Sakprosa

Å ikke se kritikken for bare forfattere

I en antologi som lar forfattere løfte fram sine forsmådde favoritter blir spørsmålet like mye hvem som er verdige lesere som hvem som får verdige lesninger.

Publisert digitalt

Frederik Svindland og Maria Navarro Skaranger, red.
Når verden plutselig forklarer seg for meg og andre leseropplevelser
Essayantologi
Cappelen Damm, 2019
203 sider

Det er knappe tider, eller for å si det med 70-årsjubliant Torgeir Rebolledo Pedersen «De er knape tidr». Det kuttes i kritikken! Hva konsekvensene vil bli av en stadig mer utarmet litteratur- og kunstkritikk, er ikke godt å si, men for mange vil det være et tap om vi mister flere biter av denne puslespillsamtalen som foregår på tvers av dette langstrakte landets avis- og radiopublikasjoner. En som ikke ser ut til å føle det slik er Frederik Svindland, som i forordet til antologien Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser, skriver at han som forfatter nær sagt ser det som en del av jobben «å jamre seg over den norske litterære offentligheten i dag, og ikke uten grunn, debattene er med bare få unntak grunne og utvendige, nominasjonene er traurige og forutsigbare, anmeldelsene – selv de gode – er ofte endimensjonale og mangelfulle». I aktueltintervjuet til BLAs forrige nummer understreker han at det er først og fremst avisene han sikter til, tidsskriftene er det som redder den litterære offentligheten fra å være «fullstendig uinteressant». Det er altså ikke all kritikk som er til å jamre av, og agget ser i noe grad ut til å rette seg mot kritikkens vilkår som må ta hensyn til nyhetskriterier og spalteplass. Den gode lesningen finnes, og den kjennetegnes først og fremst ved at «den ikke er gjort under tidspress». Kan hende er da den fordervede litterære offentligheten bare treet som «voksr […] i henhld tl de sste / nedskjæringne»?

Den skrinne jorda kritikken har å vokse i, ønsker forlaget Cappelen Damm med Svindland og Maria Navarro Skaranger som redaktører å bøte på. Dette gjør de med en antologi som består av elleve forfatteres tekster om andre forfattere som de «ikke begriper hvorfor ikke blir mer lest, forfattere som blir misforstått eller oversett av kritikere, som er dyktige langt utover det normale og likevel knapt nevnes på utsiden av de litterære miljøene», ifølge Svindlands forord. Inspirasjonen har de også fra Deichmans arrangement «Framtidens kanon», hvor tre forfattere ble invitert til å holde en forsvarstale for et litterært verk som har kommet ut de siste 25 årene. Vi har altså å gjøre med et sympatisk prosjekt: Det å løfte fram forfatterne og verk som ikke automatisk popper ut som aktuelle navn på forlagenes høstlister når de vurderes av kritikere og programmerere ved litteraturhus, bibliotek og festivaler rundtom i landet er et viktig arbeid som de fleste kan bifalle. Problemet er bare at lesningen av antologien starter i Svindlands forord, som langt ifra vekker den samme sympatien som prosjektet selv.

Sympatisk prosjekt på sviktende forord
Selv om Svindland moderer jammerdal-inntrykket fra forordet i BLAs intervju, står det likevel svart på hvitt at han mener det er flere kritikere som regelrett misforstår og overser litteratur forfatterstanden selv setter pris på. Her blir hele gruppen skåret over samme kam, og verre blir det når han anklager det samlede litterære feltet for ikke lenger å ta hensyn til bøkenes kvalitet: «[P]å et eller annet tidspunkt, virker det som, holdt det ikke å skrive gode bøker lenger. Man måtte tilby noe mer. En personlig historie, en skjellsettende erfaring, en tøff tid man sto frem og snakket ut om. Eller man måtte ta et oppgjør med noe, bryte et kulturelt tabu, legge en trendy tendens under lupen. Leseren skulle nå ha en belønning de fikk med på kjøpet. Bøkenes kvalitet havnet som følge av dette i annen rekke». Selvfølgelig ligger det noe sannhet i dette, og vi har godt av diskusjoner for å kunne justere kursen vi har i den litterære offentligheten – men Svindland virker ikke til å ville åpne en samtale om litteraturkritikken. Istedenfor slår han i bordet med kritikernes uskikkethet til å være nettopp kritikere. Som han uttaler i BLA: «Er man ikke følelsesmessig i stand til å ta inn disse frekvensene, burde man ikke befatte seg med litteratur annet enn for atspredelsens skyld». Les: Kritikerne kan ikke annet enn å lete etter likheter mellom begravelsesprogram og romaners skildringer av disse. Forfatterne, derimot, ser i Svindlands univers ut til å manifestere forfattermyten ved å være mennesker som i hamsunsk ånd har nervene utenpå huden og evner å sanse, føle og gi seg hen til litteraturen på et vis som ikke kan læres av å ha studert litteraturvitenskap. Når det da skal rettes opp i et felt som han føler ikke tar litteraturen på alvor, er det altså forfatterne han er nødt til å vende seg til, i jakt på lesninger som vil føles mer vedkommende for ham selv, som forfatter.  

Vi er altså her: Ambisjonene er sympatiske, forordet og Svindlands uttalelser er det ikke. Hva så med disse elleve tekstene som sprer seg ut i antologien?

Når det kaudervelske blir forståelig
Antologien åpner med Aina Villangers gode blikk på Monica Aasprongs Mnemosyne Nomenclatur. Dette er et verk som hittil ikke har vært gjenstand for litterær kritikk, og i Villangers framlegg av prosjektet skjønner man også hvorfor: Ikke bare finnes det kun 33 eksemplarer av Mnemosyne Nomenclatur, verket er også på hele 4500 sider, fordelt over 9 bind – og består utelukkende av navn, ett på hver side, samt noen pausesider «hvor det forsiktige, lysegrå abstrakte mønsteret fra omslagets innside er gjentatt». Bare på beskrivelsen skjønner du at dette verket ikke vil bli, eller har noen ambisjoner om å være, en bestselger. Her må det investeres tid, krefter og forestillingsevne, og slik får denne første teksten meg til å se med blidere øyne på antologien: Denne typen verk må finne riktig leser og redaktør for å kunne ha mulighet til å ende opp i dagskritikken, men får sin selvsagte plass i denne samlingen.

En lang rekke av navn kan på det beste virke kaudervelsk, men Villanger åpner opp og viser hvordan «navnekomposisjonene danner en slags bevegelig lydbølge som stadig brytes av små opphakkende klangkrusninger, samtidig som det dannes semantiske forbindelser, mellom forskjellige mennesker, forskjellige deler av verden, forskjellige tider – en dramaturgi som veksler mellom å bli styrt av navnets musikalitet og dets innhold». Villangers tekst lar oss følge henne der hun veksler mellom å søke opp navn, jakte på sammenhenger og trekke tråder, og å bare la seg fange i rytmen fra et navn til det neste. Etter endt lesning føles det overkommelig, og ønskelig, å plukke opp Aasprong og la blikket gli over rekken med «Donald Trump / Donald Tusk / Robert Crumb», og virkelig forsøke å forstå hva alle disse navnene har å si. «Som om verket roper kom og les meg! Lek med meg!», skriver Villanger, som ved sin entusiasme har gitt oss nye måter å gå inn i leken på, til å finne ut hvilke briller Aasprongs diktsamling gir oss til å se verden.

Å ikke stanse ved skuffelsen
Antologiens neste tekst fortsetter å motbevise mine bange anelser etter forordet: Her presenteres vi for det Birger Emanuelsen kaller en lesning av Sunniva Lye Axelsens «radikale empati». Emanuelsen trekker tråder fra sitt arbeid som taleskriver for politikere over til Axelsens forfatterskap, hvor vi møter fortellere som «simpelthen [ser] sin verden tydeligere og med større presisjon enn det som er vanlig». Emanuelsen viser hvordan Axelsen gir rom til de som ikke selv har «overskudd eller stemme til å komme til orde», uten at hun faller ut i det han kaller «innsmigrende liksomhumanisme». Axelsens karakterer «kjemper på flere fronter for å kunne stå med hevet hode i det fellesskapet politikkens språk påstår at samfunnet er», en kamp som ikke nødvendigvis gjør dem til sympatiske eller gode mennesker – og nettopp dette at denne usikkerheten om hvor sympatien ligger i flere av passasjene hos Axelsen, er det Emanuelsen trekker fram som viktig.

