Kritikk

Performativ frihet

En kvinnes frigjøring kan leses som et kampskrift like deler over litteraturen som over en mors liv.

Publisert digitalt

Édouard Louis

En kvinnes frigjøring

Roman

Oversatt av Egil Halmøy

Aschehoug, 2022

109 sider

I bøkene sine har Édouard Louis gjentatte ganger utforsket vilkårene i den franske arbeiderklassen. Etter debutromanen Farvel til Eddy Bellegueule i 2014, som beskriver oppveksten som homofil i et fattig miljø i Nord-Frankrike, kom essayet Hvem drepte faren min fire år etter, et retorisk angrep på franske politikeres svik mot arbeidere som Louis’ egen far. Nå har turen kommet til mora. Gjennom knappe hundre sider, i en tone som på en og samme tid virker flyktig og konsis, øm og brutalt ærlig, risser sønnen opp moras livsløp strukturert rundt tre fotografier: det første, på forsida, av mora som tjue år og drømmende, det neste som 35-årig sliten firebarnsmor, og det tredje sammen med sin voksne sønn Édouard i Paris, sminket og nyklipt, og skilt fra Louis’ far.

Som tittelen lover, er dette en roman om frigjøring. Like mye er det en roman om hvordan vi oppfatter og fortolker hverandres uttrykk for frihet og lykke, gjerne selektivt. Når den voksne sønnen nærmer seg mora, er det ikke først og fremst som sønn, men gjennom deres felles utenforskap og oppbrudd fra et mannssjåvinistisk miljø – mora som kuet husmor, og Louis som utstøtt homofil.

Nødvendig avstand

Historien om mora starter med en drøm: «Hun ville bli kokk. Sannsynligvis en naturlig konsekvens av den virkeligheten som omga henne: Kvinnene hadde alltid laget mat og servert andre.» Det blir ikke noe av drømmen. Mora må avbryte utdanningen som søttenåring, svanger med Louis’ storebror. Hun gifter seg med barnefaren, en rørlegger, «av sømmelighetshensyn». De flytter sammen, og knappe to år etter er hun gravid igjen. Mannen er alkoholisert, og etter å ha blitt i ekteskapet i flere år av hensyn til de to barna, skiller mora seg.

Arbeidsløs og med to barn er søsterens sosialbolig stedet å dra. Der blir hun til hun møter Louis’ far: «Den eneste måten å flykte på for henne var å finne seg en ny mann. Hun ble forelsket, de flyttet sammen og fikk et barn – meg.» Derfra gjentar mønsteret seg fra forrige ekteskap: Louis’ far viser seg å være en alkoholisert hustyrann som kaller henne «feite ku» i andres påhør, og dette forverrer seg etter en arbeidsulykke på fabrikken der han arbeider. Likevel blir mora hos faren i tjue år. For Louis blir den fysiske avstanden til barndomshjemmet den eneste måten å forstå på: «Nå som jeg ikke lenger bodde hos henne, så jeg ikke annet enn vold i livet hennes – psykisk vold.» Avstanden mellom mor og sønn vokser jo sterkere sønnen forstår. Det er først når kontakten mellom ham og mora er helt på bristepunktet at mora bryter med faren og følger sønnen.

Det kompromissløse barnet

«Når du ikke hadde noe mer å si om ditt liv, da snakket du helt sant, men også bare da», heter det i novellen «Undine går» av Ingeborg Bachmann. Under lesningen vender tankene mine til denne novellen, et poetisk-retorisk angrep på fastlåste kjønnsroller og manglende frihet, skrevet på 60-tallet. Louis’ roman åpner øynene mine for hvordan fastlåste roller står i veien for frihet, men også hvordan det vi kaller frihet blir et resultat av den rollen vi har sett oss nødt til å bryte med – rollen som sønn eller mor, far eller datter, mann eller kvinne. Den friheten man oppnår ved å gi slipp på rollen, er ikke nødvendigvis meningsgivende, men kan være vel så forbundet med et meningstap: «Hvorfor får jeg følelsen av å skrive en trist historie, når jeg har satt meg som mål å fortelle en historie om frigjøring?»

