Prosa

Varierende gjennom tyngdekraften

Gravitasjonsloven er kanskje absolutt, men det samme kan ikke sies om kvaliteten i "En strek gjennom tyngdekraften". Tekstene som utgjør science fiction-antologien varierer fra umåtelig uinteressante til svært tankevekkende.

Publisert digitalt

Frøydis Sollid Simonsen, Maria Dorothea Schrattenholz og Joanna Rzadkowska (red.)

En strek gjennom tyngdekraften

Antologi

Solum Bokvennen, 2022

280 sider

Nøyaktig hva som binder tekstene i antologien En strek gjennom tyngdekraften sammen, er ikke lett å si, bortsett fra at samtlige har et (eller to) bein innenfor hva man må kunne kalle for science fiction-sjangeren. For den som måtte ha sett TV-serien Black Mirror, eller Death, Love & Robots, kan boken i form virke kjent. Femten selvstendige tekster, handlingsmessig uavhengige av hverandre, bare løst forbundet under en slags tematisk paraply. Hva tematikken er, er imidlertid ingen enkel sak å komme til bunns i. I antologiens etterord skriver redaktørene at de i løpet av arbeidet gikk vekk fra sin opprinnelige idé om at boken skulle bestå av tekster som handlet om «alternative samfunn». Likevel skriver de at «antologiens ulike bidrag kretser rundt alternative måter å eksistere på, i tid, rom og form». Dette er unektelig. Gjennom alt fra klonede, yngre versjoner av en selv, til barneandroider og halvdøde hjernenettverk underlagt moderne slaveri møter vi en rekke uttrykk for «annerledeshet», men da må jeg spørre: Hvilken verdi har egentlig dét når det samme kan sies om absolutt all science fiction? Å avvike fra virkeligheten slik vi kjenner den gir ingen sådan tekst særpreg; det plasserer den simpelthen innenfor sjangerens rammer.

Så hva da er fellesnevneren for tekstene? Slik jeg har lest dem, kan svaret synes å være nærliggende å finne med et nikk til den pågående akademiske diskursen vi kaller posthumanisme: idéen om mennesket sett på nytt, i et nytt lys, fra flere vinkler enn den antroposentriske. I antologien møter vi mange former for menneskelighet som ikke er 100% menneskelig, men likevel nære nok til at vi kjenner oss igjen. I kontrasten mellom mennesket og det andre utkrystalliseres visse sider av menneskeheten. Når boken gjør det som best, fungerer dette bra. Dessverre varierer antologiens evne til å virke tankevekkende på leseren betraktelig fra tekst til tekst.

Eksposisjon versus forvirring

Å få science fiction til å fungere er aldri enkelt. Noe av grunnen til det ligger i hvor fremmedgjort leseren er fra fiksjonsuniverset, særlig tidlig i lesningen, før han eller hun har lest nok til forstå hva som foregår. I en roman kan det ofte ta et kapittel eller to før man helt skjønner seg på all den uvante sjargongen, de fremmede substantivene, den fiktive teknologien. I en novelle, derimot, er det ikke plass til langsomt å trekke leseren med seg inn i fantasien. Her ligger paradokset, som også En strek gjennom tyngdekraften lider av, nemlig at forfatteren på den ene siden står i fare for å overforklare og på den andre risikerer å forvirre leseren sin grenseløst. Lite er så kjedelig som å lese en science fiction-novelle hvor hele den første halvdelen er viet til å forklare hvordan alt henger sammen: det dystopiske samfunnets bakgrunn, hvem som er hvem, hvilken fancy teknologi som eksisterer og hvorfor.

På den andre siden kan det være fortvilende å lese en hel novelle innenfor sjangeren uten å forstå bæret fordi forfatteren har valgt show, don’t tell heller enn eksposisjonsteknikk. De beste tekstene i En strek gjennom tyngdekraften er de som klarer å finne balansen. Ofte synes det å være sammenheng mellom dét og hvor komplekst fiksjonsuniverset er. De beste novellene i antologien er nemlig ikke de med det mest ekspansive universet, den mest intrikate teknologien eller de mest storslåtte prinsippene. Tvert imot er det gjennom enkelhet at de beste tekstene i antologien skiller seg fra mengden.

Antologiens høydepunkter

For meg rår det liten tvil om at de sterkeste tekstene i antologien, er Lasse W. Fosshaugs «Aksom», Kristoffer Ringerikes «Føniksdansen» og Bjørn Vatnes «Problemet med opp». I førstnevnte befinner vi oss i en dystopisk versjon av vår egen verden hvor brukere av et slags framtids-Facebook, etter døden, får hjernene sine koblet opp og utnyttet i forbindelse med en avansert kunstig intelligens-algoritme. Det hviler noe uhyggelig over hele novellen, som igjen leder assosiasjonene til Black Mirror, i det vi drypp for drypp får forståelse for at disse døde menneskene trolig lever i et slags uopphørlig helvete der de ligger og tjener som data til nytte for de levendes digitale velferd. Det er det mørke og vonde under overflata som gjør teksten god, som inviterer til ettertanke, siden vi gjennom denne annerledesheten kan trekke linjer til vår virkelige verden, hvor det også skjuler seg mye lidelse bak alle de dingser og duppeditter vi priser så høyt, blant annet i produksjonssektoren. Menneskehetens umoralske tilstand settes på spissen. Kapitalistisk konsum versus menneskeverd. Det fungerer på en upretensiøs og overbevisende måte.

I «Føniksdansen» finner handlingen sted i en framtid hvor mennesker, etter døden, kan returnere i klonede, yngre versjoner av egen kropp. Det som gjør denne novellen god, er ikke først og fremst at teknologien har noe uhyggelig ved seg, men hvordan teknologien får sosiale utslag. For som med alle ting, koster det penger å klone seg selv og overleve døden. Dette bidrar i Ringerikes novelle til å øke klasseforskjellene i samfunnet. «De rikeste kan kjøre kroppene sine helt ned i kjelleren i løpet av få år, for så å bli gjenfødt», leser vi. «Med flere milliarder på konto, er kostnadene knapt merkbare for dem. Det er som å kjøpe nye klær, mens vi andre bruker et helt liv på å spare». Arbeiderklassen, derimot, bare dør.

I min personlige favoritt, Bjørn Vatnes «Problemet med opp», er settingen enkel. Likevel er den kime til komplekse tanker. Menneskene i teksten lever i en kube som tilsynelatende svever gjennom verdensrommet. I kuben finnes det ingen gravitasjonskraft, og følgelig pågår hetede politiske og filosofiske debatter blant innbyggerne knyttet til hva som skal regnes som opp. Er det kubens ytre som skal være opp, eller skal kubens kjerne være det? Hovedpersonen er blant de politisk engasjerte som mener at alternativ to er best. De kaller seg sentrister. «Det er en umåtelig vakker og demokratisk tanke», reflekterer han. «[Å knytte opp til sentrum istedenfor overflaten] betyr at vi gir avkall på den eldgamle ideen om at hvert menneske har en uendelig himmel over seg». Teksten er tettpakket av gullkorn til ettertanke. Ofte er den regelrett morsom, hvilket etter mange dystrere bidrag føles som en befrielse. «Det har vist seg», leser vi, «at de som bor i de ytterste etasjene, har noen helt uforanderlige meninger om at de bor øverst. Det har selvfølgelig med boligverdien å gjøre. De finner seg i hvert fall ikke i å bo på bunnen, slik de ville gjøre om kubens kjerne ble definert som opp». Igjen, skjønt i muntrere innpakning, har vi altså å gjøre med en subtil samfunnskritikk av vår verdens helt reelle klasseforskjeller og overfladiske, kapitalistiske verdier.

Og sånn er jo ofte god science fiction, at den kan gi et friskt blikk på vår egen virkelighet. Hvem er vi, som mennesker og som samfunn? I møte med tekster hvor fantasifull teknologi benyttes for å sette våre skyggesider på spissen, ser vi oss selv i et nytt lys.

Ellers foreligger det i antologien noen bidrag hvor det snarere enn det samfunnskritiske er atmosfæren, bildene og den språklige poesien som utgjør den sterkeste siden. I denne sammenheng kan Kathleen Rani Hagens «Totem» nevnes, hvor vi leser en av bokens mest fengslende passasjer: en handlingsmessig løsrevet parabel om en edderkopp som stjeler kjøtt fra Døden. Noe av det samme kan sies om antologiens lyriske bidrag, gitt av Martin Ingebrigtsen, Nils-Øivind Haagensen og Morten Langeland.

Nysgjerrigheten først

Avslutningsvis vil jeg gi ros til redaktørene og forfatterne, alle som én, for å ha viet tid og arbeidskraft til å lage noe Norge dessverre ser altfor lite av: sjangerlitteratur for voksne lesere. Redaktørene skriver at utgangspunktet for antologien var «nysgjerrighet på hvordan dagens norske forfattere forholder seg til sjangeren». Det er en beundringsverdig misjon de skal applauderes for, ikke bare fordi de hadde den som utgangspunkt, men fordi de gjennomførte på en solid måte, selv om ikke alle tekstene er av samme kvalitet.

Mikael Schultz Rasmussen (f. 1993) er litteraturviter. Han underviser litteratur, språk og folketro ved Vilnius Universitetet i Litauen.

BLA 3/2022.

Powered by Labrador CMS