Kritikk

Å råtne innenfra

Ho skildrer selvforakt og mislykkethet med sanselig treffsikkerhet, men roter seg bort i litt for mange, litt for høytsvevende metaforer.

Publisert digitalt

Christine Kjellstrøm Melby
Ho
Dikt
Samlaget, 2021
60 sider

Litteraturens aura er borte, for atter en gang å parafrasere Walter Benjamin. Istedenfor har vi fått baksidetekst, forfatterportrett og blurb. Men alt er ikke bare dekadanse og senkapitalistisk forfall, for om «auraen» setter kunstverket i kontakt med utdaterte og tåkete kunstnermyter, viser disse auraerstatningene oss hva som virkelig foregår. Boken har blitt transparent, et objekt blant andre objekter. Dens kvalitet avhenger nå av håndverkerens kløktige bruk av sine verktøy, ikke av hennes inspirerte kontakt med en forestilt åndeverden.

I tillegg til å være et symptom på en avfortryllet verden, ivaretar baksideteksten en litt mer banal funksjon: Den er leserens første møte med boken, et førsteinntrykk som i likhet med andre førsteinntrykk varer lengre enn man skulle ønske, og kanskje aldri helt gir slipp. I så måte gjør baksideteksten på Christine Kjellstrøm Melbys debut-diktsamling henne ingen tjeneste: «Dikta i Ho skildrar einsemda i ein vinterdepresjon som veks ut av proporsjonar …» Kan man tenke seg noe mindre dramatisk, noe mindre levende og interessant enn en vinterdepresjon? Heldigvis er det ikke dette diktene i Ho først og fremst dreier seg om.

Forråtnelse

Det er ubehagelig å være direkte uenig med baksideteksten; jeg antar forfatteren har hatt en finger med i utformingen. Men den kollapsen og depresjonen vi møter i Ho fremstår mye mer relasjonell og konkret kroppslig enn den ulne likegyldigheten som kjennetegner vinteren:

               «havet skummar over skogen

               saltvatnet tørkar på barnålene

               på eikeblada

               gjer dei brune

               deretter grå

               skoa dine går i eitt med skogbotnen

               der arkeologane no finn restane av eit vikingskip

               du fyller lommene med sprø oskeblad

               dei smuldrar opp og blandar seg med jakkefôret»

Depresjonen skildres som en kroppslig oppløsning, en forråtnelse som sprer seg fra den oversvømte skogen opp gjennom kroppen. Vi følger et du hvis kropp er beleiret fra alle kanter av etsende lukter, slimete jord, granskende blikk og plagsomme minner.

Problemet med denne villedende baksideteksten, er at det nesten tar meg en hel gjennomlesning før jeg innser at denne nedbrytningen ikke bare er en metafor for å falle ned i vinterdepresjon, eller frykt for å bli gammel, men en kroppslig reaksjon på en abort. I og med denne innsikten får gjennomgangsmetaforene plutselig ny tyngde: «du vaknar uttørka / huda rynkar seg / kinna dine heng i posar nedover ansiktet / kva skal du oppbevare i dei no uansett». Bildet av forfall, av saltvann som tørker ut alt levende, får i lys av aborten en empatisk effekt det ikke hadde før. Hvorfor dette motivet ikke kan etableres helt fra begynnelsen av, i for eksempel baksideteksten, er for meg uforståelig. Resultatet er at leseren må lete etter den tilslørte meningen, heller enn å ta del i den empatiske og poetiske merverdien diktsamlingen tross alt skaper. Kritikken som rettes mot poesi av folk som ikke leser poesi, «hvorfor sier de det ikke bare rett ut?», kommer her dessverre til sin rett.

«blodet som flyt i havet tilhøyrer ikkje lenger nokon av dei», står det på første side. Når vi har forstått at dette blodet er det som kunne blitt et menneske, blir også det neste diktet mye mer interessant: «havet skummar over skogen». Plutselig kan vi følge diktsamlingens mange overføringer, fra kroppen og det tapte livet som renner ut i havet, til havet som oversvømmer og dreper skogen, til den råtne skogen som invaderer og blir en del av kroppen. Forråtnelsen beveger seg gjennom økosystemet slik mugg beveger seg gjennom brød: fra innsiden ut.

Kroppsliggjorte metaforer

Det er i de tidvis viscerale beskrivelsene av kroppen som tørker inn og flyter over samtidig, at diktene skinner:

               du pustar gjennom naseborene

               tunga di får ikkje plass i munnen

               ho sprenger seg ut

               gjærar som ein bolledeig på varmekablane

               snart må du stikke hol på ho

               med ein strikkepinne

               for at ho ikkje skal

               sluke deg

Ved siden av henvisningen til abortens historie – gjennom strikkepinnene – virker bildet av en tunge som svulmer opp før den til slutt sprekker, magevrengende på leseren. Gjennom den umiddelbare kroppslige empatien slike bilder skaper, kan leseren skimte hvordan det må føles, når det som skulle ha vært stedet for liv, stedet for «kvinnelighet», blir et sted for død.

I tillegg til livmorens biologiske funksjon, utforskes også dens kulturelle betydning, særlig gjennom den gudelignende «han» som stadig dukker opp som et minne i diktene: «i begynninga sa han / du skal romme ei heil verd / du er arka / blir du òg sjøsett / om du blir graven ned i jorda no». Det enorme ansvaret som lempes på henne, som en bærer av fremtidige generasjoner, blir til en aggressiv skuffelse idet hun mislykkes. Hans blikk er det eneste blikket hun kan forstå seg gjennom, og når hun ikke lenger kan være en «kvinne», blir hun en heks med klør og rynkete, slapp hud.

Denne forvandlingen fremstår mindre som en metamorfose og mer som en slags kroppsliggjort metafor. Gjennom hele diktsamlingen settes hennes kropp i kontakt med andre ting, slik «det kvinnelige» metaforisk overføres til «havet», «skogen» og «skipet»: «kvar dag er skogen mørkare / kaldare / du dusjar lenge under det varme vatnet / til trykket lausnar / til huda blir raud og flassar av / til restane framleis sit fast / renn ut i sluket / blandar seg med havet». Her er det kvinnelige noe mørkt, råttent og heksete, baksiden av den livgivende medaljen. Kritikken av den kvinnelige metaforikkens økonomi – hvordan «det kvinnelige» utveksles og verdsettes i møte med uoppdagede kontinent og havets bølgende uendelighet – er i seg selv ikke særlig nyskapende. Likevel formidles erfaringen av å være fanget i denne økonomien med en sanselig kraft som setter fyr på leserens speilnevroner. 

Slik en algeoppblomstring er et resultat av for mye næringsstoffer i vannet, fremstår aborten som et resultat av at «du»-et er for mye kvinne. Hun har for mye hud, for mye blod, for mye vann, for mye kropp. Metaforene gjennomborer henne, omformer og deformerer henne: «han sa du hadde eit kart i ansiktet / drog peikefingeren over føflekkane dine i panna / men når du ser deg sjølv i spegelen / er det skogen du ser / han sa du var skapt i hans bilde». Kvinnens «naturlighet» er en forbannelse hun må bære, nettopp fordi hun ikke kan være «naturlig» slik det er forlangt av henne.

Assosiasjonsappetitt

Den religiøse billedverdenen som ligger til grunn for «hans» blikk på «du», og som utgjør grunnlaget for hennes selvforståelse, fremstår likevel litt oppskrudd og fremmedgjørende. Noen steder kan det virke som om dette er en fortelling om en kvinne som har brutt ut av en kult, som når «han» sier at «du skulle bere med deg frelsaren[!]». En mer sannsynlig lesning er at poeten har latt seg forlede av det religiøse språkets aura.

Slike språklige påfunn bidrar til å styrke følelsen av at det er litt for mange ord i denne diktsamlingen, at metaforene sitter litt for løst og at assosiasjonene er litt for springende. Vi er innom en maur som ligger i en jakkelomme, katteunger i en søppelpose, og en elektriker som dukker opp i et dikt, fikser noe greier, og forsvinner igjen. Sammenblandingen av ulike billedverdener fremstår tidvis litt retningsløs. Om boken hadde vært en samling enkeltdikt hadde ikke dette vært et så stort problem, men den vil gjerne fortelle en helhetlig historie. Resultatet er at man går seg vill i det som ofte kan fremstå som litt for ordrike dikt, heller enn å la seg overmanne av de sanselige og tidvis hjerteskjærende skildringene av en kropp som har vendt seg mot seg selv.

Gjenoppbygging

Du-et i Ho er fanget i en labyrint av metaforer. Men diktene kommer hele tiden tilbake til det mer konkrete og kroppslige, som for å trekke kroppen ut av den ville betydningsproduksjonen vår kultur ilegger det kvinnelige. I det konkrete er ikke metaforene et språklig spill med bilder, men helt fysiske og empatiske overføringer mellom henne og omgivelsene, så også mellom leser og dikt. I de gjensidige overføringene som da settes i gang, kan du-et konstruere seg selv på nytt. Hun lar seg oppløse i skogen og i havet, og forsøker deretter å samle sammen bitene på nytt: «men korleis ser dei ut / alle disse bitane / om du grev dei opp / limer dei saman / på ein annan stad til ei anna tid». Håpet ligger i denne kommende rekonstruksjonen, men i likhet med mye annet i diktsamlingen, forblir det uforløst.

Johannes Grytnes (f. 1994) er kritiker i BLA, Vagant og BT.

BLA 4/2021

Powered by Labrador CMS