Prosa

Idétung og sylskarp

Cathrine Knudsens to siste bøker viser hvorfor hun er blant de skarpeste og mest ambisiøse norske forfatterne i dag.

Publisert digitalt

Cathrine Knudsen

Av menneskehånd
Kortroman
House of Foundation, 2017
104 sider

Den siste hjelperen
Roman
Pelikanen Forlag, 2018
270 sider 

Denne teksten skrives i Stormen bibliotek i Bodø. Fra stedet jeg sitter har jeg utsikt til havnen, moloen, det ruvende SAS-hotellet med sine 13.etasjer. Fiskere selger fisk og reker fra båtene sine. Fiskefartøyene, for det meste eldre sjarker, ligger side om side med mer moderne båter (her ligger en påkostet yacht som – med sine speilblanke vinduer, sin mahogni, og sine radarer festet på styrhuset – heter «Faxsen»). Litt lenger bort står det en ungdom. Han er kanskje 14-15 år gammel og flyr rundt i havnen med en drone. En stri strøm av joggere, de fleste kledd i tekniske, tettsittende, funksjonible plagg passerer. Det samme gjør folk som – i allværsjakker og solbriller – bare er ute og spaserer. Mobiler løftes mot havet. Et fly stiger mot himmelen og blir borte.

Paradokser og motsetninger

Etter å ha lest Cathrine Knudsens bok av året, Den siste hjelperen, fremstår mye av denne alminnelige utsikten som slående eller underlig. Romanen tar nemlig opp i seg mye av det som ellers har strømmet gjennom forfatterskapet hennes de siste årene; paradokser og motsetninger, blandingen av det naturlige versus det manipulerte, det gamle versus det nye, det manuelle versus det automatiserte.

I Manuell (2014) ble for eksempel Kjellstadbommen i Lier brukt som omdreiningspunkt for å si noe om manuelt arbeid i en teknologisk tid, hvordan fremskrittene gjør seg gjeldende i yrkesliv og mellommenneskelige relasjoner. Fjorårets bok, Av menneskehånd – gitt ut på lille, men brilliante House of Foundation i Moss – handler om en familie som bor i en leilighet i et omgjort omsorgsbygg. Før huset ble til leiligheter jobbet moren, som er alenemor og nyutdannet sykepleier, på institusjonen. Via en rekke tilbakeblikk skildres blant annet en verden hvor teknologien har spist seg langt inn i det menneskelige. 

Et menneske!

Tettheten i en bok som Av menneskehånd tydeliggjør hvordan Cathrine Knudsens økonomiske og usentimentale prosa kan få enkeltord og vendinger til å peke langt utover seg selv. Ta åpningen, for eksempel, som tilkjennegjør at «De er heldige, de som bor på avdelinger som regnes som teknologispydspisser», og som slår an tonen i boken. Opp mot de øvrige skildringene av omsorg, får setningen et umiskjennelig drag av ironi eller hån over seg. Skildringen av den eldre mannen som tråkker og tråkker på ergometersykkel for å – via Google Earth – bli fraktet hjem til gaten og huset han vokste opp i, som nå selvfølgelig er totalforandret fra da han selv levde der, er et annet eksempel: «Hvis de trener, kan de få komme hjem på besøk».

Og nevnes kunne også scenen hvor pleierne kommer over en eldre kvinne som har blitt glemt igjen for natten på et av omsorgsbyggets sanserom. Det er ikke en Bjørg eller en Eva, heller ikke en Klara eller en Kirsten som blir oppdaget. Pleierens reaksjon når hun åpner døren er «Herregud (…) Det er et menneske her!»

Teknologi og omsorg

Av menneskehånd fikk ingen bred omtale i fjor. Mange vesentlig svakere bøker fikk mye mer oppmerksomhet. Fordi boken er så skarp, er det synd. Teksten berører. Den viser, subtilt, hvordan det å insistere på det virkelige og autentiske, like gjerne slår over i det motsatte. Kulden mellom menneskene, at alle – barn som voksne – lever sammen, men likevel alene, frembringer hvert fall i denne leseren et ubehag det ikke er ofte at bøker greier å utløse.

Spiller inn gjør også vissheten om at mange av skildringene i boken, spesielt de som handler om hjelpemidlene i omsorgssektoren, ikke bare er fikse påfunn. De nevnte sanserommene, er for eksempel for lengst introdusert i mange pleiehjem i landet, og er også et kjent motiv i Knudsens øvrige forfatterskap. Observasjonene knyttet til rommenes indre bestanddeler, og hvordan de fungerer, er ofte tragikomiske. I det såkalte solrommet, som skal gi brukerne følelsen av å være i nærheten av havet, står en eldre kvinne og kaster kjeks til måkene: «Hun kaster kjeksen alt hun kan og den treffer tapetet. En lyd. En butt lyd, av kjeksen som treffer utsikten og ikke kommer gjennom, kjeksbiten treffer havet og faller ned og blir liggende i sanda.»

Fortelleren gir også et innblikk i teknologi-omsorgens kjerne, selve dens tankesett. Det at rommene koster, er indikasjon så god som noen på at menneskene som bruker dem, tilhører kategorien ekstra verdifulle: «Så kan folk selv dra slutningen om det koster mer enn disse menneskene er verdt, og om det gjør det, er det et slående bevis på godhet.» 

Geiter med edderkoppgener

Årets Cathrine Knudsen-roman, Den siste hjelperen, er en ganske annen bok. Den henter opp både konkrete motiver og diskusjoner fra både Manuell og Av menneskehånd, men spennvidden er langt større. Ideene og temaene som diskuteres – over 41 kapitler tar boken opp blant annet genmanipulering, dyrevelferd, rasisme, organdonasjon, aldring, roboter, eldreomsorg og barneoppdragelse – er flere og mer sammensatte enn i tidligere bøker.

Romanens navnløse forteller er enke, og mor til to barn. Tidlig i historien får leseren vite at hun, gjennom organisasjonen Altruistiske Donorer, vil selge en nyre. Nyreoperasjonen og rehabiliteringen fungerer som romanens nåtidsplan, men utgjør en relativt liten del av historien. I stedet er romanen episodisk, tilbakeskuende oppbygget, leseren får nokså springende og glimtvise innblikk i kvinnens liv og tankevirksomhet. Flere av sekvensene dreier seg om arbeidet på familiegården, de genmodifiserte geitene kvinnen en gang alte opp med den avdøde ektemannen Mikhail.

Geitene er imidlertid ikke vanlige geiter. Gener fra edderkopper er innført i dem, og skal bidra til å produsere silkemelk, såkalt BioSteel. Forsvaret er interessert i melken, det samme er legemiddelindustrien. Sistnevnte ønsker å ikle implantater og andre ting som skal føres inn i menneskekroppen med geitenes modifiserte melk: «Et lag av silke, det mest holdbare man kunne tenke seg, det ville motstå syre, væsker, blod og plasma inne kroppen, og var et naturlig stoff som kroppen ikke så lett ville utstøte og reagere mot.»

Et annet gjennomgangsmotiv – blant romanens mest interessante – er arbeidet i dementlandsbyen «Viljen». Landsbyen er bygget opp rundt prinsippet om at beboerne ikke skal vite at de lever på institusjon. Av den grunn jobber ikke hovedpersonen der som pleier, men som såkalt «medboer». Stillingen innebærer at hun noen ganger spiller butikkekspeditør i en av byens fiktive butikker, andre ganger er hun med når de pårørende får velge mellom ulike livsstiler brukerne kan flyttes inn i: «Skal vi velge kategorien «Hjemmekoselig» med vekt på husmannskost, eller skal vi ta «Urban» med mer internasjonal mat?». 

Ledsager i døden

Ettersom romanen skrider frem, melder kvinnen seg inn i hjelpeforeningen «Englene». Organisasjonen ledsager alvorlig syke mennesker inn i døden. Englene» er tilstede, og hjelper til praktisk når den syke – etter egen vilje – iverksetter den «Endelige Avgang» på et hotell i Sveits.

Denne delen av historien, som romanen henter sin tittel fra, og som ender med at hun reiser til Sveits som ledsager for alvorlig kols-syke Tonja, er for meg av romanens minst engasjerende episoder. Tonjas aller siste åndedrag, og deretter måten hotellpersonalet gjør rommet hennes klart til en ny døende på, er kraftfullt fremskrevet. Men en mistanke som ofte er nærliggende i lesningen av Den siste hjelperen, nemlig at romanen står i fare for å bukke under for vekten av sine egne ideer, gjør seg for alvor gjeldende i disse passasjene. Kan hende henger det også sammen med forutsigbarheten knyttet til Tonjas skjebne. At dette vesentlige «sidesporet» introduseres godt uti andre halvdel av en roman som allerede er fylt av tunge problemkomplekser, spiller også inn.

Underliggjørende kraft

En helt annen kraft er det for eksempel i skildringene av dyrehold, spesielt partiene som kretser rundt fortelleren og Mikhails arbeid med «edderkoppgeitene». Jeg-et er oftere i «bevegelse» her, tilstedeværelsen er større, hvilket er befriende i en historie som ellers lener seg tungt på fortellerens tanker.

