Prosa

Dødelige hierarkier

Romandebutant Megha Majumdar aktiviserer leserens sanseapparat i et nådeløst oppgjør med korrupte makteliter.

Publisert digitalt

Megha Majumdar

Det brenner

Roman

Oversatt av Hilde Lyng

Solum Bokvennen, 2022 

292 sider   

I 2019 ble Narendra Modi gjenvalgt som Indias statsminister. Siden han kom til makten i 2014, har partiet hans (BJP) bygget oppslutning på to grunnpilarer: økonomisk liberalisering og hindunasjonalisme, eller «hindutva». Denne politiske ideologien legger til grunn at hinduismen danner nasjonen India, med de potensielt ekstremt ekskluderende følgene dette får for landets muslimer, kristne og andre religiøse minoriteter.

Parallelt med den økonomiske veksten som har preget landet, har altså både BJP og enda fundamentalistiske grupperinger spilt på religiøse motsetninger i sine nasjonsbyggingsprosjekter. Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har nylig kommet med boken India – på vei mot hindunasjonalisme, og gir denne diagnosen: «Den flerkulturelle forståelsen Gandhi sto for, og som virket grunnfestet i lovverket til den nybakte sekulære staten India, er i våre dager tilsynelatende i hardt vær.»

Tog som brenner

Dette brennhete samtidspolitiske klimaet er bakteppet for Megha Majumdars debutroman. Forfatteren er master i sosialantropologi og arbeider som redaktør i et amerikansk forlag. Hun høstet utrolige kritikker da Det brenner ble utgitt i 2020. Selv om hverken partier eller maktpersoner fra virkeligheten nevnes ved navn, legges det ikke skjul på hvilke politiske problemer Majumdar gir skjønnlitterær form. Jivan, romanens hovedperson, er ei ung muslimsk jente. Vi møter henne i Kolabagan-slummen i Kolkata, samme kveld som et terrorangrep har utløst en togbrann i nabolaget og over 100 mennesker mister livet. En lignende brann fant sted i delstaten Gujrat i 2002. Mange hindupilgrimmer døde, og muslimer ble anklagd for å stå bak. En grusom voldsspiral fulgte.

I Majumdars roman er det også muslimen som får skylda. Innimellom videosnutter av mennesker som brenner, tyr Jivan til tastaturet: «Jeg skreiv noe farlig, noe en som meg ikke burde tenke, i alle fall ikke skrive.» Den kritiske ytringen om myndighetenes krisehåndtering fører til at Jivan blir anklaget for å stå i ledtog med terroristene. Fra arrestasjonen og frem til utfallet av rettsaken tas vi med på en opprørende reise i et råttent rettsystem, et samfunn preget av raske økonomiske omveltninger og giftig religiøst hat.

Jivans livshistorie trer frem gjennom intervjuene hun gjør med en journalist. Fortelleren pendler mellom intervjusituasjonene og andre scener i kasjotten og to personer utenfor – to potensielle vitner. Gymlærer Sir har tidligere undervist den tiltalte. Han blir halvt tilfeldig rekruttert inn i det fremadstormende partiet Jana Kalyan, og mørnes til å gjøre skittent arbeid for den blivende partilederen Bimala Pal. Lovely på sin side bor i slummen og lever av almisser i bytte mot velsignelser. Skikken med å motta lovprisninger fra personer i den tredje kjønnskategorien hijra – som Lovely tilhører – har lange røtter. Men Lovely vil videre, skraper sammen sparepenger til teaterkurs og drømmer om en skuespillerkarriere. Det kommer godt med at Jivan har gitt henne engelsktimer, etter at den tiltalte selv sluttet på skolen som tenåring.

Nådeløst krysspress

Gradvis blir det klart hvordan vitnenes muligheter for å komme seg opp og fram er i konflikt med hensynet til Jivans frifinnelse. Majumdar har til gagns etablert et persongalleri som på omtenksomt vis illustrerer de vanvittige dilemmaene som kan ramme klassereisende i dagens India. Fra hvert sitt utgangspunkt havner gymlæreren og skuespilleren i en politisk skrustikke som setter marginaliserte grupper opp mot hverandre. I stedet for at arbeiderklasse og nedre middelklasse samler seg mot overmakten, spiller Jana Kalyan på ulike gruppers mangeltilstand og lar dem rette raseriet mot hverandre.

Et grusomt eksempel er da gymlærer Sir besøker en landsby for å snakke om utdanning. Beboernes raseri over ødelagte skolebygg og uteblitte lærerlønninger slår plutselig om i aggresjon mot en av landsbyens familier: Gymlæreren blir vitne til at «folkemengden brøler og dundrer av sted, som et mangelemmet dyr som har oppdaget hvor farlig det selv er. De beveger seg som ett legeme til området der muslimene i landsbyen bor».

