Sakprosa

Håpets journalistikk

Å holde de politiske følelsene ved like er vanskelig under pandemien. «Håpet er i gatene» er en injeksjon av håp, sinne, glede og empati.

Publisert digitalt

Elida Høeg

Håpet er i gatene. Historier fra Barcelona

Sakprosa

Fanfare, 2021

175 sider

Det er noe uforløst over vår tid. Vi er alle litt rastløse, litt skvetne, utålmodige. Som om terrorismens plutselighet, dens spektakulære politikk, styrket av medienes vel så spektakulære logikk, har plantet seg i bevisstheten vår. Hvor vil det skje noe neste gang? Pandemitilværelsen er i så måte paradoksal: Det skjer ingenting, og hva som helst kan skje når som helst, hvor som helst. Trumps presidentperiode, klimakrisen, finanskrisen og pandemien deler en emosjonell logikk: Vi tripper rundt og venter på et vippepunkt, mens normaliseringen av stadig villere tilstander tråkker ufortrødent videre. Da Notre-Dame brant i 2019 kunne folk nesten ikke holde seg fra å erklære at nå! endelig, var enden kommet. Franskmennenes noe apokalyptiske sinnelag til side, kanskje kan vi si som Antonio Gramsci: Krisen består ikke i det gamles død, men i at det nye ikke evner å bli født.

Om denne apatiske og nervøse tilstanden synes å prege vår kollektive psyke, så finnes det likevel drøssevis av eksempler på det motsatte. Elida Høegs Håpet er i gatene, utgitt på Fanfare, tar på seg å vise oss hva som skjer når folk heller enn å vente på avsløringer, løsninger og revolusjoner, tar saken i egne hender. Og om det er noe vi trenger nå, når vi begynner å gjøre oss klare til en virkelighet etter korona, er det en bok som fremstår som en uforbeholden lovprising av den kollektive, politiske handlingen.

Inspirerende mosaikk

Elida Høeg er journalist for Morgenbladet, og har blant annet fulgt de politiske bevegelsene i Barcelona siden finanskrisen i 2008. Håpet er i gatene er delt opp i fire kronologiske kapitler, som til sammen gir et bilde av de ulike politiske og personlige initiativene som preget byen etter boligkrakket i 2007-8. Høeg har samlet vitnesbyrd fra de turbulente årene som fulgte, med de etter hvert hyppige utkastelsene og aktivistene som motsetter seg dem. Gradvis blir plassokkupasjoner og store politiske bevegelser en ny normal, og aktivistene ender opp med mye av den formelle politiske makten i byen. Den katalanske frigjøringsbevegelsen finner også sine røtter i disse bevegelsene, før den kuppes av høyrepartier. Aktivistene, boligspekulantene, leietakerne, utleierne og politikerne Høeg intervjuer får prate fritt, og Høeg selv er kun til stede med et overblikk i begynnelsen av hvert kapittel.

Resultatet er en mosaikk hvor det noen ganger kan være vanskelig å oppfatte hva helheten egentlig skal forestille. Å lese om familier som kastes ut av leiligheter og den lokale motstanden som engasjeres mot politi, banker og byråkrati – kamper som noen ganger vinnes og noen ganger tapes – er likevel rørende og inspirerende. Som denne rapporten fra en demonstrasjon mot en utkastelse:

«Først da klokka nærmet seg halv åtte, kom en kvinne ut på balkongen i fjerde etasje. Hun hadde en kasserolle i armene og begynte å slå på den med en skje. Først forsiktig, så kraftigere. ‘Du er ikke alene, du er ikke alene!’ stemte de frammøtte i nedenfra. Kvinnen la ansiktet i den ene hånden, for å skjule at hun gråt, og ble stående sånn i noen sekunder før hun gikk inn i leiligheten igjen.»

Rommets politikk

Barcelona er det perfekte objektet for en studie av den internasjonale kapitalismens utvikling de siste 20 årene. I likhet med mange andre tidligere havne- og industribyer i Europa, har Barcelona gradvis flyttet fabrikkene ut av byen for å gi plass til en kulturell og økonomisk internasjonal overklasse, sultne på kulturtilbud, opplevelser og kaffebarer. Barcelona fremheves gjerne som en suksesshistorie, byen er siden årtusenskiftet blitt en av Europas viktigste turistdestinasjoner, men det har også ført til en god del aggresjon. Boligprisene skyter i været, tradisjonsrike gater reduseres til turistfeller og sentrum av byen blir en opplevelsespark for fulle briter, tyskere og nordmenn. Men, som den tidligere ordføreren i Barcelona sier det, «arbeidsplassene i turistsektoren er mye mer komfortable enn arbeidsplassene som fantes i fabrikkindustrien i gamle dager.»

Hvorvidt en barjobb er mer komfortabel enn en fabrikkjobb, overlater jeg til dem som har prøvd det å svare på. Men Håpet er i gatene er symptomatisk nok ikke en bok om arbeidsplasskonflikter, om kampen mellom arbeid og kapital, men om kampen for bolig. Man trenger likevel ikke være marxist for å se at konfliktlinjene minner mistenkelig mye om klassekampens. Linjen går mellom de som ser bolig som en bruksverdi – et sted å bo – og de som ser bolig som en bytteverdi – noe å tjene penger på. Likevel er det verdt å legge merke til at ingen påpeker dette, ikke engang de erfarne aktivistene ser behovet for å identifisere seg med «arbeiderne».

Om det 20. århundret var preget av kamper om historien, vil det 21. århundrets være preget av kamper om det romlige, skriver Foucault i «Of other Spaces»:

«The great obsession of the nineteenth century was, as we know, history: with its themes of development and of suspension, of crisis, and cycle […] The present epoch will perhaps be above all the epoch of space. We are in the epoch of simultaneity: we are in the epoch of juxtaposition, the epoch of the near and far, of the side-by-side, of the dispersed.»

Det er ikke revolusjonen eller den historiske utviklingen som driver boligaktivistene i Barcelona: Det er tilgangen på gatene, plassene, boligene, byen. Man kunne jo, som det blir påpekt fra flere hold, flyttet til forstedene eller landet. Men hva slags by blir Barcelona da? Et svart hull av turister, tomme hus og rikinger. Som en tidligere boligspekulant sier det: «Jeg tror nesten ingen vanlige folk kommer til å bo i Barcelona i framtiden, de kommer ikke til å ha råd til det. Alle kommer til å gjøre som oss, bo i utkanten, eller småstedene rundt, og dra inn for å jobbe. Det er sånn det ser ut nå, og det er uunngåelig». Å dra på ferie til Barcelona blir som å reise til et slags Middelhavs-Disneyland, uten noen forbindelse til tradisjon, kultur, eller liv. Alt som står igjen, er rene gater og pene bygninger.

Handlingsrapport

Høeg tar på seg rollen som en rapporterende journalist. Hun prøver ikke å dykke ned i de 23 intervjuobjektenes psykologi, deres skjulte intensjoner eller ideologiske blindsoner. I tilfellene der det snakkes eksplisitt om de bakenforliggende strukturene som forårsaket boligkrasjet, blir det gjort litt henslengt. Noen ganger kan tonen minne om den oppgitte og selvfølgelige man deler med sine meningsfeller: «I de første kriseårene ble det å miste huset ansett som en personlig tragedie. Et uføre man ene og alene hadde ansvar for selv, fordi man hadde levd over evne eller ikke satt seg godt nok inn i lånevilkårene.» Det lettvinte stikket mot nyliberal ideologi trenger ikke underbygges eller forklares noe nærmere, for vi er jo alle enige.

Men dette er ikke en bok hvor finanskrisen skal forklares og kapitalismens labyrintiske babylonstårn avsløres. Det er en bok som helt eksplisitt taler til det berømte koret. Problemet er ikke at det ikke er nok av folk som mener at ting går feil vei, at ikke nok folk har fått øynene opp for kapitalens rabiate herjinger. Problemet er at vi ikke ser for oss noen løsninger, at vi kort sagt ikke har noe håp. Så man graver seg ned, sitter i sofaen og venter på et eller annet vippepunkt, venter på at noe skal skje, at noen skal gjøre noe.

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Som en motsats til dette, er Håpet er i gatene historiene til folk som har gjort noe. Enten det er å ta opp tusenvis av lån fra banker landet over og så rømme til utlandet, bli lommetyvjeger på metroen, eller organisere seg i leietakerforeninger. Boken kan til tider blir litt for lite stram, det er rett og slett vanskelig å si hva den egentlig handler om, annet enn «mennesker tilknyttet Barcelona, som i tiden etter finanskrisen fikk livet sitt forandret». Men de mange historiene er spennende, og under lesningen blusser både det politiske sinnet og det politiske håpet opp i meg. Og nå når kampen for byen, kampen for byrommene, for boligene, for det livet vi lever ved siden av og sammen med hverandre, igjen er på dagsordenen her i landet, er Håpet er i gatene en god bok å ta med seg når gatene snart blir fylt med liv.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i Vagant og BLA.

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS