Prosa

Ideer som løfter

To idédrevne romaner gjør eksistensielle sprang med utgangspunkt i kroppen, med varierende litterært hell.

Publisert digitalt

Tobias Nordbø

På gjengrodde turstier

Roman

Aschehoug, 2019

206 sider

Kristin Buvik Sivertsen

Trening. Viljens triumf

Roman

Cappelen Damm, 2019

226 sider

Både i Tobias Nordbøs På gjengrodde turstier og i Kristin Buvik Sivertsens Trening. Viljens triumf står forholdet mellom kropp og sinn sentralt. I den sistnevnte boka representerer trening fra første side en total løsning på protagonistens tidsklemme og eksistensielle tilkortkommenheter som nybakt mor. Hennes plan om å bli tynn er motivert av et ønske om å kunne ta stilling til minst mulig i omgivelsene, å få livet til å flyte av seg selv. I På gjengrodde turstier antar forholdet mellom kropp og sinn flere fasetter: Den uplanlagte graviditeten som innleder boka representerer en løsning for ham, men ikke for henne; der han ikke vet hva som skal fylle livet med mening, har hun staket ut kursen. Spenningen knytter seg til om det unge paret vil eller ikke vil gripe det mulige livet hennes kropp bærer på – dissonansen mellom kropp og sinn forsterkes av deres tosomhet. Litterært sett skal dette siste vise seg å fungere best.

Mentalt landskap

Åpningssekvensen i På gjengrodde turstier, Tobias Nordbøs andre roman i en planlagt trilogi om Søren Kierkegaards eksistensnivåer, er lagt til et treningsstudio: Idet filosofistudenten Gunnar hopper av tredemøllen med blodsprengt ansikt, oppleves kroppen hans som «det eneste konstante i denne verden som snurrer ut av kontroll». Kjæresten hans Yrja, en hardtarbeidende medisinstudent, vinker til ham borte fra vektstativene, og mens Gunnar får igjen pusten for så selv å ta fatt på vektene, får vi vite at det er Yrja som har fått ham til å begynne å trene: «For etter nesten ett år i forhold med Jernkvinnen, kan jeg ta ti brede pull-ups uten problemer, benke nitti kilo, ta så mange sit-ups jeg bare vil, sprinte til korsryggen nekter.»

Når Gunnar observerer Yrja håndtere vektstativene med stålkontroll, tenker han at ingenting kan affisere kjæresten når hun trener eller leser; hun evner å stenge verden ute og la seg oppsluke av det hun holder på med. Selv er han «altfor nevrotisk og bekymret til det». Etter eget sigende var det derfor han ikke taklet presset om å oppnå gode nok karakterer til å komme inn på master i filosofi; i stedet må han inntil videre jobbe som tilkallingsvakt på en psykiatrisk avdeling. I løpet av få linjer har Nordbø gitt et riss av det mentale landskapet Gunnar plasserer seg selv i: med Jernkvinnen som den ene polen, og mentalt forstyrrede mennesker som den andre.

Det etiske stadiet

Tonen i boka settes slik fra første stund: Gunnars indre opplevelse på treningsstudioet peker utover mot større sammenhenger i omgivelsene. Når vi tidlig i den samme åpningssekvensen får høre om Yrjas graviditet – om sjokket for dem begge da den blå stripen kom til syne dagen i forveien – er det ikke dermed sagt at romanen med dette avgrenser sitt område nevneverdig. I På gjengrodde turstier behandles graviditeten og abortdilemmaet mer eksistensialistisk enn moralsk. Det er ikke så mye graviditeten i seg selv som oppriver, som de eksistensielle dilemmaene den genererer hos de potensielt blivende foreldrene. Forfatteren lar graviditeten være omdreiningspunkt for det kierkegaardske spørsmålet om valgene vi tar er frie eller ikke, og hvis de er frie: hva vi skal fundere denne friheten på. Oppstår meningen med valgene i oss selv eller i den andre? Er valget om å ta abort ladet med mening kun i andres hoder – for eksempel i hodet til Yrjas mor, som er abortmotstander – eller har valget en moralsk dimensjon i seg selv? I tråd med Kierkegaards tre eksistensnivåer – det estetiske, etiske og det religiøse – er andreboka i Nordbøs trilogi viet det etiske stadiet, der subjektet ulikt estetikeren søker ansvar og forpliktelser fremfor tankeløs nytelse, men der livsprosjektet er unndratt gudstro eller troen på en høyere mening.