Romanen er ispedd slike innsmett i kursiv, som ekko av fortellerstemmen eller som speilinger av minner. Spørsmålet ovenfor følges av et tilbakeblikk på en kveld i Louis’ barndom da mora drakk seg full og sang med til Scorpions: «Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg hatet å se henne lykkelig, hatet smilet i fjeset hennes, denne plutselige nostalgien, jeg hatet å se hvor rolig hun ble.» Dette er et sterkt utsagn som sier mye om hvor ambivalent frihet og lykke er for Louis. Der barnet i ham er kompromissløst i behovet etter å speiles, er den voksne mer reflekterende innstilt: «Er en forandring fremdeles en forandring hvis den er så begrenset av klasseundertrykkelse? Og likevel. Likevel er hun lykkelig.»

Grensen for selvfornektelse

Jeg lurer på om det er dette spennet i romanstemmen som også får meg til å kjenne motstand på de stedene hvor den voksne arresterer seg selv, eksempelvis for det urimelige – likevel forståelige – raseriet over moras lykke. Eller et sted hvor jeg-fortelleren tenker tilbake på en gang han fortalte mora at han hatet barndommen sin, og hun uforstående utbrøt: «Men du smilte jo hele tida!» Louis klandrer ikke mora for denne blindheten, han klandrer seg selv:

«Hvordan kunne jeg klandre deg for reaksjonen din den gangen, når den på sett og vis var bekreftelsen på at jeg hadde vunnet, på at jeg hele tiden hadde lykkes med å holde deg uvitende om hvordan livet mitt var, og dermed, i siste instans, med å hindre deg i å bli moren min?»

På denne måten går han langt i å frata mora som selvstendig individ ansvar. Hvor går grensen mellom selvfornektelse og viljen til forståelse? Og kanskje er nettopp denne virkningen på meg som leser medvirkende i å vekke den følelsen forfatteren oppgir av å skrive en trist historie? For det er uvegerlig noe som vil bli liggende igjen, noe smått og stusselig og lite, i et så storsinnet perspektiv, tatt i betraktning den hardkokte realistiske rammen for Louis’ romanunivers.

Spørsmålet om lykke

Der Hvem drepte faren min var et politisk skrift, kan En kvinnes frigjøring leses som et kampskrift like deler over litteraturen som over moras liv. «Det de kaller litteratur, er noe de har skapt mot liv og kropper som hennes», heter det et sted der romanen bikker over i et manifest: «For nå vet jeg at å skrive om henne, og om livet hennes, er å skrive mot litteraturen.» Å skrive med litteraturen ville etter Louis’ syn innebære å skrive «den enkle historien om en lykkelig forvandling». Mora har fremdeles aldri vært i utlandet, hun tjener ikke penger selv, og hun får ikke innpass blant middelklassekvinnene i nabolaget i Paris. Spørsmålet er ikke «hva ’å forandre seg’ betyr, men hva ‘lykke’ betyr».

Selv om jeg ikke uten videre lar meg overbevise av det desillusjonistiske samfunnssynet, er følelsen i det troverdig. For individet er lykken kanskje så løsrevet? Det mest interessante er likevel hvordan dette får direkte følger for litteratursynet til Louis.

Reaksjon på det fiktive

I et intervju i Klassekampen i mars uttalte Louis at det er fiksjonen, ikke selvbiografien, som etter hans mening er selvopptatt: «Da sitter noen tre år foran en datamaskin og finner på ting oppe i hodene sine som de tror vil interessere hele verden.» Å skrive en selvbiografi krever ydmykhet, sier han: «For det jeg gir, er i bunn og grunn ikke mitt. Jeg har ikke valgt kroppen min – å bli født i Frankrike, å være mann, å være homse.»

Særlig måten han vender på hvordan fiksjon er noe man nødvendigvis velger, i motsetning til i livet selv, reiser noen grunnleggende spørsmål om hva litteratur er og ikke er, og hvordan det henger sammen med hva et menneskeliv er. Reaksjonen på det fiktive er ikke i og for seg ny, men Louis evner å gjøre den virkningsfull også i det fysiske romanuniverset. Én av de mest betegnende scenene er når han seksten år gammel får blindtarmbetennelse, og mora ikke tar ham på alvor: «I dine øyne overdrev jeg smertene fordi jeg oppførte meg som byfolk, som de menneskene jeg gjerne ville ligne på etter at jeg begynte på videregående i Amiens, de privilegerte.» Det viser seg at betennelsen har spredt seg i kroppen med fare for livet, og Louis blir liggende på sykehuset i to uker.

I en verden der maktspenningene er så sterke at man må gjøre seg fortjent til omsorg for ikke å bli beskyldt for å spille, å late som, vil fiksjonen med rette være ambivalent.

Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter, kritiker og seminarleder ved UiO.

Powered by Labrador CMS