Essay

Den politiske økonomiens ufornuft

I Kapitalens spøkelse avkler Joseph Vogl økonomifagets forvirrede forhold til teori og praksis.

Kapitalens spøkelse. Foto: Yokoland.
Kapitalens spøkelse. Foto: Yokoland.
Publisert digitalt

BLA 2/19. 18.02.2019.

Joseph Vogl
Kapitalens spøkelse
Original: Das Gespenst des Kapitals, 2010
Oversatt av Eirik Høyer Leivestad
Sakprosa
House of Foundation, 2018
261 sider

I Kapitalens spøkelse hevder litteraturprofessor Joseph Vogl (f. 1957) at det står et hermeneutisk problem i kjernen av den økonomiske vitenskapen: Den har skapt et system den overhodet ikke er i stand til å fortolke – for ikke å si forutsi. Etter fagets beregninger skulle finanskriser inntreffe «i høyden med to milliarder års mellomrom», men det 20. og 21. århundrets historie viser at det helt motsatte er tilfelle. Når virkeligheten begynner å imitere en usikker teori, er resultatet det totale nyliberale kaos. Om den vidtfavnende finanskrisen i 2008 skulle tyde på det motsatte, hersker det fortsatt en mer eller mindre uttalt politisk konsensus om at et markedsliberalistisk system er den eneste fornuftige måten å organisere økonomien på. Margaret Thatchers «there is no alternative» og troen på en post-ideologisk, ahistorisk epoke i kapitalismens navn runger fortsatt som et ekko over størsteparten av det politiske spekteret. Vi stoler stadig på at økonomer besitter kunnskapen som skal til for å spå fremtiden. Det er en slik forestilling forfatteren av Kapitalens spøkelse vil til livs.

Vogl er professor i litteraturvitenskap ved Humboldt-universitetet i Berlin, og gjesteprofessor ved Princeton i USA. Som akademiker har han stått for verdifulle bidrag til poststrukturalistisk filosofi og mediehistorie, og han har oversatt Gilles Deleuze, blant annet. Kapitalens spøkelse, Vogls historiske gjennomgang av økonomifaget, er fjerde bok i rekken av viktige bidrag til kontinentalfilosofi på norsk fra House of Foundation, som bare siden 2017 har gitt ut sentrale verker av Giorgio Agamben, Catherine Malabou og Peter Sloterdijk. Når de større forlagene kutter i lignende bokserier, er det betryggende at H//O//F signaliserer at de vil satse på radikal teori – og viser seg nok en gang som et av de mest uunnværlige norske forlagene i dag.

Reisen til kapitalens hjerte

I lesningen av Kapitalens spøkelse kommer jeg raskt til å tenke på at nesten all kritikk av senkapitalismen før eller siden vil støte på et grunnleggende paradoks, som har med begrepsbruk å gjøre. Når man skal rette innvendinger mot finansøkonomiens utspring i instrumentell målrettethet, scientisme, positivistisk vitenskapsteori og et kynisk, beregnende menneskesyn, står man alltid i fare for å overdrive hvor rasjonelle modellene og ordspråkene faktisk er. Slik kan kritikken av en kjølig rasjonalitet raskt komme til å besegle oppfatningen om at markedet virkelig er styrt av rasjonelle og pragmatiske aktører. Og hvor befinner man seg da, om ikke i den vante dikotomien mellom virkelighetsfjerne, irrasjonelle kapitalismekritikere og voksne realister?

Joseph Vogl styrer imidlertid klar av fallgruvene. Bokens triumf er simpelthen at den etterlater leseren med større innsikt i hvilke uregelmessigheter, rene fiksjoner og forvirrede teoretiske modeller den politiske økonomien har stablet på bena, helt tilbake til Adam Smiths (1723–1790) begrep om markedets usynlige hånd som vil besørge balanse og harmoni i tilbud og etterspørsel. Den viser hvordan finansøkonomiens lærdommer – og dermed antagelsen om det frie markedets selvregulerende og effektive idyll – ikke bare er fulle av, men også har blitt bygget på et reisverk av unøyaktigheter, tilfeldigheter og uvissheter. «Slik sett forbauser det ikke at klarsynte børsmeklere og tradere iblant søker tilflukt i stoisismen og anbefaler hverandre Senecas Moralske brev», kommenterer Vogl tørt.

