Sakprosa

Leve pågangsmotet

Dreyers Forlag serverer forutsigbar og helt betimelig nyliberalismekritikk.

Publisert digitalt

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset, Mímir Kristjánsson (red.)

Markedsmennesker. Kritikk av tidsånden

Sakprosa

Dreyers Forlag, 2020

220 sider

«Resultatet er et maltraktert terreng og et meningsløst kart», lyder den kanskje sterkeste formuleringen i Markedsmennesker, fjorårets antologi fra det venstreintellektuelle miljøet i tankesmien Manifest (utgitt på Dreyers). Offentlig sektor har gjennomgått en markedsteknokratisk seigpining hvor tyngden skal ligge på målbare resultater, men det er helt umulig å måle offentlige tjenester som om de var bedrifter. Vi befinner oss i en merkelig, sirkulær blindgate, og nyliberalismen er ganske riktig den største syndebukken. 

Det er et sinnrikt utvalg av motiver vi skal innom i bokens ti tekster, selv om få av dem er uventede: sentraliseringen og kommersialiseringen av det opprinnelig frie nettet, tingliggjøringen av eros og kjærlighet, det moderne forbrukersamfunnets uhyrligheter, frafallet av kritiske røster i offentlig sektor, publiseringspress i akademia med mer. Markedsmennesker følger antologien Ingen mennesker er født frie (2017), redigert av de samme, og i sum kan den betraktes som en nyliberalismekritikk-primer, men med et påfallende fravær av tekster særlig viet til natur, migrasjon og kunst. Så er det altså mye utadrettet engasjement og kampvilje her, ikke minst en vilje til formidling, men det hele er også litt traust og ikke alltid gjennomført med stilistisk vigør. Mer om dét siden.

Tilgi massene enn så lenge

Ett av de store problemene med nyliberalismen har også med språk, nærmere bestemt med abstraksjoner å gjøre. Den nyliberale økonomien er helt avhengig av generelle, vage termer og abstrakte fellesbetegnelser for å opprettholde sine egne illusjoner – «effektivisering», «omstilling», «fleksibilitet», «autonomi», ja, til og med «kreativitet», «selvstendighet», «frihet». Kritikerne vet naturligvis altfor godt at den hverken er effektiv, fleksibel og dynamisk, fantasifull og kreativ eller åpen for faktisk frihet. Utfordringen for enhver kritikk av den politiske økonomien som ikke skal størkne i tillærte slagord – og som vil unngå å diskutere nyliberalisme på nyliberalismens egne begrepslige premisser – er herostratisk, og forutsetter et sylskarpt blikk for forbindelsene mellom det lille livet og den økonomiske totaliteten. Den består nødvendigvis i å rive ned luftslottene: å konkretisere, vise og demonstrere hvordan den allmenne livsverden i stadig økende grad har blitt ekstremt sårbar for kapitalens tenke-, tale- og virkemåter. Det er lettere sagt enn gjort. En slik kritikk kan synes fullstendig dødfødt idet den rådende økonomiske orden allerede livnærer seg symbiotisk av den vestlige kulturkretsens hang til å tenke i abstrakte, subsumerende, dualistiske og gjensidig utelukkende kategorier.

Det passer helt perfekt for nyliberalister å fråtse i et etablert og akseptert begrep om vekst og velstand som for lengst har atskilt mennesket fra naturen. Derfor kunne man nesten trekke slutningen dit hen at en omveltende kritikk forutsatte et helt nytt språk, helt nye former for å betegne den daglige sansningen av verden som er truet, og den sansningen og tenkningen som kanskje kunne yte litt motstand.

En venninne av meg pleier ofte å snakke med skepsis om den intellektuelle venstresidens svermeriske tro på bevisstgjøring – som om makt- og strukturkritikk liksom med guddommelig kraft umiddelbart skulle føre til at vi begynte å behandle hverandre med større varme. Tilgi massene enn så lenge, for de vet ikke bedre, men når de vet bedre, da skal det bli så bra, så! Jeg tror det er noe i dette, det handler jo ikke om å avvise troen på all opplysning og all dannelse, men om en påminnelse om hvilke fallgruver og blindgater som ligger nedfelt i opplysningsprosjektet, og at de gode intensjonene på den humanistiske venstresiden fortsatt har mer enn en flik av ortodoks marxistisk teleologi i seg. På sitt minst sjarmerende finnes det fortsatt en god slump av ortodoksiens ureflekterte himmelrike-forestillinger der. De gangene jeg virkelig merker at dogmene begynner å presse seg på, gjør det iblant godt med en kalddusj fra tenkere som Jacques Rancière, som med polemisk vidd lenge har advart mot nedverdigende og belærende tendenser i den kritiske teoriens avdekkingsmisjon. Det finnes lite av et slikt (karikert) hovmod i Markedsmennesker. Troen på opplysning og spredning av informasjon som et kritisk prosjekt er genuin, og retorikken lyser sjelden av avsløringspatos og bedrevitenhet.

