Prosa

Kjente følelser, blandede fjes

Jon Refsdal Moes andre tekststrøm for Fanfare er mer sorgtung enn den første – og desto bedre.

Publisert digitalt

Jon Refsdal Moe
Rant 2
Roman
Fanfare, 2019
149 sider

Den første tiraden til Jon Refsdal Moe ­– teaterviter, ganske nylig avgått dekan ved Kunsthøgskolen og tiltredende professor i dramaturgi ved Stockholms konstnärliga högskola – står for meg som en av de fineste essayistiske utgivelsene på norsk de siste årene. Rant 1 var riktignok titulert som skjønnlitteratur, men foruten en mer litterær iscenesettelse av et jeg i teksten, ga det mer mening å snakke om et inntagende, stillferdig ambisiøst forsøk på å utvide virkefeltet for det personlige essayet eller monografien. Metalitteratur, ja, ispedd et velkjent ferment av kulturkritikk i den vittige og poengterte kommentarspaltens tradisjon, og som i det informale essayet forankret hos et inntrengende jeg – men med en sjelden evne til å forene vidt forskjellige tankelandskap.

Rant 2 plukker opp tråden, og det dreier seg stadig om sosiologiske spissfindigheter, raljering over middelklassens smaksmarkører og forvaltningen av kulturelle uttrykk i en hovedstad der kulturen blir stadig mer forvaltet og institusjonalisert. Samtidig er den litterære konstruksjonen mer utflytende, og følger det Refsdal Moe selv kaller et «barokt oppsett». Utpreget barokk er den nok ikke, i alle fall ikke på et setningsnivå, men bæres oppe av hyppige, elegante svingninger mellom kulturen og jeg-et, dannelsen og desillusjonen, verden utenfor og teorien der inne, og med farens sykdom og bortgang som tekstens tilbakevendende nav oppleves bokens emosjonelle kjerne som mer pregnant.

Ørelappkritikk

Med tittelen og det monologiske tilsnittet løper assosiasjonene også denne gangen raskt til Thomas Bernhard. Der forgjengeren kretset inn det fryktsomme fenomenet avocado på rugbrød, tar ranten om venstresidens hvitvinsvaner plass som åstedet for senkapitalistisk forsmedelighet og forbrukeridentitet i dagens Oslo. Med en åpenlys referanse til Bernhards klassiske roman Trær som faller, der hovedpersonens monolog fra en ørelappstol kretser rundt hatet mot det wienske åndslivet og teaterpersonlighetenes hykleri, perversitet og rett ut avskyelige måter å geberde seg på – men som han vet at han aldri kan leve uten – skriver Refsdal Moe seg inn i en tradisjon på et skjelmsk, distansert vis.

Prosaen har imidlertid lite av den malende, musikalske monotonien Bernhard har blitt så berømt for – østerrikerens strengt komponerte sirkelbevegelser. Og godt er det, slutter jeg raskt, for der dreier det seg om en stilistikk så idiosynkratisk og øyeblikkelig gjenkjennelig at man i beste fall kan håpe på vellykket pastisj. I stedet vakler tekststrømmen ubesværet mellom ørelappstolen og Walter Benjamins nesten litt for ofte siterte dictum fra Enveiskjørt gate, om at «kritikeren er strategen i kulturkampen» – altså mellom den resignerte erkjennelsen av at kritikken foregår i en lukket sfære, at livsveven man utsetter for kritikk er den samme man uopphørlig vil befinne seg i, og en mer aktiv, verdensorientert og derfor kanskje mer håpefull posisjon.

Rant 2 er også det ustanselige forsøket på å holde resignasjonen på avstand. Det er som om formuleringsgleden uttrykker en vilje til skrift, og fornemmelsen av at brokkene av tekst, som i den første utgivelsen, alltid er på vei et sted, krangler med mistroen til språket, skrivesperren og den konstante tvilen. Når farens sykdom opptar mer plass mot slutten av boken, er det som om de stadige rykkene mellom forløsning og fortvilelse samles i en mer inderlig og bevegende stil, og uten at det noen gang føles påklistret «epifanisk».