Dette er en roman som gir leseren mye stoff å tygge på. Selv om boka språklig sett er lettlest og underholdende, der komplekse sammenhenger er effektivt og lekent fremstilt, er den ikke dermed sagt lett fordøyelig. Foruten Kierkegaard finnes en rekke filosofiske og litterære referanser – tittelen er for eksempel en ironisk tvist over Knut Hamsuns På gjengrodde stier – og opptil flere konfliktlinjer, både tidstypiske og tidløst eksistensielle, å ta stilling til.

Mellom kropp og sinn

I På gjengrodde turstier fremstilles den individuelle kroppen på en og samme tid som en begrensning og en hemsko og som en kilde til selvrealisering og frihet. Yrjas graviditet og det unge parets valg om de skal beholde barnet eller ikke, blir et valg i større forstand: Hva realiserer man ved å velge å ikke bære frem barnet? Eller ved å bære det frem? Dersom valgene man tar tillegges mening kun i andres hoder, hva slags Andre er det da snakk om når den store Andre, nemlig gud, ikke finnes? Den konflikten som etter hvert skal vokse frem mellom Gunnar og Yrja er dypest sett en konflikt mellom de relasjonene i samfunnet som spiller inn på forhandlingen om kroppen, i treningsstudioet så vel som i valget om å bære frem et barn. I tråd med Kierkegaards etiske stadium finnes ingen mening høyere enn den vi tar ansvar for å skape selv. Men hvor langt rekker denne livsvisdommen egentlig?

Skillet mellom kropp og sinn går som en rød tråd gjennom romanen. Kroppen er den nye sjelen, tenker Gunnar – en tidsdiagnose som passer ham bra som «gudløs materialist». Også Yrja er selverklært ateist, men har bakgrunn fra en dypt kristen familie på Sørlandet, og hennes kjennskap til bibelvers og kristent tankegods hensetter henne fra tid til annen i grublerier som ofte ender i frustrasjon og forargelse. Det plager Gunnar hver gang kjærestens kristne tilknytning kommer til overflaten, som i scenen hvor vi får lese at Yrja er gravid:

«Det var et sjokk å se den blå stripen komme til syne i det hvite plastvinduet på graviditetstesten. Og jeg ble nesten redd da Yrja kastet testen mot flisene og satte seg i lotusposisjon på gulvet med hodet gjemt i foldete hender. […] Dette var første gang jeg hadde sett Yrja be, og innerst inne ville jeg be henne knytte opp fingrene, løfte haka, åpne øynene og se på meg – hennes kjæreste – og ikke henvende seg til en høyere makt jeg ikke tror på.»

Det sterke ubehaget Gunnar føler ved Yrjas religiøse tilknytning vitner om en større uro hos ham. Nordbø lar det religiøse stadiet hvile som en skygge i bakgrunnen, lar oss ane en utilstrekkelighet ved det etiske stadiet.

Uangripelige tanker

På gjengrodde turstier fremmer ikke et tydelig budskap, men lar ulike ideer bryte mot hverandre. Dette lykkes romanen godt med. Personenes indre monologer oppleves ofte som ventiler for det idéinnholdet forfatteren tillegger dem. Tankene deres fremstår ikke alltid så troverdige, eller som deres egne. Heller er dette tanker som uttrykker de dilemmaene de står midt oppe i. Dette gjelder for eksempel når Gunnar i et avgjørende øyeblikk mot slutten av romanen tenker om Yrja: «Jeg føler så hennes væren fylle meg; eimen hennes. Pusten hennes. Tankene bak ansiktsmasken.» Her er det Kierkegaard som tenker gjennom Nordbø, som i sin tur plasserer denne tanken hos sin litterære karakter. Det skaper en distanse som gjør at personene fremtrer som representanter for noe større enn seg selv, som deler av et litterært eksperiment som setter allmenne problemer under debatt, i dette tilfellet valget om å bære frem et barn eller ikke.

