Kritikk

De vanskelige faktabøkene

Faktabøker for barn og unge er under press fra flere kanter. Er det likevel mulig å lage gode bøker?

Publisert digitalt

Marta Breen og Jenny Jordahl (ill.)

Kvinner i kamp

Fagbok for ungdom

Cappelen Damm, 2018

128 sider

Sara Östlund Nilsson og Sam Klein (ill.)

Lysende vesener

Fagbok for barn, 9-12 år

Gyldendal, 2017

57 sider

Frank Rosell, Neha Naveen og Jenny Jordahl (ill.)

Beveren Bjørk

Fagbok for barn, 6-9 år

Gyldendal, 2017

61 sider

Hvis man studerer artiklene om det barnelitterære feltet fra de siste årene, er det mulig å få øye på et mønster. Med jevne mellomrom har folk ropt ut om den manglende satsningen på faktabøker for barn og unge. Det har blitt snakket om at det er for få faktabøker på nynorsk (Framtida.no i 2014, samt i en kommentar av Kristin Ørjasæter i Dagsavisen i 2015), for mye satsning på oversatte titler (bibliotekar Anniken Bjørnes i en artikkel på NRK i 2015), for dårlige vilkår for sakprosaforfattere (forfatter og oversetter Cecilie Winger i en kronikk i Aftenposten i 2017), og om for dårlige og for bredt orienterte utgivelser (kritiker Guri Fjeldberg i samme artikkel på NRK i 2015).

Det er mange som etterspør nyskreven, norsk sakprosa for barn og unge. Sjangeren blir trukket fram som en av de sjangerne som treffer best i den vanskelige målgruppa gutter i alderen 8–12, og Foreningen !les’ magasin Faktafyk, med utdrag fra faktabøker for ungdom, var så populært at det ble distribuert til 125.000 ungdomsskoleelever fram til 2018 (da det dessverre ble nedlagt på grunn av manglende økonomisk støtte). Men hvem skal skrive disse bøkene, og hvem skal gi dem ut? Faktabøker for barn og unge er dyre å produsere, tar ofte tak i smale temaer og blir lett borte i bokhandelhyllene blant de mange oversatte, mer kommersielle konkurrentene. I tillegg blir faktabøkene utfordret av informasjonen som til enhver tid er tilgjengelig på nettet.

Å gjøre suksess med sakprosa er likevel ingen umulighet. Parallelt med utfordringene i det norske sakprosafeltet, har det lille forlaget Fontini bevist at det er mulig å bygge seg opp blant annet gjennom en satsning på de gigantiske (og da mener jeg i faktisk størrelse) faktabøkene Animalium (2014) og Kart for oppdagere og eventyrlystne (2014). 

Det har dessuten blitt gjort mye for å bedre vilkårene for nyskrevne, norske faktabøker for barn og unge de siste årene. På forfattersiden har det blitt etablert egne prosjektstipend hos Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFFO) til forfattere av sakprosa for barn og unge. I tillegg startet Norsk Barnebokinstitutt en egen forfatterutdanning for faglitterære forfattere for barn og unge i 2012 (en ordning som senere ble avviklet). For forlagene har Kulturrådet etablert en produksjonsstøtteordning for tegneserier og sakprosa for barn og unge, ment å stimulere til økt produksjon og å minske den økonomiske risikoen for forlagene. Likevel er utfordringene fortsatt store på faktabokfeltet. På grunn av den selektive innkjøpsordningen, er det bare et utvalgt antall av faktabøkene som finner veien til bibliotekene, med de økonomiske konsekvensene dette innebærer for forfatter og forlag, og den begrensede tilgjengeligheten det innebærer for leserne. Med stipendene fra NFFO følger det dessuten et sett med sjangerregler som forfatterne ikke må overskride.

Selv om det har kommet nye ordninger for å oppfordre til satsning på sakprosa for barn og unge, har forfattere og forlag altså fremdeles et nokså smalt felt å navigere innenfor. Samtidig har de store forventninger å innfri. Sakprosa for barn og unge er nemlig en utfordrende sjanger å skrive i, både når det gjelder valg av fortellerperspektiv, disponering av stoffet og formidling av fagstoff på en enkel og interessevekkende måte. Så hvordan står det egentlig til med de vanskelige faktabøkene?

Hvem skal bestemme over faktabøkene?

De siste årene har NFFO vist en særlig interesse for formidling av faktastoff til barn og unge. Det har blitt utlyst egne prosjektstipend for forfattere av sakprosa for barn og unge, samt egne debutantstipend for debutanter innen faktabokfeltet, et stipend som blant annet ble tildelt Aina Basso til arbeidet med Heksejakt og heksebrenning i Europa (2016). Med stipendene følger det imidlertid et sett med regler. Sakprosaforfattere for barn og unge kan ikke benytte seg av skjønnlitterære virkemidler som besjeling eller fortolkninger av historien, men må holde seg strengt til det det finnes faktamessig belegg for. Dersom forfatterne gjør seg skyldige i skjønnlitterære overskridelser, risikerer de å måtte betale stipendet tilbake.

Å bruke narrative virkemidler er ikke den eneste måten å formidle fakta til barn og unge, det finnes det mange gode faktabøker som beviser. Samtidig kan narrative virkemidler være en god strategi for å levendegjøre fakta, for å skape sammenheng og for å tilgjengeliggjøre informasjon som ellers kan fremstå som abstrakt for målgruppa. Med reglene til NFFO, faller for eksempel de populære «dyrebiografiene» til Synnøve Borge, Brunlangøre (2014), Kongeøyenstikker (2015), Steinhumle (2016) og Ravn (2017), alle illustrert av Lise Myhre, utenfor ordningen, ettersom de benytter seg av en kombinasjon av ren faktaformidling og en iscenesatt fortelling om livet til dyret/insektet som står i sentrum for boka. På samme måte omfattes ikke for eksempel Ingunn Røysets Brevet frå krigen (2017), der Røyset bruker narrative virkemidler til å dramatisere minnene til Jorunn Emilie Holm, som var tenåring under andre verdenskrig, av NFFOs regler for hva sakprosa kan være. Dette er bøker som alle ble innkjøpt av Kulturrådet.

NFFOs stipender er viktige inntektskilder for forfattere i et felt der opplagene og royaltysatsene er lave, og sjangerbegrensningene NFFO formidler kan lett få konsekvenser for hva slags bøker forfatterne ender opp med å skrive. Når NFFO tar definisjonsmakten over hva sakprosa for barn og unge kan og skal være, gjør de sjangereksperimentering vanskelig.

Historien om en helt spesiell bever

En utgivelse som blir liggende og vippe på grensen til å oppfylle NFFOs krav til forfatterstipend, er Neha Naveen og Frank Rossells Beveren Bjørk (2017), illustrert av Jenny Jordahl. Beveren Bjørk er den første faktaboka til Neha Naveen, som debuterte i 2015 med ungdomsboka Stupekontroll, etter å ha fullført forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt. Beveren Bjørk er skrevet i samarbeid med atferdsprofessor Frank Rossell, som tidligere har vært programleder for dokumentarserien Vill viten og gitt ut faktabøker for voksne om blant annet bevere. Boka henvender seg ifølge forlaget til lesere i aldersgruppen 6-9, en målgruppe det ofte er vanskelig å nå med faktabaserte utgivelser.

Beveren Bjørk tar utgangspunkt i både en dyreart og en historisk hendelse, og har et godt, nærmest genialt, utgangspunkt for fortellingen: den reelle historien om hvordan tre norske beverfamilier ble transportert fra Norge til Skottland i 2008 som et ledd i prosessen med å gjeninnføre arten, som var blitt utryddet i Skottland. Boka følger en av beverne, Bjørk, fra fødselen i Norge til hun danner sin egen familie, og deretter på ferden fra Norge til Skottland. Gjennom skildringen av livsløpet til Bjørk får Naveen og Rossell gjort rede for både levevilkårene og instinktene til beveren, samtidig som de bringer inn et miljøvernperspektiv med beskrivelsen av forsøket på å gjenopprette et fungerende økosystem i Skottland gjennom gjeninnføring av beverarten.

Naveen og Rossell benytter seg av klassiske narrative virkemidler i oppbygningen av fortellingen. Flyttingen til Skottland fremstår som et tydelig vendepunkt, og når spenningskurven begynner å flate ut mot slutten av historien, fletter Naveen og Rossell inn litt action i form av noen mystiske skudd i skogen.

Blandingen av fakta og fortellingen om et enkeltstående dyr kan minne om de nevnte bøkene til Synnøve Borge, men også om faktaboka Møt fjellreven (2013) av Terje Borg, Nina E. Eide, Camilla Næss og Inger Lise Belsvik (ill.), der leseren følger en fjellrev gjennom et år. Men der Møt fjellreven er delt opp i en narrativ del og en faktadel, er faktaen flettet inn i historien om Bjørk. Stort sett er integreringen av faktaopplysningene relativt friksjonsfri, men iblant skurrer det litt, og motivet til fortellerne skinner igjennom i form av små brister i setningslogikken: «Det er mye en ung bever må lære seg, spesielt siden hun er et dyr som lever et liv i vann og er mest aktivt om natta» eller småabsurde blandinger av dramatisering og nøytrale observasjoner: «Men denne gangen er det blodig alvor, selv om det nesten ser ut som beverne danser i vannet når de slåss.»

Beveren Bjørk er illustrert med en blanding av fotografi og mer stiliserte illustrasjoner av Jenny Jordahl. Det er i hovedsak Jordahls illustrasjoner som står for besjelingen av Bjørk og familien hennes. Ved hjelp av snakkebobler, «ansiktsuttrykk» og symboler kommer følelsene til beverne (eller følelsene fortellerne tildeler dem) fram på en helt annen måte her enn det som kan leses ut av fotografiene. Slik blir illustrasjonene en måte å nærme seg leseren på og en hjelp i forsøket på å skape sympati for hovedkarakteren. I teksten holder fortellerne derimot en forskeraktig distanse til hovedkarakterene, og de virker hele tiden oppmerksomme på å ikke tildele Bjørk følelser eller reaksjoner det ikke er forskningsmessig belegg for: «Med nye unger i familien, en trygg hytte og en beverdam med nok mat til alle, tyder alt på at flyttingen har vært vellykket.»

Beveren Bjørk mangler en tydelig avsender i teksten, likevel kan man skimte en underliggende, fortolkende fortellerstemme, som iblant kommer til syne gjennom kommentarer som: «Om natten skjer det noe skummelt.» Tonen vekker assosiasjoner til en pedagogisk fortellersituasjon, eller til fortellerstemmen i en serie på barne-tv.

Samspillet mellom de nøytrale fotografiene, den pedagogiske og distanserte fortellerstemmen og de stiliserte, levendegjørende illustrasjonene er langt på vei vellykket i Beveren Bjørk, og gjør boka godt tilpasset den unge målgruppa. Samtidig som forfatterne lykkes i å skape en spennende historie om Bjørk, får de flettet inn viktig faktainformasjon om beverarten og om miljøvern på en måte som sjelden kjennes påtrengende for fortellingen.

Lotteri eller nøye gjennomtenkt spill?

Beveren Bjørk ble kjøpt inn av Kulturrådet i 2017, og man kan dermed regne med at prosjektet gikk i pluss for både forfatter og forlag. Men at gode faktabøker blir innkjøpt, er fremdeles ingen selvfølge. Det viktigste ankepunktet for en forlagsbransje som kvier seg for å satse på faktabøker for barn og ungdom, er nemlig den selektive innkjøpsordningen. Norske sakprosabøker selger sjelden mye utover bibliotekinnkjøpet på 1550 eksemplarer, så et viktig spørsmål når man setter i gang et sakprosaprosjekt vil alltid være hvorvidt man skal være villig til å satse store summer på en tittel man ikke vet om vil bli kjøpt inn. I den tidligere nevnte artikkelen på NRK.no uttaler Steffen Sørum, forlagsredaktør i Cappelen Damm, at den selektive innkjøpsordningen føles som et lotteri. Kulturrådets Arne Vestbø kontrer med å si at om lag halvparten av de påmeldte titlene har blitt innkjøpt de siste årene, og at man neppe kan kalle det et lotteri hvis man vinner på annethvert lodd.