Refleksjonene over å forgå og oppløses i naturelementene under et utvekslingsopphold i Paris, sett fra pulten i det franske nasjonalbiblioteket, beveger seg i det samme omlandet som Tor Ulven. Tilsvarende vil en leser skolert i kritisk teori raskt dra kjensel på betraktninger om dialektikken mellom kultur og barbari, men når det veves inn i bestefarens livshistorie og fortid som fange i en tysk konsentrasjonsleir blir utsynet med ett mer interessant enn de mer generelle betraktningene.

Hos Refsdal Moe er det som om lengselen etter å nå ut over seg selv støter mot en sørgmodig innsikt: umuligheten av å unnslippe det tanke- og følelsesmessige kartet som har blitt risset opp for et førtitre år gammelt, belest, skrivende, kulturinteressert menneske i Oslo i dag.

Også når den umiddelbare sosiologiske horisonten begynner å ligne omriss av menneskene som befolker en Joachim Trier-film – bomberjakker inkludert – kommer Refsdal Moe leseren i forkjøpet, for hadde han «vært på Frogner kunne jeg ha tatt en overdose heroin og klimpra meg melankolsk inn i døden». Kall det gjerne forpostfektninger i den kulturelle middelklassen, innforståtte referanser, Bourdieu for begynnere eller helgardering, men det handler mest av alt om en forfatter som vet hvor han skal rette selvbevisstheten og la den spilles ut på litterære bruddflater. Da er faktisk Trier den mest nærliggende referansen, også han en stor observatør av forholdet mellom forventning og skjebne, mellom den enkeltes utsyn og sorgen som venter når verden ikke ble som man hadde håpet på.

Imot kulturen?

Ideelt sett bør kritikken bringe til torgs kontinuerlige vurderinger av hvorvidt de populære uttrykkene for autofiksjon bare tilfredsstiller det mediale herredømmets hang til identifisering, forherligelse av subjektet og mediespråklig skinnintimitet, eller om de på noen måte rokker ved alt dette. Og om de i egenskap av en forpliktelse til formen, den estetiske erfaringen eller med tankelandskapet de fremviser, yter en eller annen form for motstand «i et land der kunsthatet har slått rot i folkedypet og vokst seg oppover gjennom kunstinstitusjonene, like opp til institusjonslederne og institusjonsstyrene som kan klappe seg på brystet hver gang de har lykkes i å uthule det stakkars kunstbegrepet enda litt.»

I flere tilfeller gjør jo den såkalte virkelighetslitteraturen akkurat dét, og da er det kanskje lesemåtene det er noe fryktelig galt med, de som har redusert etikken til å bare handle om utlevering eller forfatterens usmakelighet, og som gjør at leseren, i alle fall jeg, må kjenne på et anstrøk av skam over å befatte meg med antikverte, modernistiske dogmer som «formens ansvarlighet», «Theodor W. Adorno» eller tanker om at litteraturen gir et løfte om noe annet i en senkapitalistisk livsverden, om den så setter samfunnet på begrep eller (forsøksvis) opptrer som negasjon av det rådende.

At det siste kanskje er umulig i dag, er premisset som ligger forut Rant 2. Et klart begrep om motstand mot senkapitalismen, om det finnes, ligger godt begravet i ironikerens svunne idealisme. Men selv om troen på at verden kunne forandres var inspirert av Deleuze, var den også en gang høyst reell. Nå som vi er i ferd med å ta livet av poststrukturalismen for andre gang, skjelle den ut som virkelighetsfjern og kassere de tross alt radikale innsiktene, kan vi gjøre verre mistak enn å minne om at det bak et «uopphørlig spill av forskjeller» lå en idealisme, en tro på at verden kunne bli annerledes, en – jeg vil si: romantisk! – søken etter smutthull, omveier og mulighetsrom. Når Refsdal Moe skriver om hva teorien har betydd for ham, gjør han det omsvøpsløst, ja, det heter til og med at livet i teksten fylte ham med en «intens ro», en følelse av tilhørighet. Det er befriende ærlig.

