet, det er ikke som om forfatteren har noe han ønsker å si oss eller fortelle.

Det vi sitter igjen med er altså et godt stykke håndverk, og en fortelling som i sine beste deler kan finne gjenklang i og gi opphav til refleksjoner rundt det å få barn, det å være far, og hvor vanskelig det er å unnslippe de traumene man har med seg fra sin egen oppvekst. Men som helhetlig romanverk kommer det til kort. Karakteren Ivar forblir en ukjent for oss. Vi leser om hva han sier og gjør, men det henger ikke sammen, galskapen hans fremstår ikke som troverdig, og ender opp med å føles som påfunn. Vi blir sittende og lese om en mann som går til grunne, som støter fra seg de rundt seg, uten at vi skjønner hvorfor.

Dagane utan namn
Bjarte Samuelsen
Roman
Samlaget, 2019
158 side

Powered by Labrador CMS