Det er altså flere måter å tolke konsekvensene av den selektive innkjøpsordningen på. På den ene siden kan man spørre seg om manglende innkjøp virkelig er en reell problemstilling. I 2017 kjøpte Kulturrådet inn 24 av de 42 påmeldte titlene. Bare fire av de avslåtte titlene ble utgitt på store, etablerte forlag. På den andre siden kan man tolke tallet som en slags følgefeil: som at forlagene har tilpasset seg den restriktive innkjøpspraksisen, og sørger for å ikke gi ut flere titler enn de tror de kan få innkjøpt. Kanskje ville det vært plass til langt flere gode sakprosautgivelser dersom innkjøpsordningen ble utvidet?

For iblant skjer det jo, slik det også skjer i den automatiske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur, at gjennomarbeidede sakprosautgivelser fra de etablerte forlagene ikke blir innkjøpt. Et eksempel på dette er Sara Östlund Nilssons Lysende vesener (2017), illustrert av Sam Klein. Som Beveren Bjørk, er denne boka utgitt på Gyldendal, som har vært et viktig foregangsforlag i faktaboksjangeren de siste årene.

Å lyse opp i mørket

Lysende vesener er den andre faktaboka til svenske Nilsson, som har en PhD i zoologisk atferdsøkologi fra Uppsala Universitet, og som også har fullført den faglitterære forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt. Mens den forrige boka hennes, Fisk du aldri har spist (2016), handlet om fisk og marinbiologi, er temaet for Lysende vesener sopp, dyr og planter som lyser av seg selv. Dette er et tema som både er originalt og fascinerende, og fremstår derfor som et svært godt utgangspunkt for en fagbok.

Lysende vesener er inndelt i fem deler: «På land», «I havet», «Levende reflekser», «Lysende forskning» og «Lys framtid». Mens de tre første delene fokuserer på nettopp de lysende vesenene, handler de to siste delene om forskning. Nilsson beveger seg her gjennom den historiske forskningen på dyr som lyser av seg selv, fram til dagens forskning, der forskere har nyttiggjort seg av de lysende proteinene i blant annet hjerneforskning. Tekstene om vesener og forskning blir dessuten supplert av kortere faktatekster om relaterte emner, som ofte er både interessante og virker utvidende på fagstoffet.

Nilssons faglige bakgrunn blir tydelig særlig i kapitlene om forskning, men fascinasjonen hennes for biologi skinner også gjennom i resten av boka, og smitter ofte over på leseren, for eksempel når hun benytter seg av retoriske spørsmål og direkte leserhenvendelser: «Hvis du har gått gjennom en duftende blomstereng en fin sommerkveld, så har du kanskje hatt flaks og fått se noen sterkt lysende prikker som sitter og vaier i vinden.»

Innenfor bokas rammer fremstår Nilsson imidlertid som en utydelig avsender. Hun opererer med en jeg-forteller både i forordet og spredt rundt i teksten, med setninger som: «Jeg har nemlig selv sett en busk full av giftige, lysende skorpioner i Namib-ørkenen i Afrika», men det blir aldri tydelig hvem som snakker eller hvor det snakkes fra. Også oppfordringene til interaktivitet, med beskrivelser av eksperimenter som leserne selv kan utføre, er problematiske. Selv om dette er et sympatisk initiativ, klarer jeg ikke unngå å lese dem som litt for skolebokaktige og utdaterte, når detaljerte instruksjoner til hvordan man fanger insekter ved hjelp av en hjemmelaget lampe suppleres med påminnelser som: «Det kan være greit å ha med seg noe godt å spise og drikke.»