Evnen Cathrine Knudsen har til å få relativt alminnelige, kjente ting til å fremstå tankevekkende og underlig, kommer tydelig frem når fortelleren reflekterer rundt hvordan kyr som utelukkende blir brukt til kjøtt lever sammen: « (…) de ble ikke daglig håndtert av mennesker, gikk bare der i landskapet rammet inn av gjerder, med tilgang til et åpent fjøs som de kunne gå inn i når de følte behov for det. (…) I kjøttproduksjonen kunne de leve livet sammen.»

Felles for mange av de sterkeste passasjene i Den siste hjelperen er at tankesprangene sitter så godt, at overgangen fra det som ligger nært til fortellerens egne, sanselige opplevelser og erfaringer, skyves elegant over i noe helt annet. Et sted i romanen reflekterer for eksempel kvinnen glitrende rundt elektrosjokkbehandlingen faren ble utsatt for. For at faren ikke skulle skade seg selv, foregikk behandlingen ifølge fortelleren «ved å sprenge tankelandskapet, vaske vekk de punktene som dannet skadelige forhøyninger og søkk.» Denne refleksjonen glir så over i en brilliant og melankolsk betraktning rundt skogsmaskiner og skogshogst: «… den fjerne duren som følger dem som bor nærmest inn i drømmene, men som ikke tar med seg detaljene i hvordan arbeidet foregår, ikke hvordan kvister og kongler og røtter blir mast ned i bakken av beltene, hvordan den som sitter inne i skogsmaskinen lytter til minnetung nattmusikk.»

For ambisiøs?

De konkrete litterære nedslagene i Den siste hjelperen, som viser hvordan menneskene – våre vaner og behov – setter avtrykk i verden, preger hele romanen. Omtrent fra hver side kunne jeg sitert et tankesprang eller en setning jeg festet meg ved. Tenkningen rundt «Den velsignede kunstgressbanen», for eksempel, eller den tragiske humoren knyttet til demenslandsbyen, pasientene som får det for seg at de skal hjem, og setter seg på det spesialinnredede busstoppet, hvor det aldri noen gang har stoppet noen buss: « (…) etter en liten stund pleier de uansett å glemme hvorfor de har gått ut dit, og lar seg villig hente inn av en administrator eller medboer som ber dem med på en kaffe i kafeen her inne, eller kanskje tar dem med til et av temarommene.» 

Og som alle vesentlige bøker, forandrer Den siste hjelperen – hvert fall for et øyeblikk – måten en ser på verden på. Moloen i Bodø havn, for eksempel, en rundt 600 meter lang åre av stein og betong, er det blitt umulig å se på som noe annet enn et eneste stort inngrep. Likedan er ironien i allværsjakkene og joggetøyet som passerer utenfor vinduet, alle miljøgiftene i plaggene – fluoren som verner mot vær og vind, som bryter ned den samme naturen folk er ute for å nyte og å ta bilder av – påtagelig. Likevel, og som jeg tidligere var inne på: Hyppigere enn ved tidligere Cathrine Knudsen-bøker, melder det seg en følelse av at teksten hadde hatt godt av å innskrenke problemstillingene noe. Periodevis fremstår boken overlesset fordi noen av ideene som tas opp ikke virker helt uttenkt, som om de fortsatt mangler en språklig stramhet, eller en klarere link opp mot hovedpersonens liv, for å bli virkelig potente. Andre deler oppleves som ikke godt nok integrert i romanen, og får et skjær av pratsomhet over seg.

Rasismen, som kvinnen hevder er en del av henne fordi hun «var omgitt av en slik selvfølgelig rasisme som barn», lider – slik jeg ser det – under dette. I min lesning blir menneskeforakten for abstrakt, og fordi den ikke blir spilt nok ut, verken i barndom eller voksenliv, ender den med å fremstå kraftløs. En annen passasje, som er dramatisert, og som omhandler en barnebursdag i en svømmehall, inneholder flere tankevekkende oppspark, men lider under at scenen, sett under ett, blir for motstandsløs.

Vesentlig litteratur

Når det er sagt: Det er få andre norske samtidsforfatterskap som virker slik på meg som Cathrine Knudsens. Er det uviljen mot å tilby løsninger som gjør det? Evnen til å fremkalle begeistring selv om dystopien og kynismen ligger tjukt på, og mellom, linjene?

I jurybegrunnelsen for at Knudsen fikk Stig Sæterbakkens minnepris i 2017 står det å lese at menneskene hun skriver om er større enn rommene som holder dem på plass. Det er presist observert, synes jeg, og bidrar til at jeg av og til tar meg i å tenke at det er underordnet om bøkene som helhet er vellykkede: Innsiktene som kan hentes ut fra dem, er uansett betydelige. Cathrine Knudsens Den siste hjelperen er blant de mest ansporende og interessante bøkene som vil komme ut på norsk i år. 

Powered by Labrador CMS