Lei drømmen?

Kjetil Gyberg
Boligdrømmen: hvordan sikre alle et godt sted å bo
Sakprosa
Forlaget Manifest, 2019
170 sider

I Norge finnes det et utbredt ønske om å få de unge boligjaktende «inn» i et privat boligmarked. Drømmens møte med den markedsliberale realiteten har skapt en gryende boligdebatt. Kjetil Gybergs Boligdrømmen, en bok som ser etter boligløsninger for (den nedre) middelklassen, går rett inn i debattens kjerne.

Boken begynner med en skarp analyse av dagens situasjon. På den ene siden i debatten, påpeker Gyberg, finner vi dem som argumenterer for at unge kjøpere trenger mer billig kreditt, så det skal bli lettere å kjøpe boliger. På den andre siden finner vi dem som ønsker at boligutviklerne skal få færre reguleringer å forholde seg til, så det skal bli lettere å bygge flere og billigere boliger. «Kommersielle boligutviklere, som for tiden tjener fett med penger på sine byggeprosjekter, tidvis med opptil 30 prosent profittmargin,» fortsetter Gyberg, «heier på begge sider».

Disse argumentene blir hardt og kontant slått ned: Der mer billig kreditt bare fører til at boligprisene presses ytterligere oppover, fører deregulering av bygningslover sjelden til billigere leiligheter. Problemet er stort sett ikke det at det er dyrt å bygge leiligheter i henhold til dagens reguleringer; det er tomtene de står på som er dyre.

Foruten tomter, identifiserer Gyberg problemet i det at eierlinja – den politiske enigheten i Norge om at alle skal eie sin egen bolig – er trukket for langt og har begynt å ryke. Prosjektet startet som et sosialt tiltak hvor tanken var at alle skulle få retten til en bolig, men bærer i dag preg av at alle skal tjene på boligen sin. Og idet prisene har vokst, har stadig færre med god inntekt, men uten foreldre som kan overføre arv, klart å komme inn i boligmarkedet. Derfor drar Gyberg til Europa på jakt etter alternativer som skiller seg fra det norske markedet.

Boligpolitikkens utopia

Bokens mest spennende kapittel er det som handler om Wien, en by med en radikal historie. Her tar Gyberg oss med til den gamle syersken Doris, et av bokens mange lesverdige hjembesøk. Hun betaler «rundt 4000 kroner i måneden for en leilighet på 100 kvadratmeter i et av Wiens beste strøk», noe som, skal vi tro Gyberg, ikke er så uvanlig i denne byen. Doris bor i Karl Marx-Hof, et gedigent boligkompleks som står som et symbol på «det røde Wien». Dette var betegnelsen byen ble gitt i perioden fra første verdenskrig og frem til nazistene tok over i 1938. Det sosialdemokratiske byrådet som styrte Wien i den røde perioden innførte en rekke svært progressive, sosiale tiltak, hvorav særlig boligpolitikken var sentral – noe som fortsatt karakteriserer byen.

Foruten skatt på en rekke luksusgoder, ble en progressiv «boligbyggerskatt» innført, «der de som leide de 90 største eiendommene betalte like mye som leietagerne i de 350 000 minste og billigste». Skatten finnes fortsatt: Ifølge Gyberg genererer den årlig 6 milliarder kroner som kan investeres i boligmarkedet, og sørger for at 7000 subsidierte utleieboliger blir lagt til markedet hvert år i Wien.

Fraværet av en ny norsk boligpolitikk

Som sosialist er det vanskelig å ikke være enig i nær sagt alt som sies i Gybergs bok, og den har utvilsomt et sosialt engasjement en by som Oslo trenger. Men boken tenderer til å være en presentasjon av ulike tekniske boligløsninger, og tilbyr i mindre grad noen analyse av de samfunnsmessige maktforholdene som hindrer slike løsninger i å utfordre eierlinja.

Fraværet av et politisk blikk kan illustreres med å igjen vende til kapitlet om Wien. Der kan vi lese at selv om de radikale sosialdemokratene ble valgt inn i 1918, så «var det først da byen ble en egen provins i det føderale Østerrike i 1922 og dermed fikk rett til å kreve inn egne skatter, at de sosialdemokratiske ‘austro-marxistene’ fikk det virkemidlet de trengte for sitt radikale prosjekt». Det kan virke bagatellmessig å påpeke dette, men det er langt flere faktorer som bidro til endringene i Wien. Blant annet var en krig nettopp ferdig og behovet for bolig stort, og dessuten var en voksende arbeiderbevegelse blitt en svært mektig maktfaktor som kunne tvinge overklassen til å akseptere svært progressiv skattlegging. Vi må med andre ord ikke bare snakke om det boligtekniske, men også den politiske konteksten.