Igjen har vi å gjøre med en finstemt lesning, som viser frem en poetikk og et verdenssyn like mye som den løfter fram et forfatterskap. Emanuelsen skriver om det han kaller «kjærlighetens metode»: Det å ikke stanse ved skuffelsen, men «å lete etter, og av og til konstruere mening og verdi i møte med andre». Slik vil også det som ikke tiltaler oss eller snakker til oss på et umiddelbart gjenkjennelig nivå kunne komme innpå oss, og gi oss muligheten til å forstå mer av andres hverdag, på tross av den materielle avstanden som finnes mellom oss. Det «[h]andler ikke om å gjenkjenne seg selv, men å gjenkjenne noe dypt menneskelig».

Verden som viser seg i skriften
Grunnen til at Emanuelsens og Villangers tekster er gode, handler ikke bare om hvordan de presenterer forfatterskapene. Det handler like mye om hvilken, skal vi kalle det poetikk, de bruker for å begrunne verkenes kvaliteter. Dette kommer til syne også i flere av de andre tekstene i antologien: Det er som om det å skulle løfte fram en annen persons forfatterskap også får bidragsyterne til å måtte avklare hvor de leser fra.

For mange av forfatterne i denne antologien er litteraturen vektig fordi den klarer å gi oss innsikter av verden utenfor oss selv, og la oss gjenkjenne det menneskelige i nye former. Vi så det hos Villanger og Emanuelsen, og flere av forfatterne kommer med lignende innsikter. I sin hyllest av Svindland skriver Ida Hegazi Høyer: «Først så kjenner man seg ikke igjen. Men så kjenner man seg igjen likevel. På en ny måte». Sara Sølberg presenterer oss for hvordan Doris av Tina Åmodt gir oss «en annen måte å være i verden på enn den du selv kjenner», mens Peter F. Strassegger i sin lesning av Casper André Lugg snakker om «en mulighet for å bli røsket ut av mitt vante og vanlige jeg, min måte å se verden på». Fredrik Høyer går langs de samme linjene når han i sitt bidrag om Roskva Koritzinskys novellesamling sier at han vil «oppleve noe radikalt annet enn mitt eget speilbilde, og bli vist at dette finnes også», mens Gine Cornelia Pedersen gir Anna Kleiva æren av å ha gitt henne «følelsen av å ha levd et nytt og helt liv». Slik spiller tekstene godt opp mot antologiens tittel, hvor verden i et lysende glimt plutselig forklarer hvordan den egentlig er, utenfor ditt avgrensede blikk.

Når verden ikke forklarer seg
Likevel er det ikke alle tekstene i antologien som fyller meg med leselyst eller nye perspektiver, og innimellom er jeg usikker på hva det er ved verkene forfatteren trekker fram det er jeg skal feste meg ved. Ingrid Aanestads tekst om Mørke dyr av Janne-Camilla Lyster flyter godt, men jeg klarer ikke helt å spore kilden til begeistringen for denne romanen, som jeg selv har lest og funnet givende. Summen av karakteristikkene hun gir, som i hovedsak stadfester hvordan romanen griper tak i kunsten og ønsket om å ville noe mer, gir meg ikke trang til å fordype meg ytterligere i forfatterskapet til Lyster, eller nye innsikter på det jeg allerede har lest. Tine-Jarmila Sir sin lesning av Tjue av Sarah Selmer er også av de som fungerer dårligere, med formuleringer som jeg ikke skjønner hvor leder hen. Kombinert med litt platte innsikter som denne: «Kanskje er ikke det aller viktigste, hva spørsmålet er, men heller at jeg setter i gang tanker i meg selv ut fra det», gir ikke lesningen meg tiltro til at det å lese denne diktsamlingen vil tette viktige hull i min kunnskap om norsk samtidslitteratur. Heller ikke Kaspara Palonens tekst om Glitre av Marit Opeide gir meg drivkraft og ønske om å investere i flere bøker i bokhylla, og Gine Cornelia Pedersen sin tekst om Anna Kleivas Drikkeviser frå Paris strever jeg rett og slett med å følge. Kanskje er det, som Svindland ser ut til å mene, en konsekvens av at denne kritikken er skrevet under tidspress, men: Skal ikke den gode lesningen være et springbrett inn i tekstene de omtaler og la dem åpne seg opp for meg, slik verden åpner seg opp i lesning av den gode litteraturen? 

Å slamre med dørene
Alt i alt: Rundt halvparten av tekstene er gode essayer om litteratur, som inspirerer og gir leselyst. Rundt halvparten er det ikke. Det er likevel nok til at antologien kan få sin plass innenfor den litterære offentligheten. Problemet er bare innpakningen Svindland har gitt essayene: Når han slamrer såpass hardt med dørene, forventer jeg at prosjektet han kommer med i større grad følger opp med egenartede lesninger som skiller seg fra dem den litterære offentligheten tilbyr for øvrig. Men denne egenarten og «ut over det vanlige»-kvaliteten klarer jeg ikke helt å se.

Kanskje er disse bastante uttalelsene et resultat av en redsel for at antologien vil forbigås om den verken er «høylytt eller tendensiøs», som Svindland påpeker i forordet sitt. Kanskje må det slås fast at den jobber med å «bryte et kulturelt tabu» for å få den fram i dagspressen slik at den ikke lider samme stemoderlige behandling som enkelte forfatter faktisk får. Mediestrategisk er det muligens et godt grep, det kan skape – om ikke furore – så temperatur i mottakelsen, og gjøre at boka får plass innenfor nyhetskriterier og spalteplass. Men for meg er det lite som er mer avskrekkende ved denne boka enn tonen den presenteres for meg i, og jeg lurer på hva som vinnes ved å fremstille den litterære offentligheten som en jammerdal. I tillegg er det noe interessant i hvordan Svindland står som eneste avsender av forordet, og for meg hele veien blir figuren jeg forsøker å gå i dialog med. Kanskje hadde det vært andre innsikter å få om også hans medredaktør Maria Navarro Skaranger var deltakende i den ytre presentasjonen av boka, og ikke bare det indre redaktørarbeidet?

Hvem leser, og hvorfor?
Antologien fremmer et ønske om å finne de gode lesningene, men hvem er disse lesningene for? Forfatterne selv, de gjengse leserne av dagspressen, eller kritikerne som skal lese og lære hvordan det egentlig skal gjøres? Uansett svar ville jeg kanskje funnet prosjektet mer interessant om det hadde blitt gjort forsøk på å få disse lesningene presentert utenfor bokformatet, og slik utfordret kritikken der den stort sett finnes. For det er ikke til å stikke under stol at flere leser ukentlige aviser som Bokmagasinet og Morgenbladet, enn essaybøker om samtidslitteratur. Kanskje ville et forsøk på å utfordre avisenes kritikkformat i avisene selv gitt bedre svar på om det trengs en omlegging av den litterære offentligheten.

Spørsmålet blir også om problemet er kritikerne selv, eller vilkårene til kritikken. Om det er sistnevnte – kunne ikke dette like gjerne kunne vært en antologi med kritikere som løftet frem sine forsmådde favoritter? Eller hva med å gi pennen til de som operer titt og ofte på begge sider av dette imaginære gjerdet, og faktisk både skriver kritikk og skjønnlitteratur? Det at det her kun er forfatterne som her får taletid er i seg selv ikke problematisk. Feilskjæret blir når det presenteres, både av Svindland og av flere av bidragsyterne i antologien, som om det å ha tatt en utdannelse innenfor estetiske eller litterære fag automatisk gjør deg til en mindre fininnstilt og intuitiv leser, som kun ser etter lette utveier med nyhetsverdi og virkelighetskobling. Er det ikke mange nok arenaer hvor litteraturvitenskapen blir sett på som en bortkastet utdanning, til at den ikke også skal kastes på havet av de som produserer studieobjektene? Hvis det skal en kunstners sensibilitet til for å ha forståelse og glede av kunsten er det noe som har gått galt, ikke bare i kritikken, men i hele produksjonskjeden.

BLA 10/19. 23.10.2019.

Les intervjuet med Frederik Svindland her.

Powered by Labrador CMS