Prosa

Inn i lundboxen

"Schizothemia" presenterer Thure Erik Lund som en slags messias som skal få oss ut av samtidslitteraturens hengemyr, men begår alle de samme syndene som sine motstandere.

Publisert digitalt

Hans Petter Blad

Schizothemia. En roman om forfatteren Thure Erik Lund

Roman

Aschehoug, 2022

148 sider

En forfatter er ikke bare en juridisk og biografisk kategori, han er også en mytologisk maskin. Forfattermaskinen er viktig for leseren – viktigere for den unge leseren enn den gamle, desillusjonerte, kyniske – som leser et vilt og poetisk liv inn i bøkene, gir ordene kjøtt og ånd. Men kanskje minst like viktig er denne maskinen for forfatteren selv. Hver dag må forfatteren stå opp og skrive på en bok som ikke gir ham noen økonomisk gevinst, ingen berømmelse å snakke om. Den mytologiske maskinen er svaret på spørsmålet «hvordan bli ved med å skrive», i møte med ydmykelsene og stillheten som kjennetegner hans eller hennes bokutgivelser.

Schizothemia av Hans Petter Blad er en slik mytologisk maskin. Ikke bare for bokens objekt, nemlig «bestevennen» Thure Erik Lund, men også for forfatteren selv, som nærmest henter sin eksistensberettigelse fra nærheten til den store tenkeren og forfatteren. I seg selv er ikke dette et problem; myter er tross alt det stoff litteratur er laget av. Likevel melder spørsmålet seg: Hvorfor funker ikke denne boken?

Den lundske paranoia

Schizothemia presenterer seg selv som «en roman om forfatteren Thure Erik Lund», men er kanskje heller et slags essay, iblandet situasjonsbeskrivelser, noen anekdoter fra vennskapet, og litt lett dramatisering av fortellerens egen psyke. Som når han vandrer rundt i Berlin sammen med en viss Victor, en slags «gryende intellektuell» Blad kan lempe sin Lund-inspirerte visdom over på: «Det var mine ord, men jeg merket på Victors reaksjon, at han, i køen på vei inn til museet, i større og større grad oppfattet dem som Thure Eriks, hvilket rørte meg dypt». Slike selvutleverende øyeblikk, hvor Blads fascinasjon for Lund – ønsket om å komme så tett som mulig på tenkningen hans – avsløres, har noe nesten perverst intimt over seg. Som om vi er vitne til en luguber fanfic hvor forfatteren iscenesetter seg selv som heltens trofaste våpendrager.

Boken er på sitt kleineste når Blad ser det som sin oppgave å forsvare Thure Erik Lund mot mer eller mindre innbilte angrep på hans forfatterskap. Muligens er dette en naturlig reaksjon på Lunds litteratur, all den tid hans hovedpersoner forstår seg selv som opposisjonelle outsidere som kjeppjages i offentligheten (tenk bare på Thomas Olsen Myrbråten som «interneres» på mentalsykehus av kulturministeriet i Grøftetildragelsesmysteriet, eller Hallandsås som etter et mislykket foredrag for CICERO opplever at noen tar over identiteten hans i Identitet). Paranoiaen er et trekk ved Lunds litteratur som smitter over på hans lesere, som nesten uten unntak snakker om Lund som et misforstått og forfulgt geni – undertegnede inkludert.

Men om den lundske hovedpersonen opplever seg forfulgt, misforstått og overvåket, er det alltid med en viss destabiliserende selvironi. Myrbråten er jo åpenbart gal der han sitter på mentalsykehus og tviholder på kjøkkenbordet for å holde verden på plass. Det samme kan sies om Hallandsås som lusker på konen sin, og utvikler teorier om hvilke skjulte beskjeder hun sender til ham mens hun går kveldstur. Forskjellen er at disse karakterene ikke er psykologiske dramatiseringer av forfatterens indre – de er snarere gestaltninger av tankemønstre, kroppslig-mentale strukturer som spilles ut – mens Blads forsøk på å forsvare sin venn ved å vise til hvor hardtarbeidende, praktisk og mentalt sterk han er, jo nettopp er en psykologisering av Lunds forfatterskap. Gang på gang forfekter Blad forakt for den intimiserende samtidslitteraturen, men hva er Schizothemia annet enn et forsøk på å brette ut en intim relasjon? Mulig er det også her enn viss selvironi, en slags performativ donquijotisme, hvor Blad senker lansen og går til angrep på samtidslitteraturens vindmøller – eventuelt sitter på sitt esel og ser på i beundring mens Lund gjør det samme.

Romantikeren og det barokke

Schizothemia beveger seg dermed i stikk motsatt retning av Lunds egne bøker. Der Lund går ut, går Blad inn. Jeg har alltid tenkt at det som kjennetegner Lunds tankeverden er at den ikke har noen kjerne, den er et rotnettverk, og i likhet med en rot går den dit det er næring. Lunds litteratur er barokk i den deleuzianske forstand: En uendelig mengde folder i en gardin som ikke skjuler noe som helst. Foldene er i seg selv interessante nok.

Motsatt er Blads tankeverden romantisk, noe som er særlig tydelig i Proveniens-serien. «Proveniens» beskriver et objekts stamsted, for eksempel et frøs opprinnelige habitat eller funnstedet for en arkeologisk gjenstand – nettopp forestillingen om et opphav, en ark. Den foreløpig siste boken i serien, Paris-kontorene, er en øvelse i romantiserende forfattermytologisering, komplett med en forfatterflanør, bortgjemte kaféer, erotisk melankoli og arkitekturnostalgi. Det er tydelig at Blad trenger denne forestillingen om seg selv som en parisisk kaffedrikkende, flanerende forfatter for å kunne skrive, men når den samme mytologiske strukturen forsøksvis anvendes på Thure Erik Lund, blir det krasj. Lund er ingen melankoliker, ingen nostalgiker eller klassisk intellektuell. Schizothemia er en mytologisk maskin støpt etter Blads romantiske forfattermyte, som så overføres på forfatteren Thure Erik Lund, et misforhold som bare poengteres med den malplasserte liksom-lundske tittelen.

Resultatet er at et lundsk begrep som «det romanmessige» mister sin forklaringskraft. Et slikt ord gir mening i relasjon til de barokke romanene til Lund, som eser ut og liksom får sine egne virologiske viljer. Dette er et poeng Blad også trekker fram i en potent sammenligning med Tor Ulvens forfatterskap:

«[O]msorgen for enkeltordet gir det en særlig status, et opphøyet og menneskelig innhold, og ordet synes å være fortapt uten redningen i fiksjonen. Den ferdige teksten vil være umiskjennelig ulvensk […] Derfor synes alle ord hos Tor Ulven å være substantiver, eller i høyden adjektiver, mens de hos Thure Erik Lund blir verb, selv et ord som «murstein» får verbets, eller en adverbial klang.»

Lunds skrift er en handlende skrift, som lik et virus truer med å ta over vertens virkelighet, erstatte den med sin egen «romanmessige» virkelighet. Det er som om «det lundske» ikke kan forstås med «proveniensen» som metode. For å skrive om Lund må man nesten la seg smitte av tankene hans, la seg selv bli en vertskropp, noe Blad ikke kan tillate:

«Jeg visste at hadde jeg nevnt for Lund at jeg skrev om ham, ville han, på subtilt vis, ha gjort seg til herre over skriften og det forsøksvise portrettet ville raskt ha blitt omgjort til en roman av den som i utgangspunktet skulle ha vært den ikke-skrivende hovedpersonen i teksten. Jeg ville således blitt en vertskropp for tenkningen hans.»

Dette kan ikke romantikeren, for hvem jeget og signaturen står som den kreative skapelsens opphav, gå med på.

Presten og profeten

Blad er selvfølgelig klar over denne motsetningen, det er også en av de røde trådene i boken. Lund tilhører fremtiden, mens Blad, ifølge Lund, skulle vært født for 300 år siden, og da som prest. Denne påstanden, som Lund ytrer ut et nedrullet vindu, mens han kjører av gårde (ifølge Blad en typisk lundsk gest), blir en slags psykologisk kjerne i romanen. Blad er en nostalgiker som strør om seg med gamle referanser, ord og boktitler, som om ordene i seg selv bærer på en mystisk, gammel kraft, mens Lund er en profet som ved å skrive bøker som etterligner latente fremtidsstrukturer, søker å bli fremtid.

Romanens sentrale konflikt blir dermed hvor forskjellige de to forfatterne er, og hvor merkelig det er at de har funnet sammen i et litterært vennskap. «En roman om en relasjon mellom to forfattere» hadde vært en bedre undertittel. Heller enn å skrive en litt klam roman om et nært vennskap, som vel så mye er et forsøk på selvmytologisering som kanonisering av «bestevennen», kunne Blad gjort noe mer med bokens mange – ofte gode – strøtanker. Et essay om det lundske, signert Hans Petter Blad? Ja takk, all den tid han helt tydelig har masse interessant å si om sin venns forfatterskap. Men ved å insistere på å ikle disse tankene romanens form, blir det hele en psykologiserende suppe, hvor verken forfatterne eller personene kommer til uttrykk med sine distinkte smaker.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker og frilanser.

BLA 2/2022.

Powered by Labrador CMS