Et annet problem eller paradoks i det nyliberale paradigmet begynner også (og slutter tilsynelatende, men bare tilsynelatende) i det språklige. Problemet vies ikke direkte oppmerksomhet i antologien, som er mindre «diskursivt» orientert, men ligger som en bevisst åre i flere av tekstene. Det handler om hangen til å beskrive kapitalens strukturer som totalt rasjonelle og kapitalens totalitet som totaliserende rasjonell. Dette gjelder ikke bare markedsekstremister, som besitter en blind tiltro til markedets selvregulerende krefter, tror på at det har et iboende, mektig forsyn og i det endelige stoler på at markedet kan være hele verdens eneforsørger og – i objektrelasjonell forstand – klamrer seg til byttehandelen som et substitutt for omsorg. Fenomenet – eller ryggmargsrefleksen – gjør seg også veldig raskt gjeldende hos de argeste kritikerne av markedsliberal styringspraksis og diskurs: Kapitalmakten skildres nesten uten unntak som gjennomrasjonalisert, totalforvaltet, kalkulert, listig, iskald eller mekanisk. Ingenting av dette er galt. Den nyliberale sjargongen lener seg tungt på fantasmen om det selvgående systemet, og det er markedsideologisk kulde og systemtro, instrumentell rasjonalitet som møter «klienten» når hun stanger mot NAVs absurde byråkrati, eller når læreren føler seg presset til å tie fordi ledelsen avkrever lydighet. Medredaktør Sigurd Hverven skriver velfundert (men litt helgarderende og stilmessig spakt) i en av artiklene om hvordan konkurransemekanismer har ribbet utdanningssystemet for mulighetene til virksom intern kritikk.

Flere ganger har jeg likevel tatt meg selv i å lure på om jeg gjør nyliberalismen en massiv bjørnetjeneste når jeg gang på gang setter opp effektive motsetninger mellom en (potensielt sett!) dynamisk, livgivende, drømmende og ikke-instrumentell estetikk og en kjølig, formålsrasjonell økonomisk orden. (Siden avantgardens håp om å bryte helt med institusjonene i en omveltende livspraksis som opphever grensene mellom kunsten og livet er et svunnet håp, må jeg selvfølgelig historisere litt, og spe på med forsiktige, men viktige nyanseringer om at det radikale potensialet i lek, spill og i siste instans all kunst for lengst har blitt annektert av kapitalismen.) Det gamle skillet mellom følelser og fornuft får nytt og uheldig liv. Så er jeg vel mer av en dualist enn jeg tør innrømme! Men alternativet ville jo være å vinke farvel til en kritisk analyse av kunstens og menneskenes mulighetsrom i en så altoppslukende totalitet som nyliberalismen er – å slutte å lete etter smutthull og motstandsarenaer.

Et sedativ?

Som Herbert Marcuse er inne på i sitt siste (og i dag nesten helt glemte verk) Den estetiske dimensjon (1978), er kunsten «uvirkelig», ikke fordi den ikke er av denne verden, men fordi den er kvalitativt annerledes enn den etablerte virkeligheten. I kraft av å være en illusjon, et estetisk skinn, «besitter kunsten mer sannhet enn den hverdagslige virkeligheten». Pervertert og mystifisert av markedets ideologi som den nå engang er, er det den herskende orden, og ikke kunsten, som er irrasjonell, ufornuftig og virkelighetsfjern. Vi kan tilføye: Det kan, logisk sett, ikke finnes noen virksom eller troverdig fornuft i et system som per definisjon sakte, men sikkert sørger for å utrydde seg selv ved å utrydde og utarme alt det vi har kassert som «ytre» natur. Dette er en a priori suicidal logikk. Den er feilslått, og i samtalen om klimatiltak vil bevisbyrden alltid måtte ligge hos de som mener at teknologiske nyvinninger og markedsmessige tiltak kan redde oss fra undergangen. Til sammenligning blir flere alternative former for utopisk tenkning – om det så er kunstmetafysikk, glemte kosmologier eller kjettersk, ikke-institusjonell religiøs filosofi – rett og slett ganske så fornuftige. Å besjele trærne, eller å sanse fuglene med Goethes dikt, er mer rasjonelt enn all partipolitikk. Filosofen Arne Johan Vetlesens ekskurser i panpsykisme og urfolkskosmologier de siste fem årene (særlig i Cosmologies of the Anthropocene) har staket ut en fruktbar og uortodoks kurs i den kritiske filosofien. Litt mer av en slik nysgjerrighet ville neppe ha skadet Markedsmennesker.

Så går man dessverre ikke til valg på å gjenerindre forbudte og marginaliserte former for estetisk eller sanselig erfaring. Jeg sitter i det hele tatt, som mange andre ivrige lesere av kritisk teori, med forsvinnende lite tillit til praktisk-politisk endring. Naturkrisen er total og naturtapet snart totalt. Bidragsyterne i Markedsmennesker har nok et større pågangsmot. Men jeg tviholder på at det ikke bare er resignasjon, hul idealisme, romantisk pessimisme eller naivitet som gjør at jeg fester min siste lit til en håndfull estetiske uttrykk, noen ikke-politiserte fellesskap og små lommer av mellommenneskelig kommunikasjon og nestekjærlighet. Så skjønner jeg jo at dette er heller marginalt, at redaktørene velger å vende oppmerksomheten mot hva som ikke funker, og mot praktiske tiltak som beror på aktiv protest mot økonomien.

De fleste av skribentene i Markedsmennesker er like fullt mindre opptatt av å skissere alternativer til markedsherredømmets forståelsesformer og systemer, enn å utøve kritikk fundert på en balansert mikstur av empiri og teori. Innledningen skisserer bokens misjon, hvor det dreier seg om å hamre løs på «forestillingen om at markedet er naturgitt», og å løfte frem visse «vellykkede sosiale praksiser basert på samarbeid og solidaritet, uten kjøp og salg», ikke konkurrerende ideologi. Men det er åpenbart at det analytiske rammeverket i hovedsak kommer fra sosialistisk og marxistisk tenkning, og det er nærliggende å se på boken som et indirekte valgkampbidrag før høsten 2021. Her handler det i stor grad om å avdekke den norske nyliberalismens politiske og institusjonelle fødselshjelpere. 

Horisonten er kanskje litt vel lokal i en tid som krever mer internasjonal solidaritet og flere fellesskap utenfor den transnasjonale handelen. Det er overhodet ikke et problem når det gjelder eksemplene fra norsk arbeidsliv; den skandinaviske forankringen bidrar til å gjøre kritikken nærværende. Dette er til dels i pakt med den nevnte tanken om konkretisering. Men om det er noe klimasaken kan lære av marxistisk essensialisme, må det vel være internasjonalistiske sentimenter, håpet om at alle klodens undertrykte kan forenes under én felles fane? Det er for lengst åpenbart at de mest skadelidende først vil komme fra det globale sør, og at det verdensomspennende filleproletariatet aldri vil kunne kjøpe seg vekk fra naturkatastrofene med Elon Musks transhumanistiske gullbilletter til Mars. Jeg tillater meg en litt søkt parallell til en besk og treffende kritikk Bernhard Ellefsen serverte i Morgenbladet, i en omtale av Nils-Øivind Haagensens sosiale medier-lyrikk i Det uregjerlige (2020) «Miljøet kollapser omkring oss, flere av verdens største demokratier har valgt høyreradikale statsledere som setter menneskeverdet under press på global skala, og Øst-Europas ‘illiberale demokrater’ frikjenner sine land for medansvar i holocaust. Men for Nils-Øivind Haagensen er det Kjell Ingolf Ropstad som er trusselen. Disse diktene er ingen protest, de er et sedativ.» Så dårlig står det for all del ikke til med Markedsmennesker, men naturkrisens intime forbindelse til den politiske økonomien fordrer enkelt og greit et større utsyn enn hintene og fotnotene om miljøet vi får presentert her.

En hypotetisk leser

Et formidlingsproblem er alltid også et henvendelsens problem, og iblant stusser jeg litt på hvem Markedsmennesker egentlig er ment for. Den er saklig og formidlende, men svever tidvis likevel for høyt for en allmenn leser (man må kunne hevde at de som lider tyngst under nyliberale reformer ikke nødvendigvis er fortrolige med begrepsapparatet), og den går litt sjelden i dialog med en marxistisk tradisjon til å vekke særlig engasjement blant mer teoretisk interesserte lesere. At prosaen slår flere gnister i tekstene til forfatter og skribent Sandra Lillebø (om spekulasjonsvanviddet i boligmarkedet) og psykolog, forfatter og kritiker Joanna Rzadkowska (om de psykologiske følgene av markedstyranni og påfølgende behandlingsmessig impotens), er helt som forventet. Sosiolog Astrid Hauge Rambøl anfører en poengtert og engasjert kritikk av nyliberaliseringen av universitetssektoren. Ebba Boye og Milda Nordbø Rosenberg skriver litt vel tørt, men kunnskapsrikt om hvordan økonomifaget lener seg tungt på fiksjoner om et naturgitt, selvgående marked hvor enhver regulering bare står i veien for utfoldelse og vekst.

Flere av bidragene enn Boyes og Rosenbergs gir også betimelige påminnelser om at nyliberalismen ikke oppsto ut av en markedets mildt tilgodsette ur-tilstand, men at den snarere har krevd aktiv statlig inngripen, tilrettelegging, påvirkning og deregulering over lang tid. Kringkasting og normalisering av nyliberalt økonomisk tankegods i norsk offentlighet er det først og fremst Civita-miljøet som har sørget for – med sammenfallende retroaktiv, mccarthyistisk svartmaling av alt som måtte minne om kapitalkritikk og klasseanalyser. Det var imidlertid på den kortlevde Stoltenberg I-regjeringens (2000–2001) initiativ at offentlig sektor ble offer for den radikale markedsrettingen vi kjenner som New Public Management (NPM) i dag, med alskens meningsløs og menneskefiendtlig målstyring, effektivisering, stykkprisfinansiering og lederstrukturer. Historiker og påtroppende Vinduet-redaktør Ola Innset utdypet analysen han her gjør med Linn Herning i sin grundige bok av i fjor om nyliberalismens historie i Norge, Markedsvendingen. I det hele tatt er Markedsmennesker et fint bidrag til myteknusing for den som måtte tro at statsstyring og blandingsøkonomi er og har vært markedstenkningens motpol.

Oscar Dybedahls essay «Markedets reaksjonære kritikere» er noe av et høydepunkt, også fordi den stimulerer til mer enn bare anerkjennende nikk. Teksten er dialogisk, utprøvende, formidlende og velskrevet. Her finnes det større historiebevissthet, mer åndshistorisk tyngde og ikke minst en høyere teoretisk himmel, hvor Marx er viktigere enn Magnus Marsdal. (Ikke et vondt ord om Manifest-leder Marsdal – han er blant de skarpeste, mest fremoverlente kritikerne av markedsliberalisme og høyrepolitikk på norsk, hans drøyt to år gamle reportasje i Morgenbladet om økonomen Friedrich Hayeks rolle i Pinochets Chile er en liten moderne klassiker (07.09.2018), og han skal ha all honnør for å ha hjulpet fram et levende og verdensvendt intellektuelt miljø på venstresiden.) Dybedahls misjon er i alle tilfeller å tilbakevise den klumsete hesteskoteorien om markedskritikk, som grovt sagt tilsier at ytre høyre og ytre venstre er to sider av samme nyliberalismekritikk. Trump og Sanders «representerer egentlig det samme», som vi ofte fikk høre av en del forståsegpåere under den siste amerikanske valgkampen. Eller at Trygve Slagsvold Vedums rurale gladlaks-nasjonalisme er trumpisme på hedmarksk – vel, det er ikke helt feil, men det er mer presserende å forstå hvilke vedvarende trekk i samfunnet som har besørget fremveksten av ulike og mer eller mindre postmoderne former for medial, senkapitalistisk populisme, som venstresiden ikke kan se seg unntatt fra, all den tid venstresiden også lever i samme verden. At nyliberal økonomi i Markedsmennesker fortolkes til dels løsrevet fra enda mer overgripende sivilisatoriske og historiefilosofiske tendenser er en begrensning jeg kan leve godt med.

Hvor de nye reaksjonære markedskritikerne blir av i Dybedahls tekst stusser jeg imidlertid litt over. Vi får et bredt anlagt og syntetiserende historisk sveip fra fin de siècle, dekadansekritikk, degenerasjonsteori og Nietzsche til Carl Schmitt, Mussolini og Hitler, men nyere tendenser som alt rights gjenbruk av Heidegger eller etnonasjonalistisk agrarromantikk i dagens Frankrike glimter til med sitt fravær. Det varmer at Adorno og Horkheimers kritikk av kulturindustrien ikke løftes frem som eksemplarisk for elitær masseforakt, slik mange feilaktig later til å tro i dag. Dybedahl tar heller sats fra deres fortsatt sylskarpe analyse av antisemittismens uvesen i Opplysningens dialektikk. Litt mer grovkornet er han vel når bortfallet av sosialistisk politikk og teori tilskrives at «gode intensjoner om å overvinne sekterisme i prinsippet åpnet opp for allianser med de mest grusomme bevegelser». At Judith Butler prøvde å innlemme al-Qaida og Hamas i en bredere venstresidefront, kan vel umulig være like viktig som glemselen av klasseperspektivet, for ikke å snakke om den nyliberale kontrarevolusjonen selv? Uansett kan man bare håpe at Dybedahl raskest mulig tar steget fra antologiredigering til essayistisk monografi.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo med et prosjekt om naturbegrepet i Tone Hødnebøs lyrikk, og jobber som kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 1/21.

Powered by Labrador CMS