Kritikk

Fleirspråklege frukter

Frå Fukushima-ulykka til den berlinske isbjørnen Knut: I essaysamlinga Uten aksent reflekterer Yoko Tawada kreativt – om enn vel springande – om språk, identitet og kultur, blant anna ved å la tyske og japanske ord møtast uventa.

Publisert digitalt

Yoko Tawada
Uten aksent
Sakprosa
Omsett av Arild Vange
Solum Bokvennen, 2021
142 sider

Ein kan skrive uendeleg om språk – om eit gitt eit, eller om språk som fenomen, men fordi språk er like levande som menneska sjølv, vil det alltid vere noko som på sett og vis døyr – eller i alle fall sluttar å leve – idet ein forsøker å skrive det ned. Det blir som å fotografere ein dans; ein kan få klare bilde av enkelttrinn, men rytmen forsvinn, humøret stivnar. Kjensla og temperaturen lar seg vanskeleg gripe.

Meiningars uventa møte

At den Berlin-baserte, japanske forfattaren Yoko Tawada er opptatt av språk, er det ikkje tvil om. Det er ikkje berre årets utgiving på norsk, essaysamlinga som Arild Vange har omsett til Uten aksent, som har dette som tema. I fjorårets roman, Sendebud (2020), ypparleg omsett av Tara Ishizuka Hassel, skildrar Tawada ei verd i stor endring etter ei katastrofe. Her bryt natur, demokrati og infrastruktur saman, og med det endrar språket seg. Kva som er riktig eller lovleg å seie og skrive, reflekterer korleis verda har endra seg, og korleis styresmaktene ønsker å endre ho.

I Uten aksent skriv Tawada springande kreativt om språk, opphav, identitet, litteratur, kultur og normer – til ulike tider og på ulike stader. Desse gedigne temaa kjem ho til gjennom refleksjonar kring tilbakevendande emne, som Fukushima-ulykka, sorg, glede, språklege og landlege grenser og kryssingar av desse, sjangernemningar som poesi og eventyr, og isbjørnen Knut. Ein effektiv og morosam teknikk som er med på å drive essaya framover, er når Tawada set saman ord og uttrykk som har eller ikkje har etymologisk slektskap og/eller lydleg likskap. Ho skildrar ein slik prosess i høgdepunktet «Aksent»:

«Aksenten fører to ord, som vanligvis ikke lyder likt, uventet sammen. […] Når jeg stiller sammen to ord som lyder likt på japansk og på tysk, er de stort sett ikke historisk beslektet. […] slik forbindelse [blir] ikke tatt alvorlig og avvist som tilfeldig. Mennesker med en rigid hjerne ville nok spørre: Hvorfor må man beskjeftige seg med en slik ordlek?»

Det er lett å innta ein kritisk posisjon overfor slik ordleik, det er sant. Men det er òg sant som ho skriv seinare: «Når jeg oversetter tilbake eller reiser etymologisk, bærer det fra tid til annen ny frukt.»

Essaysamlinga er delt i tre: «I et nytt land», «Ikke over» og «Fransk dessert». I den første bolken dreier det seg om refleksjonar kring språk, opphav og forflytting. Dette er òg den mest vellykka bolken. Her finst spørsmål utan eintydige svar, som ein får mykje ut av å lese Tawada sine tankar om. Eit enkelt eksempel: «Ser en sjøhest annerledes ut når den ikke lenger heter ‘tatsu-no-otoshigo’ (drakens forsvunne barn), men sjøens lille hest?» I nesten kvart essay finn eg setningar eg har lyst til å sitere.

I den andre bolken nærmar Tawada seg emne som grenser og grensekryssing, tårer og deira historie i japansk kultur og litteratur, og tyske talespråk, med finurlege observasjonar som denne: «Gjennom et utall generasjoner holdt de tyskspråklige leppene om og om igjen ut den krevende pf-spenningen. Det er en høyere kunst å bygge opp spenningen i løpet av noen millisekunder og slippe den halvveis igjen med en gang.» Denne detaljstudien av taleorganas rørsler kastar nytt lys over eple (både Apfel og Äpfel), og over både tyske og japanske munnar.

Essayas eigen aksent

Overalt i desse essaya finst uttrykk som først har ein metaforisk funksjon og sidan blir tatt bokstavleg; teksten spring lett frå det biletlege til det konkrete og tilbake igjen. Dei språklege spranga er raske og store, dei tematiske like eins. Det er nesten for mange kreative koplingar, og no og da blir det heile uoverkommeleg. Eg ramlar ned i sprekkene. Både metaforisk og bokstavleg meining blir verande obskur sjølv om eg les setninga fleire gongar.

I seg sjølv er ikkje store sprang noko negativt, men sidan det vekslar så brått mellom det lette og opne til det tunge og forvirrande, må ein også spørje seg: Er dette forfattarens intensjon? Er det eit forsøk på å fange rytmen og humøret, og å komme forbi enkelttrinna i den språklege dansen? Som Tawada skriv: «Jeg setter setningene slik et vilt dyr setter sitt avkom til verden i settetiden.»

Siste bolk består av to essay. Her diskuterer Tawada Claude Lévi-Strauss’ syn på kultur og det japanske, og Roland Barthes’ verk Mytologier. I sistnemnde essay beundrar ho stilen til Barthes, som motset seg lineær lesing, og det slår meg: Er dette eit ideal også for desse tekstane? Er det derfor eg ikkje heng med? Er det feil å forvente ei hand å halde i når ein forsøker bli med i spranget? Tawada skriv: «Boken Mytologier leker seg stadig med kontinuitet og brudd. Prinsippet om å holde hver enkelt del levende har vokst inn i alle cellene i boken, slik at man kan lese den i en hvilken som helst rekkefølge.» Kanskje har noko liknande vore eit styrande prinsipp i denne essay-samlinga. Effekten er dessverre ikkje alltid vellykka.

Omsettingas rolle i dette er for meg uklar. På den eine sida vil eg hylle omsettar Arild Vange fordi han har gitt teksten eit norsk språk prega av lettheit, som går godt til temaa som blir tatt opp og dei mange, spretne vekslingane. Dei tallause ord- og uttrykksbaserte metaforane må ha vore ei utfordring. Iblant sit det som eit skot, sidan norsk og tysk veks frå same grein. Iblant har ein ikkje anna val enn å sette det tyske ordet inn i ein parentes for at meininga skal bli med over. Vange er klokt nøktern i bruken av slike parentesar, og fell ikkje for freistinga til å utbrodere vidare i fotnotar eller liknande. På den andre sida verkar Vange ha lagt målteksten svært nær kjelda, i den grad at det her og der dukkar opp germanismar av denne typen: «Allerede små barn bygger en mur av sand på stranden før de begynner å leke.» Vanlegvis ville ein jo skrive «Selv små barn bygger …» eller «Allerede mens de er små, bygger barn …».

Eg har ikkje noko imot at ein tekst ber med seg smaken av kjeldespråket, men enkelte plassar kunne det redaksjonelle arbeidet ha vore grundigare. Blant anna er det ei formulering som går igjen, som forvirrar og forvanskar lesinga:

«Annerledes enn en teaterregissør som vil selge verket sitt som en unik vare, fremstiller ikke Roland Barthes sin iscenesettelsesidé som en genial forfatters geniale innfall.»

«Annerledes enn i Tropisk elegi kan man ikke beskylde den japanreisende Lévi-Strauss for å iscenesette skriften som en fare som røver den skriftløse kulturens uskyld.»

«Annerledes enn hans tidlige verk Tropisk elegi har det han har skrevet om Japan en dialogisk karakter, siden han ikke bare beskjeftiget seg med japansk litteratur og mytene, men også med den samtidige japanske diskursen om egen kulturhistorie.»

Når eg surfar på internett-havet (for å seie det på tawadask) for å finne ut om «annerledes enn» òg er ein germanisme, oppdagar eg at omsettaren sjølv har skrive ei diktsamling med nettopp tittelen annerledes enn (2010). Eit fiffig samantreff. Kanskje er det berre ein idiolektal forkjærleik? Uansett burde nok dette blitt omarbeidd i språkvasken til noko à la «i motsetning til» eller «til forskjell fra».

Nedfallsfrukt

«‘Er du et annet menneske når du snakker tysk?’ blir jeg spurt. Det er ikke så lett å svare på disse spørsmålene. Hvis man hadde fått en personlighet i tillegg når man lærer et annet språk, måtte en som snakker fem språk, hatt fem personligheter.» Tawada blir av forlaget sagt å stå ein stad mellom det japanske og det tyske språket og litteraturen. Idéen om ein slik språkleg og litterær mellomposisjon er utførleg kritisert av litteratur- og omsettingsforskaren Maria Tymoczko, som hevdar at ein slik posisjon ikkje kan finnast om ein aksepterer nyare utvikling innom språkvitskap og systemteori: Går ein ut av eit (språk‑ eller litteratur‑)system, går ein også inn i eit nytt system, som kan vere tilgrensande, overlappande eller kringliggande.

Denne forståinga rimar med det Tawada sjølv skriv om sin språklege posisjon: «Jeg ligner […] et nett. Et nett fortetter strukturen når nye trekk innlemmes. Slik oppstår et nytt mønster. Det finnes stadig flere knuter, uregelmessigheter på de tette og løse stedene, ufullendte hjørner, spisser, hull eller sjikt.» Altså står ho ikkje utanfor eller på sida av både det eine og det andre språksamfunnet, men heller i ein overlapp der det oppstår stadig nye møte mellom nye ord og tydingar. I Uten aksent oppstår eit utal slike møte, i blant så raskt at det blir krevjande å henge med. Fruktene ramlar på bakken, mens teksten susar vidare.

Ida Hove Solberg (f. 1987) er ph.d. i omsettingsvitskap, gjendiktar og kritikar i BLA.

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS