Prosa

Orden i kaoset

Romvesener, psykisk sykdom og lengselen etter kontakt står sentralt i Kristin Ribes fragmentariske, fascinerende romaneksperiment.

Publisert digitalt

Kristin Ribe

Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Roman

Oktober, 2021

376 sider

QAnon, dere. Mye er blitt skrevet om de urovekkende mange menneskene, inkludert medlemmer av den amerikanske Kongressen, som tror Donald Trump de siste fire årene har utkjempet en heroisk kamp mot den egentlige makten i USA, en hemmelig kabal med pedofile, bloddrikkende djeveldyrkere som regner både Hillary Clinton og Tom Hanks blant sine egne. (Vi kan vel være enige i dette: For en nedtur det ville vært hvis Tom Hanks faktisk viste seg å være en pedofil, bloddrikkende djeveldyrker!) Slike konspirasjonsteoriers appell, uansett hvor barokt utsmykkete, uansett hvor bent frem kokos bananas de måtte være, handler i hvert fall delvis om at de gir en viss struktur og orden til en tilværelse som ellers kan virke overveldende kaotisk og arbitrær. Kampen mellom Det gode og Det onde, der har du et konsept hvem som helst kan forstå seg på. Det er en fortelling vi er blitt fortalt siden vi var små. Livet under senkapitalismen, derimot: Alt flyter inntil det punkt hvor det kan gå på den psykiske helsen løs. Slik kan faktisk overbevisningen om at landet styres av en kabal av pedofile, bloddrikkende djeveldyrkere, tilsynelatende paradoksalt, være til trøst. At noen trekker i trådene bak kulissene, er mindre skummelt enn at ingen gjør det.         

Kristin Ribe utforsker lignende mekanismer i  Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS. Her er det imidlertid ikke snakk om en politisk kult, som i tilfellet QAnon, men om et individ tynget av psykisk sykdom (nå er det garantert også mange av dem i QAnon-miljøet, for all del) som prøver å gi livet sterke nok rammer til at hun orker å leve. Gjennom en fragmentarisk konstellasjon av lister og notater, noen bare et par setninger lange, følger vi tankene til den blakke forfatteren Kristin mens hun prøver å bearbeide tapet av de to viktigste menneskene i livet hennes, to mennesker som forsto henne, to faste punkter som nå er borte. Bare kaos gjenstår, «OG JEG HAR INGEN ANELSE om hva jeg skal GJØRE».

Kodemeldinger fra verdensrommet

Hun fordriver mesteparten av tiden i tungt deprimert passivitet, enten hjemme med smågodt og TV og psykiske helsetjenester, eller innlagt et navnløst sted med fellesrom og nattevakter og «BARE DÅRLIGE BØKER» i hylla. Hun ser på «dokumentarer» om hemmelige koder, hemmelige samfunn, sammensvergelser, aliens. De tilbyr forklaringer, mønstre, endelige svar på store mysterier. Og så skriver hun. Å skrive, å produsere tekst, helst ti sider om dagen, er en måte å skape orden på, danne et eksoskjelett rundt hennes utflytende jeg – «Det er viktig å OPPRETTHOLDE EN VISS FUNGERING» – men også for å føle at hun er verdt noe. Det er bare som aktivt publiserende forfatter hun finner denne typen bekreftelse: «Jeg er VERNEVERDIG. RIKSBIBLIOTEKAREN har fatta vedtak om å ta vare på meg.» (Jf. for øvrig min innledende bemerkning om livet under senkapitalismen som dårlig for den psykiske helsen.) Med tiden blir hun overbevist om at romvesener har vært på jorden mange ganger, at det er noe myndighetene vet, men holder skjult, og at det er mulig å få kontakt med dem. Overbevisningen gir henne et prosjekt: «få til et møte med ALIENS». Hun er aktivert. I funderingen over mulighetene til å få kontakt med romvesener, som i det daglige skrivearbeidet, ligger en verkende ensomhet, en lengsel etter kontakt – punktum. «Det må være en mottaker et sted, det må være noen i andre enden.»

Ny mening     

Kristin Ribe har tidligere skrevet åpent om sine egne problemer med psykisk sykdom, inkludert som bidragsyter til en fagbok om selvskading. Det er derfor nærliggende å lese denne teksten skrevet i første person om den psykisk syke forfatteren Kristin som selvbiografisk, samtidig som de antirealistiske grepene hun benytter seg av underliggjør og kompliserer de virkelighetslitterære aspektene ved romanen. Hun har nemlig for lenge siden lagt en viss type selvbiografisk fortelling på hylla: «Legge bort LIV. Aldri mer fortelle LIV. I stedet begynne med LISTER, REGLER og TELLING – det som ER mulig å forstå.» Listene og reglene som gir teksten sin form eksisterer likevel ikke isolert fra «LIV», men utgjør snarere en slags demontert virkelighetslitteratur, hvor «LIV» brytes ned fra en formløs masse til håndterbare punkter. Såpass opptatt av regler er hun at hun utformer et klassifiseringssystem for regler, hvor hun over snaut 12 boksider gjør rede for betydningen av forskjellige typer regler, rutiner, lovverk og intensjoner. Det begynner som en tørr og akademisk redegjørelse – «Kanskje jeg EN DAG KAN SELGE DEN TIL NTNU», noterer hun optimistisk – men utarter snart til en morsom og energisk galopp på egne kjepphester, som her:

PRIVATE OG HØYST IRREGULÆRE (sic) ENDRINGER AV RIKTIGE REGLER

Regler for spill, gjerne kortspill, har enkelte ganger en privat vri, men man får klar beskjed av sine foreldre om å jenke seg og se bort fra tidligere regler, de RIKTIGE REGLENE, og heller, mens man er her på besøk, følge disse nye og annerledes og fullstendig GALE reglene, reglene til DENNE FAMILIEN, hvis spillet og HYGGEN skal kunne gjennomføres og vennskapet bevares. Hvilket overhodet ikke er i overensstemmelse med hva regler ER, og med hva HYGGE er, og derfor IKKE I NÆRHETEN av GREIT

Listene og tellingen inspireres også snart av den nye overbevisningen om muligheten for kontakt med romvesener. Basert på teorien om at vann er grunnen til at romvesenene er opptatt av jorden, fører hun en liste over ord vi bruker om vann, «BÅDE for å sjekke ut hvilke muligheter ALIENS-ENE har hos oss, men også for å BEVISE med disse listene at det en stund faktisk HAR vært arbeid-arbeid i livet mitt».

Form og innhold

I større grad enn i et gjengs stykke hverdagsrealistisk normalprosa, innbyr Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS til refleksjon rundt sin valgte form, og ikke minst denne formens samspill med innholdet. Den ved første øyekast vilkårlige og springende fortellemåten etablerer seg tidsnok som en vellykket og fascinerende litterær gestaltning av en skadeskutt psyke som prøver å reparere seg selv gjennom skriften. Den utbruddsaktige stilen, hvor STORE BOKSTAVER brukes til å UNDERSTREKE og FREMHEVE, men også til å PARODIERE og UNDERGRAVE, gir teksten en manisk, komisk energi som kler stoffet godt. Ribe tøyer romanbegrepet langt, leker med leserens forventninger om hva som kan eller vil skje. Ikke minst gjelder dette tapet av de to menneskene som sto henne nær: Innledningsvis skriver hun gjentatte ganger at de er døde, men det tar ikke lang tid før det fremgår at de slett ikke er døde, og at de heller ikke er familiemedlemmer eller nære venner som man kanskje skulle tro, men psykisk helsepersonell som ikke jobber med henne lenger – både en fiffig tvist (som jeg her har avslørt) og en livaktig og treffende dramatisering av depresjonens solipsistiske tunnelsyn: Hun ser dem ikke, de hører henne ikke, så de finnes ikke. Alt i alt oppleves denne romanen, med sine krappe svinger, mørke komikk, utprøvende form og fabulerende lekenhet, som sannferdig – slik bare diktning kan være.

Leif Bull (f.1977) er litteraturviter, forfatter og kritiker i BLA.

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS