Prosa

Litterære biotoper

Ny Jord setter standarden for økolitterær undring i tidsskriftform.

Publisert digitalt

Ny Jord nr. 5, januar–desember 2020

Red.: Jeppe Sengupta Carstensen & Andreas Vermehren Holm

Tidsskrift

Forlaget Virkelig, 2020

560 sider

Det er et dikt av Tor Ulven, fra Det tålmodige (1987), som melder seg når jeg leser virrende og nysgjerrig i den femte utgaven av Ny Jord, det danske tidsskriftet for naturkritikk:

«Hvis vi sitter

og snakker sammen i skyggen

av den store lynslåtte eika,

er dette

1623.»

Utgivelsen – en liten murstein av en bok – er nemlig et ulydig åndshistorisk kartotek, og fortidens tilsynekomst og tilstedeværelse er iblant så sterk at jeg begynner å lese de nyere tekstene som blaff fra fremtiden, ikke nå-et, og de mange eldre som alt annet enn enkle profetiske forvarsler om en ventet katastrofe. Det er vanskelig å slå fast hva som er samlingens tematiske kraftsentrum, og godt er det, selv om mange av tekstene – og Jeppe Sengupta Carstensen, Bror Axel Dehn og Andreas Vermehren Holm i forordet (sistnevnte noe av et kraftsentrum i dansk litteratur i sin egen rett) – kretser rundt såkalt rewilding, hvor vi avgrenser og trer vekk fra bestemte naturområder som får utfolde seg uten inngripen, slik det var før menneskeslekten gjorde sitt inntog. De mangfoldige tekstene er et flerstemt kor uten en førende tenor, men det er dermed ikke sagt at det ikke finnes kvalitetsmessige høydepunkter. Redaktørene skal ha all honnør for at det ikke føles tvungent å bla rundt fra Simone Weil til Amalie Smith før man snubler over enhetslengselen og melankolien i Rilkes usigelig vakre «notater om tingenes melodi.»

«Når to eller tre mennesker samles,» skriver Rilke, «er de derfor endnu ikke sammen. De er som marionetter, hvis tråde ligger i forskellige hænder. Først når én hånd styrer dem alle, kommer der noget fælles over dem, der tvinger dem til at bukke eller slå fra sig. Og også menneskenes styrke findes der, hvor tråden ender i én styrende, herskende hånd.» Ser vi mellom fingrene på den diktatoriske metaforikken i sitatet, skimtes en håpefull poetikk for tidsskriftets politiske og litterære prosjekt.

Farvel til kuratoren!

Garvede tidsskriftlesere vil raskt legge merke til at Ny Jord har kvittet seg helt med typisk overforklarende tekstplaketter. I stedet er en hendig oversikt med kort forfatterinfo plassert helt til slutt. Det er befriende å slippe å i det hele tatt forholde seg til faktabokser som innordner forfatterne i dovne litteraturhistoriske og sjangermessige kategorier. De forrykende setningene i Joseph Roths besnærende og kulturpessimistiske øyeblikksbilde av industriens forpesting og fremtog i Ruhr-distriktet fra 1926, behøver absolutt ikke små notiser i kuratorstil for å slå gnister. Og takk og lov for at det ikke er noen simpel eksegese som akkompagnerer Jorge Luis Borges’ snedige og lite kjente dikt «En ulv». Rewilding i kulturell form!

En kunne kanskje tenke seg at dette prinsippet sprang ut av en slags autonomiestetikk, hvor teksten skal ha forrang – eller ut av økoteoretisk automatisering. Før lesning er det jo grunn til å frykte at innlemmelsen av forfattere som Sapfo, Rilke, Borges og D. H. Lawrence – neppe like åpenbare valg som Ursula K. Le Guin, Jonas Eika eller Henry David Thoreau! – antyder en økologisk tvangstrøye alt skal inn i, men Ny Jord beror på undring imot klassifisering, mangfold imot enhetliggjøring av naturen. Tekstene i femte utgave danner til sammen en liten litterær biotop, eller et selvgående lite økosystem hvor det føles helt nødvendig at akkurat disse tekstene er her. Vi inviteres til å trekke linjer og danne forbindelser på egen hånd, selv om det ikke akkurat behøver å knake i hjernebarken for å ense både implisitte og gjennomtenkte forbindelser. At innsiktene i naturbeherskelsen presenteres i en ikke-hierarkisk og flatere kronologi, blir vel et lite stikk i siden til eimen av oppvåkning og retrospektiv etterpåklokskap som hefter ved enkelte Antropocen-apostler.

Det svake prismet, rewilding og naturbeherskelseskritikk, er nesten alltid mer skjerpende enn formanende eller instruktivt. Denne anordningen sier også at det er lov å være uenig, at nei, akkurat den eller den teksten kan simpelthen ikke assimileres i et sådant eller slikt naturbegrep. Det ligger et veldig potent og ydmykt uenighetsfellesskap i en sånn måte å gjentenke litterær dialog på. Midt oppe i et totalt fravær av en opplyst samtale om den pågående ødeleggelsen av naturen – og fortrengningen av denne permanente katastrofen til fordel for liveoppdatering av pandemien sekund for sekund – er det rett og slett til å bli glad og inspirert av.

En ikke-voldelig skisse

Mye av idégrunnlaget i Ny Jords femte nummer er godt kjent i den akademiske økokritikken: Grenser for menneskelig fatteevne, uegennyttig sansing av naturen, kapitalismens rovdrift på en natur ansett som gratis ressursbank, urfolkskosmologier, utdødde arter, og så videre. Uoriginalt er det derimot på ingen måte, all den tid disse motivene i virkeligheten som regel er fortrengte eller redusert til tålbare slagord. Et moment som Giorgio Agambens diskusjon av Carl von Linnés klassifisering av Homo sapiens under Primates, først uten et artsnavn og bare med sapiens («den vitende») – slik etableres menneskelighet som avgrensningen mot dyret – tåler å bli gjentatt og levendegjort til et større publikum.

Jeg blir likevel ikke helt slått i bakken når jeg leser at forfatter og sinolog Rakel Haslund-Gjerrild ekstraherer «sapiens» fra Agambens/Linnés ligning, står igjen med Homo, av «humus» (jord og muld) og «adamah» (jord), og poetiserer uforbeholdent: «Vi er jord, der ånder. Vi vokser i livmoderens fugtige, klistrede væg, en slyngplante med navlestreng, til vi falder ut som en moden frugt, lever vores liv, spiser og lader os spise af hinanden, til vi sidst formulder, vi vender tilbage til jorden.» Formulder er et helt nydelig ord, men så er det noe litt automatisert over stilen i denne opphavelighetsdrømmen, som blir en slags holistisk økopoesi 101. Da trekkes jeg heller mot den amerikanske journalisten og forfatteren John McPhees om hverandre saklige og sansenære essay om urskoger i dagens USA, hvor balansegangen mellom følelser, fornuft, formidling og forvirring utgjør en skisse til en forholdelsesmåte vi gjerne kan ta med oss ut i blikket på ytre natur.

De gamle er fortsatt eldst: Her er også Hugo von Hofmannsthal, Jelinek, Philip K. Dick … og den amerikanske erkemodernisten Marianne Moore (1887–1972), tilnærmet perfekt gjendiktet av Line-Gry Hørup, og jeg hadde nær sagt at det er helt naturlig at hennes humpete, springende og likevel så glassklare avantgardepoesi har fått plass her. Med tanke på hvor dypt menneskelig disse diktenes typografiske sprell og referanseverden er, ville hun neppe ha fått innpass av de mest ortodokse økokritikerne (interessen for dyr til tross), men diktene lager nettopp revner i den stabile identiteten, med en sinnrik assosiasjonsglede og et stort, smittende humør (Gertrude Stein blir til sammenligning en mekanisk og påfunns-aktig dilettant). I likhet med Edmond Jabès, den fransk-egyptiske poeten som Rosmarie Waldrop skriver vakkert og ansporende om her, tåler vi å bli påminnet et navn som Moore.

Side om side med nye bekjentskaper som Gloria Anzaldua og Natalie Diaz, som umiddelbart inspirerer til videre lesning, er disse dikterne med på å danne konturene av en alternativ naturkritisk kanon – én blant mange mulige. Den kan evne å gjøre den menneskelige forestillingskraften ørlite grann større og den menneskelige herskertrangen ørlite grann mindre. Det som skjer her er en ikke-voldelig, fredfull ekspansjon av tanken; et usynlig bibliotek hvor den eneste hogsten er forterpede nedarvede forestillinger om naturen.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo med et prosjekt om naturbegrepet i Tone Hødnebøs lyrikk, og jobber som kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 5/2021.

Powered by Labrador CMS