Sakprosa

Å romme det ordløse

"Det som går tapt" er øyeåpnende essay om relasjonene mellom mennesker, språk og en natur i total omkalfatring. Kan innsiktene Bernhard Ellefsen tilbyr, bli til kollektiv erkjennelse så raskt som krisetilstanden krever?

Publisert digitalt

Bernhard Ellefsen

Det som går tapt. Naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den  

Essay

Cappelen Damm, 2022 

272 sider   

Da jeg var tillitsvalgt i et miljøengasjert ungdomsparti, mottok vi en gang et lite postkort fra en naturverner i moderpartiet: en rev i vinterlandskap på forsiden. På baksiden ble det spurt om vi – slik vi ba våre eldre partifeller om å avstå fra kjøttspising – ville avkreve reven å skåne musa under snøen fra en pinefull død.

Med spørsmålet mente avsenderen neppe å unnskylde menneskets industrialiserte grusomhet mot dyrene. Snarere ble vi minnet på de erkjennelsesmessige vanskene som følger med problembeskrivelser som skiller kategorisk mellom kultur og natur; de gjør oss blinde for brutaliteten i naturen, og for at vi er en del av den. Skillet skygger for sårbarheten som alle dyr og mennesker med en fysisk kropp uunngåelig er betinget av.

Denne sammenfiltringen mellom kultur og natur er kritiker og bokansvarlig i Morgenbladet Bernhard Ellefsens tematiske tråd gjennom åtte essays i Det som går tapt – en utgivelse om «naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den». Ellefsens penn tar oss fra Laura Ingwall Wilders prærieskildringer via Theis Ørntofts litterære vandring i danske rapsmarker til Lars Monsens friluftsbøker. Det er altså ikke koketteri når Ellefsen slår fast at han «er helt uinteressert» i sjanger. Da får også Fridtjof Nansen, Elin Wägner, Mikkjel Fønhus, Casper André Lugg og Kerstin Ekman (pluss pluss!) bli både lekne og alvorstunge litterære kartlesere på vei inn i naturen – slik den var, er blitt og materialiseres i den menneskelige bevissthet.

Ellefsen leter for det første etter et språk som kan ta oss nærmere den tapte naturen, og med det bøte på menneskenes «endringsblindhet». Begrepet lånes fra marinbiologien og betegner – ifølge bevaringsøkologen Anne Sverdrup-Thygeson konsekvensen av at våre «korte liv og begrensede hukommelse gir […] feil inntrykk av hvor gjennomgripende verden har blitt endret av vår aktivitet, fordi referanserammen […] flytter seg for hver generasjon». Med dette som produktivt utgangspunkt fremstår det fornøyelig og lærerikt når Ellefsen omtaler 1800-tallets friluftslitterater – Bernhard Herre, Asbjørnsen og Nansen – som «tidsvitner». De tilbyr tross alt «detaljerte beskrivelser av naturen – og livet i den – før den økologiske katastrofens konsekvenser for alvor gjorde seg gjeldende».

Er det lytt mellom mennesket og dyret? 

Men det er ingen enkel filosofisk og språklig landeveisreise Ellefsen har begitt seg ut på. For han vil ikke bare vil la litteraturen formidle tidsvitneskildringer, men også bygge bro over en «istykkerrevet relasjon», i håp om at dette kan avkreve en ny form for ydmykhet og respektfull holdning til miljøet vi omgir oss med, og er en del av. Spørsmålet vibrerer konstant, under kapitlene om Luggs naturpoesi, Ekmanns ulveprosa og Wägners naturessaystikk: Er det mulig å nærme seg identifikasjon med det bokstavelig talt ordløse ved hjelp av ord? Er ikke det et paradoks?

Knuten kommer til syne i det tvisynte essayet «Der villmarka suser». Her undersøkes bevegelsen som skjer utover i Mikkjel Fønhus’ forfatterskap, da han bryter med villmarksromanens premiss om at naturen er et sted utenfor menneskets moralbegreper. I Det skriker fra kverrviljuvet (1920) sammenstiller Fønhus fortellingen om en mårs angrep på en haukefamilie, med skildringen av en bjørn som angriper en gravid kvinne. I dette finner Ellefsen en gradvis erkjennelse av at «det kan ikke være så enkelt som at mellom mennesker finnes det rett og galt, godt og ondt, men i naturen finnes det bare likegyldighet».

Ja, kanskje er vi likere hauken enn vi liker å tro. Dét kan invitere til i større grad å ta konsekvensene av at våre «største gleder – lukten av vårt eget barn, lyden av musikk, smaken av mat, følelsen av sommer eller av å bli strøket på̊ ryggen – er dyriske gleder».