Å skulle formidle komplisert realfaglig kunnskap på en enkel og forståelig måte er en stor utfordring, og dessverre snubler Nilsson flere ganger gjennom de 57 sidene i Lysende vesener. Høyest blir fallene når hun setter seg fore å skulle forklare molekylære sammensetninger på måter som blir så forenklede at meningen rett og slett forsvinner, som i svaret på spørsmålet om hva luciferase, luciferin og oksygen egentlig er: «Oksygen-molekylet har bare to like atomer. Luciferin og luciferase er også molekyler, men de består av mange ulike atomer.» Andre steder viser Nilsson seg likevel kompetent til å skape tydeliggjørende bilder, som i sammenlikningen av ringene etter en stein som kastes i vannet og bølgelengden til UV-lys. 

Noe av det mest vellykkede i Lysende vesener er likevel designet. Sidene i boka er hovedsakelig svarte med fargede overskrifter og hvit tekst, slik at illustrasjonene av vesenene og lyskildene som skildres i teksten i praksis «lyser opp» på sidene. Også de supplerende faktatekstene er uthevet i lysende flekker, og kontrasten mellom lys og mørke speiler på intelligent vis tematikken, samtidig som den bidrar til at boka skiller seg ut fra andre faktabøker.

Men selv om illustrasjonene er levende og detaljerte og designet gjennomtenkt, savner jeg ofte fotografier som viser hvordan vesenene egentlig ser ut. Om mangelen på fotografier skyldes et aktivt valg eller mangel på tilgjengelige bilder, er vanskelig å svare på, men så rare som disse dyrene kan se ut i virkeligheten, føles det uansett som et potensial som ikke er blitt spilt ut.

Lysende vesener er ikke en hundre prosent vellykket faktabok. Tross det helhetlige designet og det interessevekkende temaet, blir den aldri særlig nyskapende, og det vekslende kunnskapsnivået som kreves av leseren i de ulike delene av teksten gjør at målgruppen fremstår som utydelig. Man kan likevel lære mye av å lese Lysende vesener, både om hvor mystisk og fascinerende naturen kan være, og om den nøkkelrollen naturen spiller i forskningen på mennesket og i forskningen på kurering av sykdommer.

Kampklare kvinner

Som Lysende vesener viser, må moderne faktabøker for barn og unge være rikt illustrerte og ha et gjennomarbeidet design for å kunne konkurrere med de oversatte titlene og med faktaformidling gjennom andre medier. Denne typen bøker er dyre å produsere, men på grunn av produksjonsstøtteordningen for tegneserier og sakprosa for barn og unge har det de siste årene likevel vært mulig å satse på ambisiøse og kostnadskrevende prosjekter innenfor sjangeren. Et av prosjektene som har fått støtte gjennom produksjonsstøtteordningen for tegneserier, er Marta Breen og Jenny Jordahls 128 sider lange tegneseriefaktabok Kvinner i kamp (2018).

Kvinner i kamp er det tredje samarbeidsprosjektet mellom Breen og illustratør Jordahl, etter debattboka F-ordet – 155 grunner til å være feminist (2015), som de gav ut sammen med Madeleine Schultz, og 60 damer du skulle ha møtt (2016), begge utgitt på forlaget Manifest. Breen har også tidligere skrevet flere fagbøker for voksne om feministiske temaer. Med Kvinner i kamp har Breen og Jordahl imidlertid tatt steget inn i ungdomsbokverdenen, og boka er utgitt på Cappelen Damm. Der de foregående titlene er løst strukturerte etter oppramsingsprinsippet, har Kvinner i kamp en mer narrativ struktur, med en historisk gjennomgang av kvinnesaken, inndelt etter hvilke rettigheter som har stått i fokus. Aktualitetsmessig treffer boka blink, midt i #metoo-debatten.

Kvinner i kamp er en internasjonalt orientert utgivelse som gjør Norge til en del av, men ikke til sentrum i, den historiske kampen for kvinners rettigheter. Breen og Jordahl setter kvinnekampen i sammenheng med andre historiske konflikter, som avskaffelsen av slaveri og den amerikanske borgerkrigen, og leder oss gjennom ulike deler av kvinnekampen, fra innføringen av stemmerett for kvinner til kampen for abortrett og homofilt ekteskap. Slik danner de en helhet i kvinnehistorien som jeg ikke kan huske å ha sett tidligere, formidlet på en spennende, energisk og overskuddspreget måte.

Det er nemlig kvinnene som er heltene i Kvinner i kamp. I illustrasjonene fremstilles de med klassiske kamp- og superheltfakter som flashing av muskler og knyttede never. Samtidig unngår Jordahl et for stilisert uttrykk ved å holde seg tett opptil de historiske figurenes mindre flatterende ansiktstrekk, og ved å tegne dem i tids- og kulturriktige antrekk. Kvinner i kamp er en relativt lang bok, men inneholder lite tekst, og det meste av innholdet formidles gjennom tegneserier og illustrasjoner. Ved hjelp av skiftende fargepalletter og en kombinasjon av tegneserier, rene illustrasjonsoppslag, lister og påminnelser om hvilke temaer som står i fokus, skaper Jordahl variasjon og brudd som gir dynamikk til historien, noe som gjør at lesningen aldri blir kjedelig.  

Kvinner i kamp har ingen tydelig fortellerstemme, men har likevel en implisitt forteller som sympatiserer med kvinnerettighetsforkjempere, noe som iblant blir synlig i bruken av ord som «heldigvis» og «dessverre», samt en ironi det forventes at leserne skal sympatisere med. En slik implisitt sympati kan være problematisk i bøker som formidler historie eller fagstoff, men er lettere å akseptere i en bok som fremstiller en gruppe som har blitt systematisk undertrykte som helter. Kvinner i kamp fungerer som en motfortelling i en historieforståelse som i hovedsak er mannsdominert, derfor blir motivene til fortellerne aldri påtrengende eller problematiske.

Dette betyr ikke at Kvinner i kamp bare retter seg mot jentelesere, eller bare mot ungdom: Både gutter og jenter, ungdommer og voksne, svake og sterkere lesere kan finne lærdom og leseglede i den lettleste og dramatisk framstilte historiske gjennomgangen. Kvinner i kamp er rett og slett original og smart historiefortelling med en snerten humoristisk brodd, og er etter min mening den sterkeste av Breen og Jordahls feministisk orienterte samarbeidsprosjekter. Dette gjør boka til en tydelig konkurrent til de oversatte titlene i hyllene, og dessuten et eksempel på hvordan oversettelse også kan gå motsatt vei: Kvinner i kamp er allerede solgt til syv land.  

Utenfor boksen?

Så tilbake til innledningsspørsmålet: Hvordan står det egentlig til med de norske faktabøkene, og er det mulig å tenke utenfor boksen når boksen har såpass tykke vegger som sakprosa for barn og unge har? Mye kan tyde på at svaret er ja. Selv om betingelsene for å skrive og utgi sakprosa for barn og unge fortsatt er vanskelige, har flere av titlene som har kommet de siste årene vært både gjennomarbeidede og nyskapende innenfor sjangeren, noe de omtalte titlene kan sees som eksempler på. Forlagene og faktabokforfatterne har innrettet seg mot en kvalitetsnisje innenfor et marked som er overbefolket av bøker som likner hverandre.  I tillegg til de omtalte titlene, har debattbøker som Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz’ Skamløs (2017), tegneseriebaserte utgivelser som Øystein Rundes Stamceller – kroppens superheltar (2017), humoristiske faktabøker som Pia Strømstad og Flu Hartbergs (ill.) Do. Ei stinkande reise gjennom bæsjens historie (2017) og sjangerhybrider som Lena Lindahls Jenta i veggen (2018), lyktes i å utfordre sjangerbegrensningene og høste suksess på sine egne premisser. Dette tyder på at det fortsatt er håp for en sjanger som fremdeles opererer i motvind: de vanskelige faktabøkene for barn og ungdom. 

Powered by Labrador CMS