Kapitalens spøkelse åpner med en lesning av Don DeLillos roman Cosmopolis fra 2003. Den omhandler den unge spekulanten og rovdyrkapitalisten Eric Packers voldelige limousin-odyssé gjennom New York, «inn i et terreng av intra-sivilisatorisk villnis, som i rytmen av plutselige anslag og angrep bærer merket til terroristisk hemningsløshet og barbariets kjennetegn.» Slik Honoré de Balzacs romaner har blitt brukt i tallrike lesninger av hvordan 1800-tallets romankunst speiler kapitalens fremvekst, blir Cosmopolis emblematisk for en nyliberal livsverden i årene før finanskrisen. I Vogls tolkning er Packer en moderne, fordreid utgave av det gamle homo economicus. Romanens handling blir en brutal pendant til valutakursenes verden, en uleselig teknifisert sfære full av uforutsigbarhet og usannsynlige hendelser, og et sted der fremtidens utsikter til profitt har eliminert all fortid og nåtid. Verkets epikk skrider frem med en episodisk og løselig sammenkjeding av hendelser som til slutt blir skjebnesvangre. For Vogl fremviser Cosmopolis den totale forvirringen som kjennetegner forsøkene på å tolke kapitalen – milevis fra illusjonen om harmonisk likevekt mellom tilbud og etterspørsel.

I seg selv er tolkningen av Cosmopolis et slående, tekstnært og innsiktsfullt argument for at litteraturen stadig bør leses som samfunnsspeil. Da er det mer enn tilgivelig at DeLillos roman er et nesten litt for takknemlig eksempel på en litterær fremstilling av pervertert senkapitalisme. Derfra tar Vogl leseren gjennom fem påfølgende kapitler.

Kapittel to sporer forestillingen om markedets forsyn tilbake til 1600-tallet og naturvitenskapens begynnelser, diskuterer et nytt syn på mennesket som interessedrevet, tar opp forbindelsene mellom naturrett og moral og drøfter markedets ordning av det sosiale fellesskapet i byttehandelen. Det tredje kapittelet, «Kapitalens tid», fremstiller historien fra 1797 om hvordan Bank of Englands avkall på forpliktelsen på at pengesedler skal veksles inn i mynt, blir til en finansøkonomisk urscene om kapitalens referanseløshet og uendelige utsettelse av transaksjoner. Det fjerde tar utgangspunkt i Bretton Woods, nyliberal økonomiteori (Milton Friedman), verdipapirenes eskalerende fremtreden, likevektsfiksjoner og informasjonsteknologiens rolle. I det briljante femte kapittelet står Vogl nærmere Marx, og viser hvordan finanskapitalens reproduksjon blir bestemmende for synet på sosiale bånd, forplantningslover og det fryktsomme fenomenet humankapital (der menneskelige ferdigheter reduseres til nok en ressurs). Kapitalens spøkelse runder av med å avdekke finansøkonomiens grunnleggende uvitenskapelighet, ortodokse forakt for alternative modeller og systemets iboende dysfunksjonalitet.

