Sakprosa

Individets språk mot psykiatriens samlebånd

I en roman hvor den voksne fanges i barnets desperasjon går Linda Boström Knausgård løs på egen sykdomshistorie, og konsekvensene den har hatt for hvilke roller hun har inntatt overfor seg selv og sine nærmeste.

Publisert digitalt

Linda Boström Knausgård

Oktoberbarn

Roman

Oversatt av Monica Aasprong

Forlaget Oktober, 2020

166 sider

I tidsrommet 2013 til 2017 er Linda Boström Knausgård jevnlig innlagt på psykiatrisk avdeling. I samme periode får hun og hennes daværende ektemann Karl Ove Knausgård sitt fjerde barn sammen, og offentliggjør at de skal skilles. Det er denne turbulente perioden romanen Oktoberbarn tar utgangspunkt i, en roman hvor Boström Knausgård for første gang eksplisitt skriver ut fra eget liv. Hendelsene som framstilles er dermed delvis kjent for et stort lesende publikum, men romanen er mye mer enn et tilsvar på skildringene Knausgård har gjort av hennes liv: Mer enn å gå i rette med Knausgårds versjon av hennes sykdom og deres skilsmisse belyser Boström Knausgård tabuet som ligger i å være en fraværende mor, og lar romanens skissering av hennes kamp for å finne sin individualitet lede opp til en krass kritikk av helsevesenets samlebåndsmentalitet i behandling av psykisk syke.

Elektrosjokk og hukommelse

Romanen åpner med tiden på psykiatrisk avdeling og den tilknyttede «fabrikken», hvor Boström Knausgård ble utsatt for nærmere 300 elektrosjokkbehandlinger. Helsesystemet hun møter presenteres som monomant opptatt av å holde produksjonen oppe: På fabrikken gjøres tjue behandlinger om dagen, og hukommelsestapet som kommer av dette blir «veid mot effekten av behandlingen. Og hva veier minner? Hvordan måler man dem? Hvor mye er minner verdt?» For Boström Knausgård er denne fraskrivelsen av minner som betydningsfulle vanskelig å svelge: Hvordan kan behandlingen være vellykket om hun i ettertid har mistet store biter av sin historie? I store deler av livet har hun følt på at identiteten hennes ikke har vært ordentlig satt, og forsøkt å finne en form hun kan møte verden i. Denne formen er det hun igjen og igjen opplever å berøves: Etter hver behandling følger en oppvåkning «til livet på nytt og ingen til å lære deg livet, til å forklare deg hvordan det skal leves». Disse setningene er typiske for romanen slik den etter hvert folder seg ut. Vi møter enkle konstruksjoner som formidler en barnlig sorg og desperasjon over denne fullstendige løsrivelsen fra det som tidligere har gitt livet retning, og å ikke motta noen nye retningslinjer som viser deg hvor du nå skal finne feste.

Ut fra denne følelsen av å hele tiden måtte starte livet på nytt beveger vi oss inn i punktvise nedslag i Boström Knausgårds liv, et liv som med jevne mellomrom har hatt en overmannende effekt på henne. Vi får presentert en oppvekst med en fraværende og psykisk syk far, en ungdomstid hvor hun hele tiden føler seg alene og «irriterende vag», og hvor hun tar abrupte valg om å bli god på skolen eller slå opp med kjæresten i forsøk på å finne frem til en form som er henne. Det virker som om dette aldri helt har lykkes, for hun vender stadig tilbake til at hun ikke har lært noen ting. Alt vesentlig ser ut til å glippe unna, og hun står som «en nybegynner i hvert øyeblikk i livet». Denne blåøyde og ubestemmelige måten å møte verden på ledsages allerede i ung alder av en veksling mellom depressive og maniske perioder.

Opp mot denne maktesløsheten overfor livet ligger lettheten hun har for å møte verden i det skrevne. Det er interessant hvordan en kvinne som så tydelig viser til at hun har brukt mye krefter på å finne et egnet utgangspunkt i livet likevel klarer å stå støtt i det tekstlige og si at det hele veien «var min egen stemme jeg lyttet mest til», særlig når vi vet at motstemmen i lang tid var en av Norges mest kjente forfattere – og senere en psykiatrisk institusjon som ikke ser ut til å godta nettopp hennes stemme. På tross av at hun ikke vet hva hun gjør når hun skriver, har hun lett for å produsere tekst: Her klarer hun å finne både form og innhold. Der hun i livet beskriver en «vilje til å være nær, men samtidig en slags manglende evne til å være det», tar romanen oss uredd inn i de næreste forhold.

En flerstemt familiefortelling

Familien Boström Knausgård er en mange har stiftet bekjentskap til gjennom eksmannens romaner, og Oktoberbarn kunne altså endt opp med å bli en tilsvarsroman som skal vise hennes side av historien. Likevel opplever jeg det ikke som om romanen ønsker å gå i rette, men heller forsøker å forstå fra et annet ståsted: «Jeg var glad hver dag. Nei, ville du sagt. Du lå i sengen en uke hver måned. Ja, men de andre ukene var jeg glad, og gjorde alt». I slike setninger åpnes ønsket om å finne feste i en annen del av historien enn den som er lettest tilgjengelig, den om en fraværende mor som ligger på soverommet, og etter hvert er sperret inne på institusjon. Romanen uttrykker et ønske om å få inngå i fortellingen som en morsskikkelse.

Det er i dette romanens sårhet virkelig ligger, og det knyter seg i magen når Boström Knausgård skildrer hvordan det barna «husket best var at jeg var en mamma som kunne forsvinne». Slik har hun blitt fraskrevet flere roller: Ikke bare gjør sykdommen og behandlingen det vanskelig for henne å holde fast i egne minner og identitet, den utvisker henne også fra barnas minner, fra hennes rolle som barnas mor.

Kliniker, barn, dikter

Boström Knausgårds setninger er knappe og konsise, i så stor grad at nærheten og sårheten som finnes i romanen oppleves som om den dukker opp av plutselige gliper eller skår i teksten. I starten av romanen skildres forberedelsen til elektrosjokkbehandlingene i et språk som nærmer seg det kliniske, men så bryter forberedelsen på narkosen plutselig over i det poetiske og subjektive: «Det var som å drikke mørke». Mellom disse to skrivemåtene gjenfinner vi avstanden mellom den psykiatriske institusjonen og dens måleinstrumenter og Boström Knausgårds subjektive opplevelse. Denne avstanden oppleves som opphavet til desperasjonen som gjennomsyrer så mye av romanen, en desperasjon som kommer av et grunnleggende fravær av felles språk.  

Fraværet fører også til en veksling mellom det voksne og det barnslige. Stort sett møter boka oss som vist med presise setninger, men plutselig snakkes det om «dustelegen» og «drittminner». Disse bruddene understreker vanskeligheten med å finne ord som dekker opplevelsen og formidler den på tvers av behandlernes og de behandledes sfære: I opplevelsen av å bli behandlet som et barn som ikke vet sitt eget beste reduserer Boström Knausgård også språket til et barns – når saklig argumentasjon ikke hjelper kan man like gjerne la de mest primitive, og forhåpentligvis mer kraftfulle, ordene ta over.

Oktoberbarn er en kraftfull roman, hvor den veltalende forfatteren til slutt gir opp å formidle sine tanker og observasjoner til en institusjon som nekter å ta til seg informasjon som kommer i en annen enhet enn den kan måle. Boström Knausgård tyr til det barnslige språket og spark og slag i møte med et system som ikke anerkjenner hennes individuelle behov og roller. Kampen ser ikke ut til å føre frem, men på bokas siste sider er vi likevel ute på andre siden av behandlingene, i huset hun skal leve i med sine barn. Hun går gjennom rommene og undrer seg over at det må være hun selv som har fylt dem med møbler; som hun ofte har det med skrivingen har hun ingen minner av å ha utført dette arbeidet. Her ligger et håp: Kanskje kan hun, på samme måte som hun bygger tekst uten å vite hvordan man gjør det, bygge et hjem, selv om hun ikke føler hun besitter de riktige kunnskapene. Slik beveger romanen seg fra å være en historie om tap til å innvarsle en mulighet for nye minner. I bakgrunnen ligger sorgen over det som allerede er borte, og spørsmålet om det finnes en kraftig nok form til å holde det hele på plass.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, bibliotekar og skribent.

BLA 3/20.

Powered by Labrador CMS