Derfor vil Ellefsen forbi det smått kitschy i Fønhus’ påstander om at «skogen gråter». Han vil la oss oppdage at feilen ikke er forsøket på å bruke språket til å overskride ulikheter mellom menneske og andre arter. Men når rå natur blir språklig idyll «fablet frem av forfattere som ikke har vært nok utendørs» – da kan det bli trøbbel! Og dét, sannsynliggjør vår essayist, kan vi ikke anklage Fønhus for. Ved å skrive om og «være nær» naturen, viser han at brutaliteten i å være prisgitt en sårbar kropp gjelder på tvers av artsgrenser: «kan vi gråte så kan skogen også, på en eller annen måte».

Det er riktignok heldig at Ellefsen tar forbeholdet om ulike «måter». Det tillater ham å føre en fruktbar diskusjon om hvilket arbeid språket kan gjøre for oss, uten å miste av syne at det å arbeide på den måten han selv og Fønhus gjør – med språket – er en særegen menneskelig kommunikasjonsform. Det er i denne problemstillingen Ellefsen leter og skriver seg frem, og vil finne svar på hvordan en kan forsone seg med den menneskelige splittelsen mellom «det eksistensielle – […] opplevelsen av å være et tenkende, levende individ i et samfunn i en verden – og det biologiske […] – at vi er en gruppe skapninger blant utallige andre».

Mellom kultur og natur

En produktiv tilnærming foreslås mot slutten av samlingen i essayet «Det er lytt mellom diktet og verden» – utgivelsens utvilsomt vakreste tekst. Her setter han Casper André Lugg i dialog med blant andre Inger Hagerup, hvis dikt «Kort møte» (1958) siteres: «I hvert svevende hopp […] Hvordan må gleden i rådyrets kropp / være når skrekken kan danse?» Ellefsen understreker at det vet vi jo slettes ikke. Like lite som vi vet hvordan revens opplevelse av sult i møte med snømusa arter seg. Men hva om vi følger uvitenhetens logiske konsekvens, spør han. For om vi gjør det blir jo «gleden i rådyrets kropp faktisk mulig». Slik kan en bli værende i vissheten om at total overskridelse er umulig, og samtidig erkjenne at vi kan ha nytte av litteratur som på et vis «unnslipper den enorme overprioriteringen vi gjør av det menneskelige», og søker å revurdere forholdet «mellom skapninger og landskap». Dette forholdet kan jo tross alt bli annerledes. 

Ellefsen leverer et solid argument for at en grunnleggende forandring av dette forholdet er nødvendig. Vitenskapen har gjennom tiår servert tilstrekkelig med problembeskrivelse til å utløse politiske jordskjelv på vegne av naturen, og likevel fortsetter nedbyggingen og raseringen av den. Altså kan vi slå fast at det er noe ved vår fysiske og begrepsmessige erkjennelse av problemet som er himmelropende utilstrekkelig. Bristen forsterkes dessuten når vi omgir oss med stadig mindre natur som kunne hintet om at vi mister noe, når vi forsøker å beskrive dens verdi i økonomiske og abstrakte termer. Altså må vi lete etter nye begreper, nye perspektiver, for hvordan skal vi ellers tenke og forandre oss, «om ikke i vårt språk?»

Hva nå?

Fordi Ellefsen i sine lesninger gradvis viser frem hvordan språket både viser frem symptomer på krisen, og at det samtidig har et potensial for en brobyggende effekt, hungrer jeg etter hvert etter en bredere diskusjon om hvem som bærer hovedansvaret for å agere på innsiktene som tilbys.

For i kontrast til essayistens vyer om å finne litteraturens potensial for mentale perspektivskifter, pipler det stadig frem påminnelser om hva som skje i den faktiske verden, ganske umiddelbart («innse begrensningene», «forandre våre liv», «hive ut hele konsumerismen»). Dette -et anmoder leseren ikke bare til å la seg begeistre av tekstenes «spørrekraft», men også å hungre etter handlekraft! Og da blir jeg nødt til å spørre hvem ballen er spilt over til nå? Fagfilosofene, politikerne eller private lesere? Det er ikke et enkelt spørsmål å besvare, men jeg skulle virkelig likt å lese Ellefsen forsøke.

La spørsmålet leses som et bud om hvilke presise grunnproblemer Ellefsen har skrevet frem, gjennom livlige og jordnære lesninger. Måtte et stort mangfold av lesere gruble videre på hvordan innsiktene i denne utgivelsen kan få kollektiv slagkraft i et samfunn hvor vi mister natur, mens stadig færre leser bøker.

Anna Serafima S. Kvam (f. 1995) er utdannet litteraturviter og jobber som kritiker i Stavanger Aftenblad.

BLA 2/2022.

Powered by Labrador CMS