Et oljesmurt alfabet?

Der jeg kommer fra, heter det ikke først og fremst at man jobber «på plattform», er geolog i Equinor eller jobber med renhold på verftet. Nei, ingeniører, turnusarbeidere og kommunikasjonsrådgivere jobber alle «i oljå». De er en del av prosessen som «konverterar naturformue til finansformue», som rektor ved Universitetet i Stavanger Klaus Mohn sier det i antologien Rikdommens språk. Tekster om oljefondet. Men hvor starter og stopper egentlig prosessen? Hos fagarbeiderne på Rosenberg verft, som kneiser med lange hvite, blå og sjiraffaktige kranmekanismer over byfjorden i Stavanger? Eller er man først i oljå som boredekksarbeider på plattform, med utsyn til skummende sjø?

Fortsettelsen av konverteringsprosessen utføres, som Mohn skriver, hos «prosessingeniøren på landterminalen, kantinemedarbeideren på oljeselskapet sitt hovudkontor, advokaten som er hyrt inn i kontraktsforhandlingar, eller meklaren». Men jeg kan strekke det lenger: Det begynner med barnehagepedagogen som passer verftsmedarbeiderens datter, mens datterens mor underviser. Eller kanskje er det mellom ligningene på tavla at prosessen virkelig begynner? Foregår ikke fortsettelsen også i Equinors markedsavdeling (som sponser mine foreldres kulturarbeidsplass for å få merkevare i retur. Er også jeg vokst opp i oljå?).

Markedsavdelingen sikrer at merkevaren bidrar til økt selskapsverdi, slik at aksjonærene kan få størst mulig utbytte. Og hovedaksjonæren, det er oss alle (nå begynner jeg å svimle). Og utbyttet forvaltes ved å putte det på sparegrisen (klirr, klirr, nå tyr jeg til metaforer). Og der, i Statens pensjonsfond utland hoper utbyttet seg opp sammen med skatter som oljeselskapene betaler til Staten, og fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Så forvalter Norges Bank Investment Management (puh!) verdiene ved å investere i aksjer, eiendom og rentepapirer i utlandet. Vipps – hele verden er en del av konverteringsprosessen! Resultatet: Vi eier sammen verdens største enkeltstående aksjefond; hvis verdier løpende kan monitorers via en skjerm på Norges banks hjemmesider.

Alt henger sammen – hva så?

Vi lever altså alle i en viss forstand i oljå. Men tenkning og skriving krever avgrensning for å gi innsikt. Jeg merker behovet selv: At hele verden er smurt i olja, gir neppe en mer innsiktsfull konklusjon enn at alt henger sammen med alt. Dét kan en tross alt si i møte med veldig mye, og poenget har derfor begrenset analytisk verdi.

Spørsmålet er om oljefondets måte å få alt til å henge sammen med alt på skiller seg ut, og om særegenheten kan spores i språket. Redaktørene Eivind Hofstad Evjemo (skjønnlitterær forfatter) og Knut Christian Myhre (sosialantropolog) skal ha honnør for den gode ideen om å utforske dette bredt. De står imidlertid i en viss fare for å havne i lignende, utilfredsstillende tankerekker som undertegnede. I antologiens innledning påpekes det at boken skal forstås som «en ansats til å møte samtale om Oljefondet og Rikdommens språk på nye måter», fordi det er «gjennom språket vi formulerer, kanaliserer og distribuerer våre liv, og forteller og samler vår historie». Dette er sant. Men på samme måte som at «alt henger sammen med alt» stemmer om mye, er redaktørenes redegjørelse for språkets virkeområde også riktig om svært mange fenomener som omgis og formes av språk, for eksempel de andre institusjonene som betinger tilværelsen i velferdsstatens lune hule. Spørsmålet må være om det skjer noe ualminnelig der språket treffer, favner eller søker å forandre historien om Oljefondet?

Boka byr på tekster i ulike sjangre, fra fire skjønnlitterære forfattere, én litteraturforsker, én tidligere statssekretær og en sakprosaforfatter, i tillegg til Mohn. Hver har fått utdelt et «nøkkelbegrep som man ofte ser fremtre i fondets egne selvfremstillinger», som tittel på tekstene sine. Heldigvis viser også flere bidrag at det finnes møter mellom Oljefondet og språket, av den typen som fortjener egen oppmerksomhet. Amalie Kasin Lerstang begynner sin tekst «Portefølje» med å referere fra en workshop i antologi-arbeidet. Hun kommer til kort med begrepene sine, i møte med fondets veldige, abstrakte væren, og tyr til visualisering:

«Fondet leveres fra barm til barm i webinaret, en av deltakerne ammer det til og med ved brystet, legger patten i Oljefondets munn, før deltakeren ved siden av slenger det over skulderen og venter på at det skal gulpe. Nå kan jeg se det, der er Oljefondet, det står så klart for meg, og akkurat da er vi ferdige.»

Man kan nøye seg med å knise av det snodige bildet, men grepet er også øyeåpnende: Det forteller om gapet som oppstår mellom oss som ikke helt forstår språket som omgir olje- og finansmarkedet, og dem som mestrer og behandler det på en nærmest intim måte. Gapet blir ekstra påtrengende gitt den altomfattende rollen Oljefondet tross alt har i livene våre – fondets størrelse og betydning gjør det vanskelig «å finne og å innta en posisjon utenfor fondet», som redaktørene skriver avslutningsvis.

Typisk norsk å ha flaks?

Doktorgradsstipendiat Karl Emil Rosenbæks fremragende essay «Ressurs» tar utgangspunkt i råoljens etymologiske rot – fra petra (klippe) og oleum (olje) – for å undersøke om tvetydigheten mellom det faste og flytende er noe man kan se «gjenspeilet i de evinnelige forsøkene på å stabilisere og kontrollere oljen». Den er og blir en ressurs som vi må forstå som en uberegnelig størrelse i møte med finansmarkeder, biomangfold og selve klodens atmosfære.

I essayet «Eigarskap» viser Mohn hvordan nasjonal identitet, politisk retorikk og historieforståelse kommer til uttrykk, og kan grupperes ved å undersøke språket som omgir Oljefondet. Et eksempel er ubehaget i vissheten om at det bare var flaks at olja fantes akkurat hos oss. Likevel forfekter mange en fortelling som tillater seg å sammenligne skatteinngangen fra olja med tradisjonelle næringer «sjølv om verksemda i like stor grad dreier seg om omplassering av formue». Typisk norsk å være god på oljerikdom! Lever vi egentlig bare på renter av en lottogevinst? Dette får meg til å innse at begrepet «oljeeventyret» rommer hele den spenningen. I eventyrene finnes det både magi og lykketreff på den ene siden, og Askeladdenske dyder som lojalitet og nøysomhet på den andre.

Sakprosaforfatter Anne Karin Sæter og tar oss med på diskusjonen om hvilke implikasjoner opprettelsen av Oljefondet i 1990 har hatt for utvinningstempoet, under overskriften «Ansvarlighet». Hun skriver innsiktsfullt om den (klima)politiske virkeligheten som omslutter fondet, og påpeker at opprettelsen av det kan ses som startskuddet for å la all moderasjon fare: Spareløsningen utenlands gjorde at en ikke trengte bekymre seg for overoppheting av fastlandsøkonomien. Dermed var det klappet og klart for tut og kjør.

Men i den grad teksten rommer koblinger mellom Oljefondet og språk, dreier det seg om ganske åpenbare innsikter, som at: «Språket og argumentene former virkelighetsforståelsen til norske borgere, noe som igjen bidrar til å legge rammene for hva som er politisk mulig.» Den påfølgende utgreiingen om Oljefondet og klimakrisa, dreier seg også om språk, men gir neppe analytisk innsikt utover det faktum at språket brukes til å fremme ulike retoriske strategier.

Sæters tekst er riktig god, i likhet med Cathrine Knudsens essay om verdi og sparing, Øyvind Rimbereids dikt «Ode til oljen i det norske oljefondet», Bjørn Vatnes snurrige novelle om menneskeverd og investeringslogikk, og Morten Søbergs tekst om hvordan tiden og finansmarkedene samvirker i å løsrive oljerikdommen fra olja. Men tekstene peker ikke utelukkende i retning av det metanivået som impliserer at det skjer noe annet i vår språklige omgang med oljefondet, enn med andre altomsluttende institusjoner og finansmarkeder. Ofte er det like mye fondets og selve oljas historie i kultur, politikk og privatliv – og et mer generelt møte mellom rentelogikk og språk – forfatterne til sammen borer i. Det gjør ikke antologien mindre interessant, men fører til at ett spørsmål kjennes stadig mer påtrengende under lesningen: Hvorfor har ikke noen som jobber «i oljå-oljå» eller i selve fondsforvaltningen kommet til orde?

Anna Serafima S. Kvam (f. 1995) er utdannet litteraturviter og jobber som kritiker i Stavanger Aftenblad og BLA.