Gymlæreren, som tidligere har ytt spesiell omsorg for Jivan – en muslimsk elev – blir stående maktesløs i møte med massakren mobben utfører. Bimala Pal dysser hendelsen ned. Men hvor hardt kan man klandre gymlærer Sir for likevel å beholde forbindelsen til partiet? Organisasjonen har ordnet med grunnleggende infrastruktur rundt skolen hans, en institusjon som i årevis har vært rammet av oversvømte arealer. Og hvem kan dømme Lovely, som kvier seg mer og mer for å opprettholde Jivans alibi, når vitnesbyrdet kommer i konflikt med drømmen om å forlate slummen for godt?

Mellom menneske og materielle betingelser

Majumdar lykkes godt når hun lar disse konfliktene tre frem gjennom gymlærerens og Lovelys møter med hierarkier på hierarkier. Da Lovely omsider får treffe en agent, blir hun definert som «B-klasse. En skuespiller som ikke har pent nok ansikt eller lys nok hud». Gymlæreren sitter innledningsvis fast på en skole hvor rektor har aircondition, men elevene strever med å konsentrere seg «om mongolsk invasjon og trigonometri når hele byen er oversvømt».

Noen ganger går likevel systembeskrivelsene på bekostning av kjennskapen vi får til karakterenes indre liv. Når det gjelder Jivan, blir vi kjent med en som tilsynelatende strekker seg langt. Hun sleper med seg sin skamslåtte far til legekontoret og overtaler egenhendig det kommunale vannkontoret til å sørge for rent vann. Til journalisten Purnendu forteller hun endatil: «Jeg har alltid trodd på arbeid. Bare én eneste gang, sverger jeg […], bare én gang, har jeg vurdert å gjøre noe ulovlig.» Men hvor kommer den enorme stå-på-viljen fra?

Hadde Majumdar latt oss bli enda bedre kjent med personene rundt Jivan, ville hun åpnet for en undersøkelse av hvordan personlighetstrekk og materielle betingelser virker sammen i å påvirke enkeltpersoners sosiale mobilitet. Er det (den høyst forståelige) lengselen etter middelklassetilværelsen som gang på gang tenner en brann i Jivan? I hvilken grad spiller familierelasjoner, personlige egenskaper og tilfeldighet inn?

Når Majumdars prosa flyter så lett – også takket være Hilde Lyngs kyndige oversettelse – er det fristende å lengte etter en enda lengre roman, som gir rom for å utforske hvor protagonistens personlighet slutter og de materielle forklaringene begynner.

Rene hender og sprukne føtter  

Selv om Jivan kunne vært tilført enda mer kjøtt, blod og ånd, forflater hverken hun, gymlærer Sir eller Lovely til skall. Og når det gjelder skildringene av urettferdighetens konsekvenser på kroppene deres, er Majumdar suveren.

Vi får stadige påminnelser om at ulikheten i makt- og pengerikdom også er en skjevfordeling av sanselig ubehag: Lukt, fukt, flom, støv, skitt og smerte distribueres gjennomgående ulikt på kroppene i romanens makthierarkier. Jivan kan for eksempel ikke unngå å legge merke til de myke håndtrykkene til journalisten. På sin første busstur i storbyen kikker hun på en dame med skinnsandaler og bemerker at «tåneglene hennes var lakka rosa. De så ut som pastiller». Selv smyger hun «den ene sprukne og skitne foten bak den andre». Slike skildringer lar leserens eget sanseapparat bli virksomt i arbeidet med å begripe den ekstreme urettferdigheten Majumdar behandler.

Sansene får også arbeide på et metaforisk nivå: I Jivans rettsak velger vitnene å tale bak et hvitt forheng «av frykt for at jeg», tenker hun, «jeg – skal skremme dem ved å prøve å oppnå øyekontakt». Jivan er ikke bare strippet for rettigheter i møte med et korrupt system, hun utdefineres også gjennom vitnenes mulighet til å skjerme sanseapparatet mot hennes eksistens.

Majumdar på sin side trekker et forheng til side med romanen. Det brenner er en god politisk roman om utviklingen i «verdens største demokrati». Forfatteren viser hvordan politiske ideologier som bygger på inn- og utgrupper kan utløse spørsmålet om liv og død på individnivå. Slike strukturer finnes selvfølgelig ikke bare i India. Derfor bør Majumdars debutbok leses som en universelt appellerende advarsel om de alltid farlige konsekvensene av syndebukkmentalitet satt i system.

Anna Serafima S. Kvam (f. 1995) er utdannet litteraturviter og jobber som kritiker i Stavanger Aftenblad.

BLA 4/2022.

Powered by Labrador CMS