Nordbø balanserer dynamikken mellom idé og autentisitet et godt stykke på vei. Nærheten til personene utviskes ikke. Likevel legger det en begrensning på hvor dypt skildringene lodder. Det gjelder for eksempel Yrjas oppgjør med sin religiøse bakgrunn: «Men nå er jeg fri. Nå onanerer jeg uten å trekke for gardinene. Nå tror jeg at universet er en samling av atomer omringet av elektroner uten moralske [sic] ladning. Nå lever jeg mitt liv som om Gud er død.» Romanen konstaterer dette, men lar leseren i begrenset grad få kjenne på de følelsene som trekker i henne, bort fra eller tilbake til den kristne bakgrunnen. Når Yrja leser salmevers og forarges over mangelen på mening hun finner i dem, undres jeg over om hun i det hele tatt har hatt en intensjon om å finne mening, om hva som driver henne til å oppsøke disse versene. Et annet eksempel er når Yrja og moren betrakter Monolitten i Frognerparken:

«I et øyeblikk føles det som at jeg står i det absolutte sentrum av verden. Nullpunktet hvorfra tid og rom emanerer ut i alle himmelretninger. Så slår det meg at alle mennesker er et sentrum av verden, og samtidig ikke. I mitt tilfelle er jeg kanskje det i dobbeltforstand. Et sentrum av verden som rommer spiren til et nytt sentrum av verden. Det er en tanke som gjør meg svimmel.»

Som leser blir jeg ikke svimmel av å lese dette. I den grad Nordbøs roman nærmer seg å være svimlende, skyldes det etter mitt syn bredden i perspektivet heller enn intensiteten den borer i materialet med. Overveldende tanker som den ovenfor finnes det flere av i boka. Ofte er beskrivelsene av dem klinisk visuelle, som for å understreke det uangripelige ved dem. Forfatteren beskriver hvordan vissheten om barnet i magen fortoner seg som fargebrytninger på netthinnen, som bryter mot hverandre og forsvinner som et punkt i bevisstheten. Slike beskrivelser berører ikke nevneverdig emosjonelt, men fungerer som en utvidelse av forholdet mellom kropp og sinn i romanen. For hva er en tanke, når det kommer til stykket? Når tanken om at han er i ferd med å bli far eksploderer i Gunnars hode, hvor virkelig er den tanken egentlig, så lenge valget om å beholde barnet ennå ikke er tatt?

Et eksistensielt sprang tilbake

Uten å røpe for mye ender På gjengrodde turstier med det som kan ligne et forent syn på graviditeten Gunnar og Yrja imellom. Der det er etikeren som får siste ordet i romanen, er det imidlertid estetikeren som kommer til orde først: Når Gunnar ved romanens åpning blir fremstilt som en tilskuer, en spectator, til både sin egen og Yrjas kropp, er det hvordan kroppene deres står til hverandre, hva de potensielt kan utgjøre sammen, han betrakter. Han ser på Yrja i speilet, «i stedet for seg selv», og tenker at de er et vakkert par, at de vil få vakre barn.

Scrollende gjennom Instagram-feeden sin refererer Gunnar til den franske tenkeren Guy Debord: «The spectacle it not a collection of images; it is a social relation among people, mediated by images.» Interessant nok er Debord en sentral referanse også i en annen norsk roman utgitt i høst, nemlig Kristin Buvik Sivertsens andrebok Trening. Viljens triumf. Denne boka, som i likhet med Nordbøs bok er utpreget idédrevet, forteller om den nybakte moren Ingrid, som kjenner på både tidsklemma og det kroppslige forfallet etter fødselen, og som en dag tar valget om å begynne å trene, med et ønske om å bli tynn. Hun melder seg inn i et treningsstudio, og snart utgjør treningen en helt ny livsstil, et nytt fellesskap der de sosiale kodene forenkles til et minimum. Når Ingrid spør seg selv hva hun vil oppnå med tynnheten, er svaret:

«Jeg ønsker meg en form for uanstrengthet, effortlessness, i forvaltningen av livet mitt. […] Hadde jeg vært tynn, hadde det vært en ting mindre å fikse. Kroppen min hadde blitt umerkelig, usynlig. Det er ikke noe vits å stå på barrikadene for et annerledes kroppsideal. For det er bare mer av det samme. Det å kreve plass for kroppslig mangfoldighet krever fortsatt en aktiv vurdering av kropper. […] Det forutsetter fortsatt at vi tar stilling.»

Der Nordbøs romankarakterer tar spranget bort fra den uforpliktende, stillingsløse forvaltningen av livet, tar Ingrid et sprang tilbake på Kierkegaards eksistensskala. Hun går aktivt inn for å komprimere livets kompleksitet; fra nå av er det treningen som forvalter de sosiale relasjonene hennes. Hun frykter ikke lenger lunsjen på jobb, fordi hun alltid har treningen å ty til som samtaleemne. Da trenger ikke det hun sier å være sant, det trenger ikke å uttrykke hvem hun egentlig er, bare det får samtalen til å flyte.