Når mine egne seks år som student i humaniora snart går mot slutten er det ikke vanskelig å kjenne igjen fornemmelsen av at det venter en ubotelig avstand mellom det man har befattet seg med i så lang tid, virkelig trodd på, festet sin lit til, og en virkelighet der det synes umulig å virkeliggjøre innsiktene. Men det har man jo visst lenge. Selv om man tilhørte den såkalte ironigenerasjonen (et med rette utskjelt begrep, og likevel, har det slått meg, med gyldighet også for senere generasjoner). Jeg vil nesten si at det rommer en lindring når Refsdal Moe skriver at «å dyrke ironien var å dyrke friheten som kunne oppstå når man tidvis stilte seg utenfor et spill og et språk man visste at man aldri ville slippe unna». Lindrende fordi andre jevnaldrende kniver om å bekjenne sine synder, og pretenderer å ha vokst ut av den postmoderne barnekroppen. Refsdal Moe insisterer på verdien av ideologikritikken, men også på teoriens affektive slagside, hva den kan bety for den enkelte, og viser med all tydelighet at de to for enhver pris ikke kan holdes atskilt.

Det ligger stadig et opprør – og en etikk – i å forsøke å artikulere et selv med bevisstheten om at det for lengst har gått inflasjon i selvartikulasjonen. Hos Refsdal Moe er det som om lengselen etter å nå ut over seg selv støter mot en sørgmodig innsikt: umuligheten av å unnslippe det tanke- og følelsesmessige kartet som har blitt risset opp for et førtitre år gammelt, belest, skrivende, kulturinteressert menneske i Oslo i dag (dette skriver jeg uten et snev av ironi). Da får innsnevringen av skriftsonen en litterær form som er både kompleks og uanstrengt i sine bevegelser mot noe større; teksten trekker seg sammen for en stund, bare for å strekke seg ut igjen, og kommenterer seg selv like hyppig i formen som i hver av uttalelsene. Når forfatteren tenker høyt rundt det å bemektige seg andres historier, springer det ut av en større nødvendighet enn en påklistret unnskyldning for utlevering.

«Jeg er humanioras krise inkarnert», skriver Refsdal Moe når han har søkt tilflukt på Universitetsbiblioteket på Blindern, «og jeg er ikke i krise fordi jeg er unyttig, men fordi jeg tenkte litt for dypt og litt for langt til å underbygge tingenes tilstand». Ikke et sekund legger forfatteren skjul på at han betrakter seg som emblematisk for 90-tallets knuste teoretiske idealer, eller at Rant 2 er et tidsbilde av hva det vil si å ha hengitt seg til kulturen i dag, bestemt seg for å leve i og for, men kanskje ikke leve så godt med den – i alle fall ikke med de mest rådende formene for kultur. Det er en hedersbetegnelse som sitter langt inne, og man vegrer seg jo gjerne for å dele ut priser for aktualitet og relevans, men boken er et dokument over tidsånden så godt som noe.

Et sted nevner han Gyldendals Lanterne-serie, og jeg kjenner et lite stikk av lykke når jeg forestiller meg at det om tjue, kanskje tretti år, vil være mulig å finne en hel Rant-serie fra Fanfare på antikvariater, loppemarkeder, i bortgjemt sirkulasjon, men ikke henvist til glemselen, ikke enda, og at jeg kan plukke opp noen av dem, hvis jeg har mistet eller lånt bort de jeg forhåpentligvis kan erverve meg de neste årene, og tenke at ja, akkurat sånn var det –  på godt og vondt.

Powered by Labrador CMS