Kritikk

Alt flyter

Et ungt blikk ser til antikkens filosofi i en lyrisk avhandling om snøskred, hvor sannhet er ustabilt i en evig, foranderlig verden.

Publisert digitalt

Tilde Strand Bogen

Avhandling om snøskred

Lyrikk

Aschehoug, 2022

70 side

Med tittelen Avhandling om snøskred utløser debutant Tilde Strand Bogen (f. 2001) forholdsvis tunge assosiasjoner – og dermed også forventninger. «Avhandling» er som kjent, i ordets gjengse bruk, et skriftlig arbeid med en viss faglig ekspertise og originalitet. «Snøskred», i tillegg til å være et konkret naturfenomen, fungerer som en metafor for ustabilitet og plutselig kollaps.

Til dels innfris forventningene: Bogen benytter seg av eksterne kilder (med referanseliste) for å belyse tematikken i boka, først og fremst med henvisning til antikkens tenkere, som Hippokrates, Parmenides, Arkimedes, Heraklit, samt noen nikk til Bibelen og gresk mytologi. Hun tar også for seg et historisk snøskred, nemlig Kletthammerskredet i Oppdal som tok livet av 32 mennesker i 1868. I metaforisk forstand kan snøskred videre leses inn i jeg-personen som på ulike vis faller – ned på senga og inn i rådvillhet.

Tittelen bør imidlertid ikke begrense boka til å være en saklig og systematisk redegjørelse; lyrikkformen muliggjør tross alt en frihet og emosjonalitet som utfordrer den noe trauste akademiske sjangeren. Bogens lyriske stil kan beskrives som visuell og assosiativ, og ideene og motivene hun utforsker er evig aktuelle, på et fysisk og metafysisk plan. Fysisk tas vi med til åstedet for snøskredet som har tatt livet av flest mennesker i norgeshistorien. Bogen setter seg inn i hverdagens ro like før snømassene løsner, og like etter, blant ruiner av hus og begravde gårdsdyr og mennesker. Samtidig får katastrofen en ny dimensjon i skyggen av vår tids klima- og naturtrusler. Det er nærliggende å lese det som at det er vi som står her med kaffekoppen i hånda og stirrer ut kjøkkenvinduet, intetanende om at det tilsynelatende stabile, brått kan rase ned over livene våre.

Metafysisk skildrer Bogen, i forlengelse av det fysiske planet, den opprivende overgangen til voksenlivet – en såkalt liminal fase som rokker ved identiteten og tryggheten til ethvert menneske. På denne terskelen preges det lyriske jegets liv – gjenkjennelig for mange – av filosofiske undersøkelser, vorspiel og indre forvirring.

Disse tematiske trådene flettes inn i hverandre, slik at subjektets kropp, i likhet med snøskredet, beskrives som et naturfenomen underlagt fysiske prinsipper, særlig med tanke på forfall og det Julia Kristeva kalte «det abjekte» (det vi skiller ut og kvitter oss med). Boka er altså en eksistensiell utforskning med mange lag med mening. Da er det et stort press på den lyriske strukturen til å bære og formidle dem. Dessverre har den lett for å briste.

Elementære bestanddeler

Boka består av tre deler: «Pusten», «Væsken» og «Kulden». Flesteparten av diktene er forholdsvis korte, konsentrert rundt en scene eller tankerekke. Sentrale motiv er elementene fra deltitlene, som kan leses som snøskredets bestanddeler (pusten som vind, væsken som smelta snø, og kulden som is), og som bindemidler mellom jeget og omverdenen.

Mange av antikkens filosofer var opptatt av nettopp elementer, især vann – blant annet Arkimedes’ berømte «eureka»-utrop da han innså prinsippene bak legemers oppdrift i vann. Hippokrates utvikla personlighetskategorier basert på kroppsvæsker, og Thales hadde en tese om at «alt er vann». Mest av alt illustrerer de filosofiske innslagene et individ som søker tilbake i tid – til gammel visdom, foregående generasjoner og det historiske snøskredet, og minner fra sin egen barndom. I en scene fra gården i Oppdal skriver hun: «forfedrene mine lever i meg», «mormoren min pustet også en gang». Naturens bestanddeler er i evig sirkulasjon, samtidig som at alt er i endring – panta rhei, som Heraklit skal ha sagt, «alt flyter». Du tråkker aldri to ganger ned i samme elv, eller for å si det med Bogens ord: «bølgene i havet endrer rytme og intensitet / de er alltid bølger / jeg er mannen som kommer tilbake til elven / det som er, er det som alltid har vært».

Forfall og avfall

Beskrivelser fra jegets nåtid tyder på at blikket er ungt og kvinnelig. Hun er på hjemmefester og bærer «tunge poser med øl», og har bokstavelig talt ikke grep om seg sjøl: «armene mine faller av / lander med et dunk». Seinere beskrives også «den døde huden [som] vaskes av i dusjen», «hårstrå overalt» og «sikkel på puten når jeg våkner». I overgangen til voksenlivet konfronteres hun på et vis med sin egen resirkulering, «kroppen min er 3000 år gammel», gjentar hun, som om hun er sjølve legemliggjøringa av historiens dialektiske utvikling og tap.

Fra denne vaklende grunnen søker hun sannhet, men også den er flytende. Diktene inneholder flere variasjoner over et aksiom som er sitert i beskrivelsen over av elva: «det som er, er det som alltid har vært». I sitt eget «eureka»-øyeblikk, skriver hun: «jeg har funnet det: det som er, er». Men allerede i første linje av neste dikt, er hun tilbake til en tidligere variant av formuleringen, som fortsetter å revideres og revurderes utover i boka. Også i møte med naturen er det en usikkerhet, som om hun befinner seg et sted mellom erfaringen og erkjennelsen: «hegrene betyr noe, jeg vet ikke hva». Samtidig er ikke denne posisjonen konsekvent i boka, når hun andre steder beskriver seg sjøl som uløselig og fortrolig forbundet til naturen og historien, med noe uoriginale formuleringer som «vi blir ett» og «blodet er kroppens tidevann». Ideene er interessante i seg sjøl, men de blir forvirrende på en måte som ikke bare handler om at de er komplekse. Det kan være tilsikta å beskrive tilværelsen som motsetningsfylt, men her kan det gå litt vel fort i svingene, og hun mister meg fra den ene linja til den neste.

Poesiens bærebjelker

Slik armene løsner fra skulderbladene, framstår ofte linjene som løsrevne fra en bakenforliggende sammenheng. Delvis handler dette om noe så teknisk som tegnsetting og linjeskift. Flyten og, enda viktigere, forståelsen blir forstyrra ettersom linjene framstår som om de ikke riktig hører sammen. Når diktene er på sitt beste, er både strukturen og innholdet komprimerte og sammenhengen tydelig, sjøl om linjene fortsatt er frittstående og assosiative. Dette gjelder særlig i siste del, hvor snøskredet skildres mer inngående:

jeg spiser brødet alene

lyden snøplaten lager når den knekker, rett før fallet

smaken av grønnsåpe i munnen

lange sprekker nedover, dukker opp, vokser

jeg legger skiven fra meg

flakene på fjellsiden, og de tørre hendene dine

jeg åpner skapet, lukker det igjen

Her fungerer formen fordi de ulike subjektene kommer i starten av linjene og skaper naturlige overganger, hvor sjølve bruddet i lesninga understøtter det som beskrives.

Også utsigelsesposisjonen tenderer til å vakle. Det refereres til et «du» i flere av diktene, uten at det forankres hvilken betydning det har – er det jeget som snakker til seg selv eller noen andre? Stedvis refereres det også til enkeltnavn (kanskje venner av jeget), som i likhet med navnene på filosofene gjerne kunne ha blitt kontekstualisert mer, slik at det ikke utestenger leseren.

Sjøl om Bogens debut kunne ha vært mer formmessig effektfull, er det noe med det sannhetssøkende blikket som virker lovende for forfatterens framtidige utgivelser, og kanskje til og med for framtidige generasjoner som stadig trer inn i en arva verden med nye kriser.


Sigrid E. Strømmen
(f. 1990) er oversetter, tidsskriftredaktør og kritiker i BLA.

Powered by Labrador CMS