Prosa

Et mislykket forsøk på å forsvare et tidsskrifts eksistens

Monsieur Antipyrine varte fra 2014 til 2019. Hva var det? En skandinavisk avantgarde for 2010-tallet, en uforskammet og ironisk gestus, en sakte kollaps.

Publisert digitalt

Monsieur Antipyrine

Red. Mikkel Bolt, Mikkel Thykier, Claus Handberg, Jørgen Michaelsen, Mathias Kokholm

Tidsskrift

2014-2019

Antipyrine

Hva skal vi med all denne tekstproduksjonen? Er vi på vei et sted, eller er vi bare forgylte hamstere i offentlighetens hamsterhjul, produsenter av diffus tekst-energi som holder skandinaviske datasentre og litauiske boktrykkere opptatt? Er det i det hele tatt noen som leser dette? Hallo!?

Teksten retter seg mot en allerede eksisterende offentlighet, men i det den forestiller seg sine lesere, er den også med på å skape nye. Skribenten ser for seg dette lesende og ennå ikke eksisterende fellesskapet som en varm venn fra fremtiden, en som en dag vil komme og rettferdiggjøre det hele.

Det kommende fellesskapet er en av mange måter å legitimere sin tekstproduksjon på. Å se for seg teksten som et steinkast i et stille vann, stå ved bredden og håpe at krusningene når bredden før man går lei og går hjem. Problemet er at vannet på langt nær er stille – det blåser noe helt voldsomt for tiden – og i tillegg står man ikke ved bredden, man forsøker like desperat som alle andre å holde seg flytende.

Avantgardens umulighet

For det danske «kunsttidsskriftet» Monsieur Antipyrine har det viktigste spørsmålet hele tiden vært hvorvidt det kunne forsvare sin egen eksistens, eller snarere hvorvidt dets eksistens var nødvendig. Som en situasjonistisk og dadaistisk trykksak laget av en liten ansamling kunstnere, forfattere og akademikere var denne nødvendighetens horisont hele veien en eller annen versjon av overskridelse, og da aller helst av den revolusjonære typen. Umiddelbart støter man på et klassisk avantgarde-problem: Hvilken revolusjon starter med 45 sider lange artikler om Bataille, Adorno, Marx & co? Hvilket opprør begynner i det hele tatt med skrift? Som kurator og forfatter Sarah Rifky skrev under revolusjonen i Egypt i 2011, i en tekst oversatt til det første nummeret av Antipyrine: «Skrivning og opstand finder ikke sted samtidigt. Skrivning elsker opstand, den prøver at forære den noget som den ikke selv kan erfare. Opstand behøver ikke skrivning. Opstanden vil komme og gå med eller uden skrivning.»

Monsieur Antipyrine begynner i dette paradokset, i en avantgarde-positur historien forlengst har løpt ifra: «Mr Antipyrine tilhører historiens kostumeafdeling, ikke dens kommende scene», som de skriver om seg selv i det første nummeret. Hvert av de fire numrene som kom ut mellom 2014 og 2019 este gradvis ut, som en gammel mann som forlengst har gitt opp, før det til slutt segnet om under tyngden av seg selv. Den siste utgivelsen, dekket i speilblankt sølv og rosa skrift, er på langt over det akseptable antall sider, umulig å bære med seg og, for virkelig å understreke hvor lite de bryr seg om sine leseres borgerlige krav om lesbarhet, indre sammenheng og forfatterintensjon, innimellom tekster om xenofeminisme, svart revolusjon og kunstsosiologi, er den ispedd noveller skrevet av sinnssyke og pedofile.

Ironi og selvdestruksjon

Den ironiske posituren som aller tydeligst kommer til uttrykk i tekstene skrevet av den mystiske Mr Antipyrine selv, er ikke bare en måte for tidsskriftet og fortelle sine kritiske lesere at, joda, de er fullstendig klar over at deres prosjekt er umulig, at man ikke kan være situasjonist på 2010-tallet, at revolusjon er et ord ingen lenger tar på alvor, og at den ihvertfall ikke vil finne sted i Danmark. Ironien er også en del av Monsieur Antipyrines hovedgeskjeft, den kreative selvdestruksjonen: «Mr Antipyrine siger: Det vil aldrig kunne lade sig gøre at åbne Danmarks sump av selvtilfredshed og intolerance. Derfor er Mr Antipyrines opgave uhildet selvdestruktion.»

Det er ikke en selvdestruksjon av den selvutslettende varianten. Snarere skal den enorme teksproduksjonen oppsluke og oversvømme alle forsøk på å finne et stabilt fotfeste. Tekstene peker i alle retninger og den redaksjonelle profilen er i beste fall forvirrende. Den fiktive figuren Mr Antipyrine er åstedet for denne destabiliseringen av alle posisjoner. Mr Antipyrines kreative kollaps er et forsøk på å dra med seg så mange strukturer, identiteter og posisjoner som mulig i dragsuget.

De-identifikasjon

For et tidsskrift hvis første nummer hadde temaet «afdrift» er det kanskje passende at det hele imploderer etter fire numre, etter at redaksjonen gradvis har krympet til det ikke lenger er noen igjen. Avdriften er en bevegelse vekk fra nasjonalstatens sosialdemokratiske konsensusoffentlighet, men også like mye en bevegelse vekk fra identiteter som «kunstner», «forfatter» og «kritiker». Denne de-identifikasjonen beskrives som en nødvendighet i møte med en ny virkelighet av Jan Bäcklund i det første nummeret:

            «En dag da jeg som studerende på kunstakademiet skulle besøge min atelierplads på Frederiksholms kanal, fandt jeg til min overraskelse at en anden studerende havde taget den og placeret mine få ting og malerier i korridoren.

            Af en eller anden grund fandt jeg tiltaget snarere rimeligt end urimeligt.»

De-identifikasjonen er tvunget frem. For oss handler det om å omfavne det nye vilkår, om å motstå fristelsen til å henfalle til fortidige kategorier. Den nevnte offentligheten har allerede kollapset og med den også litteraturens og poesiens selvsagte rolle som massens oppdragere.

Antipyrine bekrefter dette vilkåret og erklærer at fra nå av er våre identiteter som «kritikere» og «litterater» ikke mulig å opprettholde på de samme gamle vis. De er avhengig av fortellinger som ikke lenger holder, som for eksempel den modernistiske forestillingen om poesiens iboende verdi. Istedenfor disse gamle fortellingene insisterer (deler av) Antipyrine på en marxistisk-situasjonistisk analyse av kunsten: Kapitalismen er, hvordan man enn vrir og vender på det, kunstens mulighetsbetingelse. Og i våre nyliberale samfunn er kapitalens makt nærmest total. Det er denne betingelsen kunsten alltid kjemper imot, alltid forsøker å unnslippe: «Det er derfor ‘Død over kunsten!’ har været kunstens motto hele vejen fra Jean Paul over Rimbaud til Warhol og Debord og videre til Luther Blissett.» Ved å negere seg selv søker kunsten å negere kapitalismen.

Om det er slik at våre følelser, kreativitet og intellekt også er fanget i de samme betingelsene, i kraft av vår posisjon som kulturprodusenter, om kritikeren i likhet med kunstneren produserer innenfor et system som har lært seg å tjene penger på våre dypeste begjær og lengsler, så må vi også være med på denne negasjonen: «Mr Antipyrine har sat sig for at pisse på alle, på det fædrene ophav, den rige onkel, den sleske købmand og alle vennerne fra Wall Street, men Mr Antipyrine pisser jo kun på sine egne sko, det har I allerede set. Pis gerne med.»

Den kommende leser

Innimellom de mange oversatte tekstene fra teoretikere og revolusjonære fra hele verden foregår denne selvimploderingen i Antipyrine. Monsieur Antipyrine er i alle henseende et mislykket prosjekt. Det selverklærte målet var å la kunsten, politikken og litteraturen snakke med hverandre for å åpne opp nye rom. Etter hvert som redaksjonsmedlemmene falt fra ble det tydelig at de ikke snakket med hverandre, men over hverandre. Den produktive uenigheten ble en fetisjering av egne posisjoner. Den dadaistiske villskapen ble gradvis – og spesielt etter valget av Trump i USA – erstattet av et mer konvensjonelt behov for å analysere situasjonen.

Men likevel! Antipyrine klarte aldri å rasjonalisere sin eksistens. Det rakk aldri å bli en institusjon, det var nok heller aldri målet. For rettferdiggjørelsen er alltid en rettferdiggjørelse i forhold til noe, og da gjerne i forhold til noe allerede eksisterende, enten det er progressive ideer som «fremskritt», kapitalistiske forestillinger som «verdi», eller gammeldagse ideer om kunstens autonomi. Ved å unngå disse henvisningene til etablerte doxa forblir Antipyrine en tekst som ennå ikke har funnet sitt lesende fellesskap. La oss håpe vi kan holde oss flytende lenge nok til å kjenne krusningene fra disse steinkastene.

Johannes Grytnes (f. 1994) er skribent i BLA og Vagant.

BLA 11-12/2020.

Powered by Labrador CMS