Kritikk

Jakten på «Det Egentlige»

Det som av mange fremheves som Clarice Lispectors hovedverk, fremstår aller mest som en retningsløs vals i modernismens mest fruktesløse blindgater.

Publisert digitalt

Clarice Lispector

Água Viva

Roman

Oversatt av Anne Elligers

Solum Bokvennen, 2022

94 sider

Å lese Clarice Lispectors Água Viva er som å kastes ut på dypt vann uten å kunne svømme. Her finnes ingen landemerker å orientere seg etter, ingen stier man kan følge, ingen topologi overhodet. Her er kun en strøm av ord, tilsynelatende uten retning og sammenheng. Bevissthetsstrømmen til Lispector likner ikke Virginia Woolfs, som er jordet i hverdagen og dens mange ting og gjøremål. Den ligger kanskje nærmere George Batailles bipolare og frenetiske søken i Inner Experience (L’expérience intérieure, 1943), men der holdes strømmen i tømme av Batailles dialog med filosofer og tenkere. Lispectors stemme er uten fortøyning.

Tittelen spiller på en vitalistisk forestilling om livet som en væske det er umulig å fange inn, samtidig som «Livets vann» også henviser til et utspring, livets opprinnelse. Água Viva fremstår som en slags poetikk for den modernistiske søken etter det egentlige. Enten dette egentlige kalles «øyeblikket», «friheten» eller «jeget», så er oppgaven den samme: Å skrelle vekk overflaten, fjerne det figurative og legge bort alt som smaker av narrativ. Er det i det hele tatt mulig å fange øyeblikket som øyeblikk uten å ty til beskrivelser av hva det inneholder, hva som skjer, hva som kom før og hva som kommer etter? Spørsmålet om det egentlige i ulike former hjemsøkte malere, poeter og teoretikere gjennom hele det 20. århundre. Vårt oppfølgingsspørsmål blir så: Er det fortsatt aktuelt? Sagt på en annen måte: Funker Clarice Lispectors bevissthetsstrøm på norsk i 2022?

Nakent språk

Selv om hun fikk stor kritisk suksess allerede fra sin første roman, Nær livets ville hjerte (1943, på norsk i 2016), er det først godt ut på 2000-tallet at hun fikk sitt endelige internasjonale gjennombrudd. Siden utgivelsen av Stjernens time i 2015 (originalt 1977) har det vært Lispector-hype i Norge, og nå kommer oversettelsene på løpende bånd. Å få Lispectors egenartede syntaks og stemme til å funke på norsk, fremstår ikke som en enkel oversetteroppgave. Hun søker en ekstrem nærhet og nakenhet som truer med å vippe over i det banale når som helst: «Og her sitter jeg og tvinger meg til et strengt anspent språk, tvinger meg til nakenheten i et hvitt skjelett som er fritt for følelser.» Det nakne språket er en balansekunst uten sikkerhetsnett.

Som leser kan man også merke den forvirrede desperasjonen som ligger bak disse ordene. Vi merker frustrasjonen til en stemme som ikke makter å formidle det den vil. Ordene strekker ikke til. Så kan man spørre seg: Strekker til overfor hva? Hva er det ordene ikke klarer å formidle? Lispector har flere ord for det: «øyeblikket-nå», «it» og «X». Det er en uoverstigelig kløft mellom språkets ordnede struktur og det kaotiske «nå» eller «it», som er tekstens omdreiningspunkt.

Øyeblikket

Om man skulle underlagt denne teksten en analyse (og det skal man egentlig ikke) kunne man sammenlignet Lispectors «it» med surrealistenes ubevisste. I begge tilfeller står denne ukjente faktoren for noe opprinnelig som kan bryte med virkelighetens kausalitetstvang. Automatskriften er en måte hvorpå man kan erfare «den første og flyktige tilstanden av frihet». Kun ved å skrive frem dette opprinnelige kan man bryte med den tvangstrøyen verden er. Mot logikkens tvangstrøye (A fører til B, fører til C, osv.) setter Lispector opp den absolutte ekstasens øyeblikk. Dette øyeblikket leder ingen vei, og er ikke forårsaket av noe. Det er kun det det er. Det er sitt eget opphav, sin egen årsak, og sin egen virkning.

Problemet med denne forestilling om det ubesudlede og opprinnelige som et sted for absolutt frihet, er selvfølgelig at det på ingen måter er umediert. Det ubevisste har også en struktur, en struktur som gjerne er formet av det samme samfunnet det liksom skal gjøre opprør mot. Nakenheten Lispector søker er ikke uten klær, slik våre dypeste drømmer og hemmeligste begjær heller ikke er «nakne», men formet av våre omgivelser. Bevissthetsstrømmen, som for mange av 1900-tallets forfattere ble sett på som en flukt vekk fra ideologien, er kanskje det mest ideologiske som finnes. Slik den som hardnakket hevder at han eller hun er ideologiløs er den som er mest innsauset i den rådende ideologien.

Den absolutte frihet

Ikke dermed sagt at bevissthetsstrømmen nødvendigvis er uinteressant. Den selvutslettende ærlige fortelleren i Lispectors Stjernens time er for eksempel veldig spennende. Hans vingling mellom dyp empati og behov for å distansere seg fra den fattige jenta han dikter opp/forteller om, sier oss noe om menneskets dybder. Tilgangen Lispector gir oss her, til forfatterens «nakne» kvaler, funker imidlertid nettopp fordi den er klar over sin egen falskhet. Jeget i Água Viva graver og graver etter en ekte kjerne, men det hele fremstår mest som et litt overspent skuespill. Her er jeget en skuespiller som har glemt at hun spiller.

Hun søker enden av regnbuen, frihetens ark. Dermed går hun i den samme fellen som surrealistene, da de trodde at det ubevisste skulle sette samfunnet fri. «Nå vil jeg skrive for løpende hånd, jeg skal ikke blande meg opp i det den skriver. Dette er for å unngå en forskyvning mellom øyeblikket og meg. Jeg handler i selve øyeblikkets kjerne». Men hånden, automatskriften, «øyeblikkets kjerne» eller hva man vil kalle det, er ikke friere enn den kroppen hånden er knyttet til. «Jeg vil ha frydens sitring», skriver hun. «Jeg vil ha Mozarts fritak». Spørsmålet er om Mozart var «fri», om det var hans «frihet» som gjorde hans kunst stor.

Lispectors modernisme virker rett og slett litt passé i dag. Den forfattermyten som knytter seg til den absolutt frie, skapende sjel er ikke lenger like selvfølgelig nå som i 1950. For å forstå den store kunsten, vender vi oss i mindre grad mot forfatteren-som-kreativt-utspring og mer mot de relasjoner han eller hun står i, og hvilke forbindelser han eller hun klarer å skape mellom seg selv og verden. I Água Viva finnes ingen relasjoner eller tilknytninger. Her forstås den skapende handling som noe som oppstår i og med seg selv. Jeget som skapelsens nullpunkt.

Språkets tekstur

En slik teoretisk kritikk er imidlertid ikke uttømmende for boken. Lispectors anspente, nesten desperat språkføring bæres av språkets tekstur. Uten narrativ sammenheng blir språket desto mer avhengig av den nesten taktile følelsen av melodi, rytme og den resonansen ordene klarer å skape i leseren. Hun kommenterer det også selv, hvordan denne boken i en viss forstand er musikk: «Og nå skjønner jeg at jeg vil ha ordenes vibrerende essens gjentatt i gregoriansk sang. Jeg er klar over at jeg ikke kan si alt jeg vet, jeg kan bare male eller uttale stavelser uten mening». Det er ordenes vibrasjon hun vil ha.

Og man aner virkelig en skumringsdesperasjon bak ordene. En slik desperasjon som oppstår når forfatteren sitter der, sent på natten, og forsøker å presse ut noen ord som kan måle seg med den følelsen av storhet som ulmer i hennes indre. Vaklingen fra stormannsgalskap til beseiret angst, fra ekstase til utmattelse, gir en viss rytme til teksten. Men mest av alt føles det melodramatisk. For å ta et tilfeldig eksempel: «Nå er jeg redd. For jeg skal si deg noe. Jeg venter til redselen går over. / Den er over. Det jeg ville si er at dissonans er harmonisk for meg.» Jeg kan ikke portugisisk, så jeg vet ikke hvorvidt dette klinger bedre på originalspråket, men heller enn musikalsk fremstår et slikt sitat plumpt og selvforelsket.

Om Lispectors øvrige verker har åpenbare kvaliteter (Både Nær livets ville hjerte og Stjernens time er særegne leseropplevelser) så fremstår det som av mange fremheves som hennes hovedverk, som en øvelse i en type senmodernisme jeg har vanskelig for å se behovet for. Det kontekstløse, «nakne» jeget som søker «den dype sannhet» er egentlig ikke så veldig interessant. Gi meg da heller den modernismen som søker sannheten om seg selv i de relasjonene den faktisk står i.

Johannes Grytnes
(f. 1994) er kritiker og frilanser.

Powered by Labrador CMS