Ikke like løfterik

I Trening. Viljens triumf avløses kapitlene om Ingrid av kapitler som rommer utdrag fra internettsider som karitraa.com og fitnessbloggen.no samt diverse faglitteratur om trening med referanse til begrep som postmodernisme og hermeneutikk, og tenkere som den nevnte Debord. Utover i boka får vi også lese fiktive innlegg fra Ingrids nyoppstartede blogg, viljenstriumf.blogspot.no. Ingrids historie er deskriptivt fortalt, og omhandler treningstimenes forløp og effekt på hennes selvbilde og sosiale relasjoner. Spranget ut i treningens verden bringer henne både nærmere og fjernere noe; kontakten med mannen på hjemmebane svekkes, mens hun innleder en affære med en treningsinstruktør. Der Buvik Sivertsen lykkes best i å si noe tankevekkende om trening, er etter min mening der teksten reflekterer over hvordan treningen omformer tilværelsen på en måte som i bunn og grunn stiller Ingrid utenfor problemenes kjerne, som i tekststedene ovenfor. I disse refleksjonene nærmer teksten seg perspektivene fra faglitteraturen, som utlegningen av filosofen Jacques Lacan i en masteroppgave fra 2018 med tittelen Trening og postmodernitet, skrevet av en viss Berit Tollefsen (som jeg etter flere google-søk ikke finner spor av, og som dermed kanskje er fiktiv): «Begjæret etter den perfekte kroppen er egentlig et begjær etter fallos eller den store annen.»

Selv om det ligger et visst tenkearbeid i denne intertekstualiteten, er en begrensning ved denne romanen at fortellingen om Ingrid i liten grad tilfører noe eget til perspektivene fra de andre tekstene. Ingrids historie bekrefter for eksempel Lacan i hvordan treningsiveren hennes er et begjær etter fellesskap, etter å passe inn i det store bildet. Buvik Sivertsens nøkterne og effektive prosa overskrider ikke de sosiale relasjonene som hun henter inn fra faglitteraturen, for eksempel i en skildring som denne, av hvordan treningsinstruktøren motiverer Ingrid til å overgå sin egen yteevne – en skildring der for øvrig tittelen motiveres:

«Da hun sier at vi skal avslutte økta med å spurte med høye knær, blir jeg motløs et øyeblikk. Lårene er stive etter alle hoppene og knebøyene og jeg hiver fortsatt etter pusten. Men hennes innsikt overskrider det individuelle, hun kan se på oss hva vi tenker, og når hun sier dette ser hun direkte på meg: – Det er tungt nå, jenter. Men nå biter vi tennene sammen og bare peiser på.»

Beskrivelsens uttrykk for den selvoppgivende dimensjonen ved treningen, som paradoksalt nok er en måte å forvalte det egne selvet på, er et treffsikkert bilde på tidsånden. Men jeg har vanskelig for å se at den er noe mer enn det. For som litterær beskrivelse er denne skildringen ikke spesielt løfterik, til det er den for lukket om seg selv, for mettet av ideene den bygger på.

På egne premisser

Alt i alt opplever jeg språket i Trening. Viljens triumf som flatere og mer uoppfinnsomt enn i På gjengrodde turstier. Kanskje skyldes dette helt enkelt at det litterært sett fungerer bedre med en roman som formidler et idémessig innhold på egne premisser, på et fortellende nivå?

I norsk samtidslitteratur er det ikke en overflod av idéromaner som gjør noe annet enn å skildre fra et enhetlig førstepersonsperspektiv. Der Nordbø langt på vei lykkes med dette, ved å la romankarakterene tenke og leve ut ideene til blant andre Kierkegaard, løper ideene til Debord og Lacan i Trening. Viljens triumf utenfor og parallelt med romankarakteren Ingrids historie. Dermed forblir språket like fullt enhetlig, ideene tar ikke form underveis, på det meste kan vi ane dem som inspirasjonen bak historien om Ingrid. Uansett hvor interessante ideene er i seg selv da, er det begrenset hvor løfterik litteratur dette skaper.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er master i litteraturvitenskap fra UiO. For tiden jobber hun deltid i Orkana forlag og som kritiker i BLA.

BLA 11-12/19. 4.12.2019.

Powered by Labrador CMS