Fortolkningskunst

Vogls bakgrunn som litteraturviter kommer til sin rett i skarpsindige og oppmerksomme lesninger av originaltekster – om det så er Aristoteles’ Politikken eller Benjamin Franklins Advice to a Young Tradesman. Med henvisning til Franklins reproduktive kapitalisme («Glem ikke at penger er av forplantningsdyktig og fruktbar natur. Penger kan avle penger, avkommene kan avle nye avkom, og så videre») viser Vogl hvordan pengemakt har blitt tilskrevet en dynastisk reproduktiv kvalitet. Å velge ut slike treffende eksempler, som må være strengt symptomatiske, er en kunst i seg selv. Tilsvarende er evnen til å avdekke fortolkningsmessige tilkortkommenheter og manglende fundament nesten storslagen. Det rommer en kanskje utilsiktet, men betimelig avkledning av en ikke så rent lite tilfredsstillende ironi. De humanistiske fagene, særlig litteraturvitenskapen, og spesielt etter poststrukturalismens inntog på 70-tallet, har blitt hyppig anklaget for å bygge teoretiske luftslott av tomme referenter – ja, det råder fortsatt en viss konsensus om at dekonstruksjonen fjernet fagområdet fra virkeligheten. Så skal det åpenbart ikke mer til enn en kløktig og frittenkende litteraturviter med poststrukturalistiske tilbøyeligheter, før den politiske økonomiens læresetninger blir avdekket som den reneste ufornuft. Det gjøres heller ikke gjennom en mistenksom speiding etter tvetydigheter eller meningsforskyvninger i tekstenes og idéenes skjulte dyp, men rett og slett i påvisningen av økonomifagets logiske brister.

Samtidig er Vogls undersøkelse så empirisk fundert og grundig i omgangen med økonomifagets utvikling og teoriproduksjon at Kapitalens spøkelse vanskelig kan anklages for å være et «skråblikk utenfra». Den er preget av imponerende kjennskap til en faghistorie – og en sjargong – som ligger fjernt fra litteraturvitenskapens teoretiske omland.

Dessuten er Kapitalens spøkelse tidvis en svir å lese – og så langt jeg kan se er Eirik Høyer Leivestads oversettelse upåklagelig. Se bare her: «Som Goethes Faust er dette [anm. det økonomiske] mennesket nå en type som fornemmer tomheten i fylden, som opplever mangelen som sitt begjærs betingelse og endelig behersker kunsten å bomme på målet: Hans uendelige higen er dømt til å trakte etter endelige og knappe goder.» Om markedets hang til doxa og konformisme, som hviler på «oppfatninger som speiler oppfatninger av oppfatninger» heller enn reell og berettiget kunnskap, konkluderer Vogl: «I prisene kurserer gjenklangen av kollektivt skjønn stivnet til norm.» Slike setninger er som oftest bare forbeholdt litterær essayistikk, og balanserer på en utsøkt knivsegg mellom filosofisk kunstprosa og sylskarp, faglig presisjon. Fremstillingsformen er preget av ordrik, hyperbolsk og konstaterende polemikk – i mer enn én forstand minner de om Theodor Adornos stilnivå. Setningene er lange og insisterer på sin egen tyngde, de er meningstette, fulle av gjentagelser med små variasjoner, og oppbygningen er nesten parataktisk eller sideordnet. Synonymføringen, så å si, er skyhøy.

Det gjør tekstmassen komplisert å gjenfortelle, men desto mer siterbar. Når slik fremragende stilistikk forenes uanstrengt med en fortellende, kronologisk og klarsynt gjennomgang av de ustø pilarene den politiske økonomiens vitensproduksjon hviler på, er det ikke vanskelig å bli målløs av en rekke passasjer. Så er eksemplene i større grad sentrert rundt litteraturen enn faktiske finansøkonomiske hendelser. Noen flere og mer fyllestgjørende historiske ekskurser ville ikke ha skadet resonnementet. Men i det store og hele er tilfellene Vogl viser til eksemplariske.

Grunnleggende kunnskap om marxistisk inspirert kapitalkritikk hjelper et stykke på vei, men noen ganger tar jeg meg likevel i å savne en mer tålmodig utlegning av finanskapitalens begreper. Det er ikke gitt at en allment opplyst leser vet hva som ligger i handel med finansderivater eller en term som «insolvens». Samtidig sier det kanskje noe om mangelen på innsikt i en diskurs som – selv om man misliker hva den har ført til – har vært helt avgjørende for hvordan verden ser ut i dag. I den forstand argumenterer Kapitalens spøkelse for bedre kjennskap som forutsetning for presis kritikk.

Markedets teologiske nykker

Vogls største fortjeneste og mest originale teoretiske bidrag til kapitalkritikken er oikodicé-begrepet. Slik ordlikheten antyder, bygger han her på teodiceen, altså forsvaret for Guds rettferdighet og troen på at denne verden er den beste av alle verdener, slik vi kjenner begrepet fra Leibniz. På samme vis som det katastrofale jordskjelvet i Lisboa i 1755 – med over 15 000 omkomne – rystet forsvaret for Guds allmakt og synet på naturkatastrofer som uttrykk for Guds vrede, utgjør de siste tiårenes finanskriser en mulig rystelse i troen på markedets rasjonelle – eller guddommelige – forsyn. Vogl definerer oikodiceen som «antakelsen om at det bare er markedet og dets aktører som kan garantere spontan orden, jordisk forsyn og et velfungerende system». En slik forledende ideologi opprettholder troen på at markedet fungerer best uten inngripen eller kritikk – og at et fritt system av tilbud og etterspørsel helt av seg selv vil sørge for en bedre verden. Oikodiceen synes slik å være en presis betegnelse på ufornuften som befinner seg i finansherredømmets midte.

Kapitalens spøkelse er nok mer for bevisstgjøring enn en oppfordring til praktisk-politiske endringer å regne. Derfor skriver Vogl i den korte innledningen at hensikten ikke er «å gi en oppskrift på hvordan vår tids økonomiske system burde ombygges, hvor nødvendig det enn måtte være. Snarere er det et forsøk på å forstå hvordan den moderne finansøkonomien forsøker å forstå en verden den selv har skapt. I denne verden står ’kapitalens spøkelse’ fram som et navn på de kreftene som dikterer vår samtids lover.» Samtidig tar Vogl mot slutten av boken til orde for å denaturalisere økonomifaget – det vil si å sekularisere metafysikken som oikodiceen har brakt med seg, og heller betrakte kapitalismen som en historisk frembringelse, et ideologisk sett av strategier, menneskesyn og «kulturelle teknologier» for beherskelse, fortolkning og strukturering den menneskelige livsverden. Kapitalens spøkelse er selv et bidrag til en slik avmytologisering. I det ligger det et håp om at ikonoklasmen, ødeleggelsen av markedets «gudebilder», kan endre handlingsrommet. Flere av tenkerne Vogl mer eller mindre slekter på – Walter Benjamin, Theodor Adorno – kjennetegnes da nettopp også av at de sår utopiske håp i form av «smutthull» og mulighetsrom i kapitalen eller herredømmets totalitet.

Kapitalkritikk i dag

Slik sosiologen Dag Østerberg bemerket i Fra Marx til nyere kapitalkritikk (2016), kan det synes «som om jo mer kapitalistisk økonomi viser sine svake sider, jo mindre er innbyggerne rede til å øve kritikk.» Det synes å være en korrekt observasjon: Når den økonomiske situasjonen er prekær, er det viktigere å tjene til livets opphold enn å bedrive dialektisk kritikk av kapitalismens idé. Østerberg siterer klokelig den britiske økonomen Joan Robinson: «Verre enn å bli utbyttet, er det ikke å bli utbyttet i det hele tatt.» I dag står den tradisjonelle venstresiden svakt i Europa, og i Latin-Amerika har gjenferdet fra 60- og 70-tallets autoritære militærfascisme krystallisert seg i Brasils nylig valgte president Jair Bolsonaro og lignende korporative banditter. Opprøret mot den kapitalistiske økonomien er overlatt til populistiske (og derfor ofte kortsiktige) bevegelser. Man skal ikke glemme at protestbevegelsene som ledet frem mot 1968 oppsto i en mer stabil kapitalistisk økonomi i Europa.

I en vaklende økonomi synes også en konsumeristisk mentalitet å styrke sin stilling. Den dominerende forbrukeridentiteten kan heller ikke holdes atskilt fra reaksjonære gullalderforestillinger – den ene nærer den andre i et gjennomsiktig, men uendelig nett av reklamebaserte sosiale medier, sløvende underholdningsindustri, cyberkrig, fremskrittsfetisjisme, teknologioptimisme og en rasisme som ser nesten akkurat ut som den gjorde for hundre år siden. De antatte selvmotsigelsene opphever seg når markedets usammenhengende fiksjoner blir naturalisert. Troen på at et fritt marked av tilbud og etterspørsel skal resultere i en post-historisk tid, har fått sitt uttrykk i en kapitalisme som snarere baner veien for tilbakekomsten av gjenferd vi for lengst trodde vi hadde kvittet oss med. Som Vogl eksemplifiserer med fabuleringen til økonomen Kevin Hassett, som skulle bli John McCains økonomirådgiver, har finansøkonomien lenge drømt om historiens slutt i kapitalismens liberale harmoni.[1]

Men likevel, og til tross for et ørlite oppsving i kjølvannet av Trumps valgseier, står den kritiske teorien etter Frankfurterskolen langt svakere i akademia og i den offentlige samtalen enn den gjorde for eksempel på 70-tallet. I dag betraktes Adornos kritikk av kulturindustrien gjerne som et eurosentrisk, antikvert, elitistisk og overdrevent dogme. Når det gjelder Herbert Marcuse hefter det liksom for mye av den amerikanske kulturrevolusjonens naivitet over ham. Oppsøker man originaltekstene viser de derimot et nesten ubegripelig klarsyn, og analysene av varesamfunnet har blitt alt annet enn gjendrevet siden 60-tallet. Vogl revitaliserer en slik tradisjon for kritikk av kapitalismen – uten å være «partitro» – og tilfører i tillegg begreper og analyser som enda bedre beskriver hvordan markedsliberalismen tilsynelatende har overlevd kriser som for lengst skulle ha undergravd troen på markedet. Det er prisverdig, og vil bli et mer enn fruktbart verktøy i fremtidige analyser av kapitalismen. At han ikke nevner hvordan oikodiceen er forbundet med naturbeherskelse og fiksjonen om en «bærekraftig utvikling» i klimakrisens tid, ser jeg derfor på som en svakhet. Der har jo den politiske økonomien i alle fall feilet. Vogl kan på ingen måte lastes for å ene og alene begrense seg til økonomiens sfærer, men hadde tjent på å utforske økonomiens virkninger i form av naturødeleggelse.

Men hvordan forløper veien seg fra bevisstgjøring til handling? Til syvende og sist er man havnet ved en rekke av den marxistiske teoriens grunnlagsproblemer: Hvem skal stå i spissen for å endre verden? Og hvem kan stå i spissen? Hvor finner vi handlings- og mulighetsrommene i dag? Slike spørsmål har kanskje blitt trettende, men er desto mindre uunngåelige. De kan ikke avfeies med en håndvendings referanse til umuligheten av praksis eller motstand.

Benjamin Yazdan (f. 1992) er masterstudent i allmenn litteraturvitenskap og filmkritiker i Klassekampen og Montages.

 


[1] Hassett ville «demonstrere gjennom et snurrig resonnement at verken verdenskriger eller økonomiske kriser, deportasjon eller massemord, Korea- eller Vietnamkrigen hadde funnet sted på amerikanske finansmarkeder; der hadde man bare sett økende avkastning, og det samme var å forvente, nå og for all framtid. Og på 1990-tallet, den nye finansøkonomiens gylne år, bemerket man gjerne at de økonomiske syklusenes drama ville opphøre i lys av florerende finansmarkeder, at «den økonomiske historiens slutt» allerede sto for døren. Med informasjonsteknologi og stabile handelsoperasjoner ville i det minste USA havne i en tilstand «hinsides historien». Et mer skremmende verdenssyn finnes knapt – men får ubehagelig gjenklang blant annet i dagens transhumanisme.

Powered by Labrador CMS