Den samme tendensen gjelder det avsluttende kapitlet om Oslo. Når Gyberg vender tilbake til moderlandet, kommer først en god analyse av den kjipe tilstanden som råder her, før han så diskuterer det rødgrønne byrådets nye boligpolitikk. Gyberg kommenterer at to av de nye forslagene til byrådet, «etablererboliger» og «leie-til-eie», ligner dårlige varianter av de løsningene han beskriver i kapitlet viet London, en by han var lite imponert av. Han påpeker til og med at forslagene ikke en gang bør omtales som boligpolitikk, siden de ikke skal koste Oslo eller staten noe da det ikke er snakk om noen subsidier i form av rimelige lån og særlig billigere leie.

Likevel ser Gyberg håp i en tredje modell byrådet vil prøve, kalt «innsats for leie», som innebærer at de som bor i leiligheten må være med på noe av driften og vedlikeholdet, og slik sett kan få den rimeligere. Håpet ligger i at modellen innebærer tidsubegrensede leiekontrakter som sikrer leietagere fra utleieres makt – noe som er mangelvare i Oslo. Med sin fremheving av leie, er boken et friskt pust i Norge.

To ubesvarte norske problemer

Boligdrømmen indikerer at det i Norge er en fetisj å eie fremfor å leie, og Gyberg er inne på noe når han foreslår at vi bør utvikle prosjekter som gjør leie «hipt».  Men som jeg har vært inne på er spørsmålet ikke bare kulturelt, men også politisk, noe som innebærer konflikt.

For det første fra utviklerne, som Gyberg korrekt påpeker at tjener svimlende summer på dagens marked. Disse må møte konfrontasjon, og det bør tydeliggjøres at samfunnet og den enkelte beboer kan spare mye på at boligbygging overføres til kollektive aktører. Men en slik vending koster noe. Hva vil responsen fra et godt organisert EIENDOM NORGE (Høyre, Eiendom Norge, Finans Norge etc.) være? Profittfri velferd er kontroversielt, hva med profittfri boligbygging?

For det andre finner vi en utfordring i de mange boligeierne som har maktet å kjøpe seg inn i boligmarkedet, noe som er mer intrikat utfordring. Ettersom mange i dag har tatt opp store lån for å investere i forventing om prisvekst, vil en politikk som søker å begrense veksten fremstå som et problem. Dessuten: Er sosiale inngrep for radikale, kan det føre til et krakk, som kan være ødeleggende for mange familiers økonomi. Foruten å drøfte hva vi skal gjøre med dem som ikke kommer seg «inn», burde boken ha drøftet eierlinjas (eller i Høyres språkdrakt, selveierdemokratiets) tendens til å skape konservative borgere som vanskeliggjør alternativer.

Fortsatt behov for et boligmanifest

Gyberg er lei, og mener boliger heller bør leies enn eies. Det er på tide, men for å komme dit må politikken drøftes.

Politikkens primat var sentralt i Gybergs debut, Kapitalens metropolis (2018). Denne var i likhet med Boligdrømmen en casestudietur til ulike storbyer, og i løpet av de første sidene var ikke bare Det kommunistiske manifest sitert, men det ble også drøftet hvorfor store byer ikke opplevde forandring. «Den nyliberale byen i det globale Sør» skrev Gyberg den gang, «er i det hele tatt et godt stykke unna den type konfliktfylt konsentrasjon av industri, kapital og organisert arbeidskraft som Marx så på som den nødvendige forutsetningen for fremveksten av proletariatet, og dermed på sikt kapitalismens endelikt».

Boligdrømmen er på sin side strålende i sin presentasjon av ulike boformer som kan være sosiale, men mangler en kritisk diskusjon av hva som hindrer denne form for tankegods å materialisere seg. Gyberg sluttet sin forrige bok med å annonsere en ny bok om Oslo, kanskje bør et kampmanifest være hans neste prosjekt?

Alf Jørgen Schnell (f. 1992) er samfunnsgeograf, spareekspert og redaktør for arkitektur- og urbanismetidsskriftet +KOTE.

BLA 11-12/19. 4.12.2019.