Prosa

En surrealistisk eldrebølge med guddommelig kraft

Gamle damer, guddommer og andre rebeller tar kampen mot autoriteter og redder kloden i Leonora Carringtons grenseløse roman.

Publisert digitalt

Leonora Carrington

Høyreluren

Roman

Oversatt av Gunstein Bakke

Samlaget, 2022

202 sider

Som anmelder leser jeg naturlig nok mye ny norsk litteratur. Sjøl om det fins variasjon der, er det lenge siden jeg leste noe som minner om Leonora Carringtons The Hearing Trumpet, oversatt til norsk av Gunstein Bakke med tittelen Høyreluren. Litteraturkritiker Susanne Christensen, som har skrevet etterord til oversettelsen, ga ut essayboka Leonoras reise for noen år siden, og nå får vi endelig lese Carrington på norsk. Romanen har en kronglete utgivelseshistorie: Den ble skrevet en gang på femtitallet, for så å bli oppdaget og utgitt på fransk i 1974. Sjøl hadde jeg bare en vag kjennskap til den britiske forfatteren og kunstneren, men med begeistra blurbs fra både Björk og Olga Tokarczuk på omslaget hadde jeg et velvillig og åpent sinn, noe boka viser seg ikke bare å kreve, men stimulere til. Denne romanen drar teppet vekk under føttene på deg.

Leonora Carrington (1917–2011) har det siste tiåret fått stadig mer oppmerksomhet som forfatter. Utover sin egen virksomhet har hun (typisk nok) vært kjent som musen til den surrealistiske kunstneren Max Ernst, som hun bodde sammen med i Paris på slutten av trettitallet. Da krigen brøt ut, skilte deres veier seg. Ernst ble arrestert, først som tysk fremmedelement av franske styresmakter, deretter som degenerert kunstner av Gestapo. Carrington endte opp i Mexico, etter et mentalt sammenbrudd som hun skriver om i boka Down Under. I Mexico, hvor hun ble boende resten av livet, blomstret hennes egen kunstneriske produksjon, hvor hun særlig utforsket sinnets og samfunnets grenseløse muligheter, i form av billedkunst, skulptur og tekst.

«Ei frastøytande gammal kjerring»

Romanen kretser rundt hovedpersonen Marian Leatherby, ei 92 år gammel britisk dame som bor i Mexico med sønn, svigerdatter og voksent barnebarn. Dette alene er forfriskende: Hvor ofte leser jeg bøker om folk i nittiåra? Marian anses som en plageånd av de andre i husholdet og bor «for det meste i bakhagen». Hvis hun først viser seg i «dei fremre regionane» av huset, «er det meir eller mindre i form av eit gjenferd». Hun er eksentrisk, hørselshemma og en surrete historieforteller, og får skjenn når hun vandrer inn på barnebarnets cocktailparty. En dag får hun en hørelur i gave fra sin gode (og seinere livreddende) venninne Carmella, slik at hun kan høre hva familien sier om henne gjennom veggene. Det viser seg at de planlegger å sende henne på en institusjon, en salig blanding av et pleiehjem og en kostskole for enerverende eldre damer som trenger en moralsk oppstramming, drevet av det mystiske brorskapet Lysets kilde – «utan tvil noko uhorveleg dystert», sier Carmella.

Til tross for Marians fiendtlige familieforhold er hun redd for å sendes til et fremmed sted, skilles fra kattene sine og Carmella som bor en kort spasertur unna. «Hus er eigentleg kroppar», skriver Carrington. «Vi inngår samband med veggar, tak og gjenstandar akkurat slik vi nødig gir slepp på levra, skjelettet, kjøtet og blodstraumen». Hun vurderer (kanskje ikke så seriøst) å ta livet sitt eller å skaffe seg et maskingevær og rømme, men tvinges til å dra. Sjøl om detaljene omkring utgangspunktet for romanen er overdrevne, skildres det like fullt et kjent og ofte hjerteskjærende scenario for alle som har måttet pakke ned tingene til de aldrende slektningene våre som ikke lenger er i stand til å bo alene hjemme. Med innlevelse i Marians perspektiv gir romanen et innblikk i hvordan det kan være for eldre å fratas myndigheten og bestemmelsesretten i eget liv. Men romanen tematiserer også annerledeshet i videre forstand; det er noe ved Marians vesen som er «frastøtende», som hun sjøl erkjenner, ikke bare fordi hun er gammel, men også fordi hun er uforutsigbar og sær.

Senil eller surrealistisk?

Når Marian ankommer institusjonen, blir skildringene stadig mer surrealistiske. Innafor de høye murene og ei inngangsdør «fylt av digre jernnaglar som godt kunne ha vore hovudskallar ein gong» er bungalowene som de eldre bor i, blant annet formet som fluesopper, støvler og jernbanevogner. Er dette Marians senile sinn som kommer til uttrykk, eller er det virkelig så rart? Dette er i grunn et spørsmål som kan gjelde for hele romanen, og grensen mellom klarsynt realisme og bevissthetas symbolske underverden er besnærende. Carrington var sjøl fascinert av åndelighet og jungiansk psykologi, og dette, kombinert med hennes kunstneriske håndlag, kommer til syne i frisindige framstillinger av mulige virkeligheter.

Samtidig sjonglerer Carrington esoteriske elementer med humoristiske og innsiktsfulle beskrivelser av livet blant seniorene, hvor fraksjoner og fiendtlighet vokser fram mellom damene – igjen høyst gjenkjennelig. Ekteparet som driver institusjonen har underlige og – som spådd – dystre hensikter, og påfører damene en streng form for psykisk hygiene. De må kue sine grådige impulser, får servert kjip mat, og deltar i matlagingskurs for å «øve opp sjølkontrollen ved å lage søtsaker til alle andre utan å smake på dei sjølve». Søtsakene som lages en ettermiddag viser seg å bli skjebnesvangre, men de inngår også i en tematisering av kontroll over kvinnekroppen og en grov utnytting av autoritet som får historien til å runge forbi fiksjonens grenser. De mange lagene og implikasjonene i romanen er det mest imponerende ved den; den får deg til å humre og bla videre i spenning, samtidig som den får deg til å pause og reflektere over noen av vår tids viktigste spørsmål: klimaendringer, maktmisbruk og inkludering.

På tvers av grenser

I spisesalen henger et maleri av ei abbedisse som blunker til Marian, og historien om abbedissa tar oss inn i en åndelig verden hvor gudinna Venus og den hellige gral får en avgjørende betydning – ikke bare for damene, men for kloden. Dagene blir mørkere og været mer ekstremt, det er plutselig vinter i steder av verden som ikke er vant med det, og det viser seg at polene har forflytta seg. I tillegg til kjønnspolitikken konfronteres vi av en klimakatastrofe som får deg til å dobbeltsjekke opprinnelsesdatoen for romanen. Kombinasjonen av disse temaene kan inngå i konseptet økofeminisme, som ser kjønnsfrigjøring og miljøkamp i sammenheng. Både framstillinga av kjønns- og artsinndelinger er grenseoverskridende hos Carrington: Marian har et tjukt grått skjegg og etter hvert trer også varulver og teriantroper (mennesker med dyrehode) inn i handlinga. Mot slutten av romanen, og jordas eksistens, er det nettopp samarbeidet på tvers av grenser som blir nøkkelen til overlevelse. De antatt skrøpelige damene får en voldsom kraft, trekker ned mot kjernen av jordkloden og henter fram ressurser i hverandre og naturen rundt seg.

Denne utrolig tettpakka historien avsluttes litt brått og snipp-snapp-snute-aktig, men det gjør ikke så mye for helhetsinntrykket man sitter igjen med – et inntrykk som vanskelig lar seg oppsummere, i likhet med historien om Marian Leatherby og hennes nye fellesskap på tampen av livet.

Nye oversettelser av skatter som denne vitner om oversettelsers betydning i litteraturen og samtida for øvrig. Det er verdifullt i seg sjøl å få utenlandske verk i norsk språkdrakt, men verdien blir en annen når forlag tør å satse på gamle og kanskje glemte verk, og utgi dem i en ny kontekst med fornya kraft – ikke ulikt de gamle, bortstua kjerringene.

Sigrid E. Strømmen (f. 1990) er oversetter, litteraturkritiker og medredaktør i litteraturtidsskriftet Beijing Trondheim og Ymse, en fanzine for kunst og litteratur.

BLA 2/2022.

Powered by Labrador CMS