Kritikk

Allsang på grensen

Atle Berges muntre satire om en middelaldrende manns opprør mot nyliberalismen er fornøyelig, men kunne godt ha kvesset klørne ytterligere.

Publisert digitalt

Atle Berge

Diskursteori for barn og fulle folk

Roman

Det norske Samlaget, 2022

247 sider

En dels komisk, dels uhyggelig læresetning på internett, kjent som rule 34, lyder slik: Hvis det finnes, finnes det porno om det. Nonner finnes, blekkspruter finnes, Super Mario finnes. Ergo. Regelen har en merkelig gjenklang av Aristoteles’ naturfilosofi: horror vacui – frykten for det tomme rom. Der det oppstår et tomrom, vil naturkreftene umiddelbart fylle dette tomrommet med materie. Er det noe vår nyliberalistiske samtid daglig minner oss om, er det at markedstenkningen i stor grad fungerer på samme måte: Hvis det finnes, kan det gjøres om til en handelsvare. Denne prosessen er selvfølgelig ikke en naturlov, men det er jo gjerne slik ideologien fungerer, ved å få det konstruerte og historisk betingete til å fremstå simpelthen som hvordan ting er og alltid har vært, uforanderlig som tyngdekraften.

Generasjon X i solnedgang

Det er denne logikken hovedpersonen i Atle Berges femte voksenroman, Diskursteori for barn og fulle folk, lanserer sitt eget private opprør mot. I likhet med så mange middelaldrende menn, i livet og litteraturen, har Arne Fjørtoft – jordfar, Brann-supporter, ektemann til Hulda og far til tre store barn – fått nok. Han vokste opp med å steile i møte med sosialdemokratisk konformitetspress og vestlandsbygdas trange kjønnsroller på åtti- og nittitallet – klassisk Generasjon X-opplegg altså – men hvor han enn snur og vender seg nå er det bare målkrav, konkurranse, prestasjonsjag og markedslogikk å se.

Nyliberalismen har med andre ord invadert hver krik av tilværelsen. Ikke minst har arbeidsplassen på fødeklinikken i Hokksund blitt forgiftet av alskens New Public Management-piss om «prestasjonskultur» og fødende kvinner som «kunder». De voksne barna er ikke stort bedre; der Arne og Hulda (som i Garborg, ikke sant?) liker å drikke cava, danse på kjøkkenet og i det hele tatt ikke tar livet så altfor alvorlig, er avkommet blitt noen ulidelige vinnerskallestreitinger – en rolle de riktignok selv føler seg presset inn i av sine egne livsbetingelser i vår tid, hvor det ikke skal store avvik til før de unge faller utenfor utdannelses-, jobb- og boligmarkedet.

Etter å ha fått refs av den mye yngre kvinnelige sjefen for en vittighet i fødestuen som falt på stengrunn, bestemmer Arne seg for å gjøre opprør. Eller sagt med tellekanttyrannenes egen akademikersjargong, som Arne fremdeles behersker fra studiedagene: Han vil etablere sin egen diskurs. Akkurat nå er livet hans styrt av en rekke diskurser som sier hvordan han skal oppføre seg, også etter arbeidstid: huseierdiskursen som krever at han og Hulda må ha fin hage, selv om ingen av dem bryr seg om hagestell, nabodiskursen som legger klare føringer for hvordan man snakker med naboene sine (man unngår for eksempel helst ord som diskurs, man vil jo ikke at folk skal tro man er altfor fin på det heller), ja hele den fordømte normaldiskursen som «reduserer livet til noko mindre enn det eigentleg treng å vere». Med hagen som base går han inn for å skape en løsere, friere og mer leken diskurs, inspirert av sine egne opplevelser som fotballsupporter. En diskurs der man kan synge høyt i kor, rope ut i frustrasjon om nødvendig, drikke øl om morgenen og sende opp nødbluss for å skape liv og røre.

Penger å tjene

Den nye diskursen – en moderat og sentrumsorientert versjon av utmeldingsprosjektet til Erlend Loes Andreas Doppler, som går til kamp mot «flinkheten» og flytter til skogs – får raskt en liten, men entusiastisk gruppe deltakere. Den gamle enken over hekken føler seg fri til å røpe at hun tok livet av mannen sin – ved et uhell, altså. Mens faren til en av yngstesønnens klassekamerater, asfaltarbeideren Jo Os, like greit flytter inn i hagen, på flukt fra sine egne, kvelende diskurser om hvordan en asfaltarbeider skal være. Han misunner de universitetsutdannete Arne og Hulda for handlingsrommet de har til å «spekulere på korleis ting heng saman», for å ha bøker i hylla om ubehaget i kulturen, som er akkurat det han føler på, «at vi er alle er dyr som går rundt og lèt som om vi er noko anna», mens han selv sitter på fest og «[sleng] drit om dei der helvetes akademikarane som ikkje gjer noko nyttig». Arnes lille eksperiment blir en møteplass på tvers av klasse, kjønn og alder, riktig så utopisk – og samtidig standhaftig upolitisk.

Men så var det dette med markedstenkningen som åler seg inn overalt, da. Så også med Arnes nye alternative diskurs, som oppstår nettopp som en protest mot den evinnelige konverteringen av alt menneskelig til transaksjoner i kroner og øre. Etter hvert som oppmerksomheten rundt Arnes lille diskursopprør øker, tar det ikke lang tid før Hokksunds egen Petter Stordalen-skikkelse, selveste Gründer-Tore, fatter interesse for prosjektet. Her må det jo være penger å tjene! Foredrag å holde! Også tenåringssønnen, med sin generasjonsriktige mestring av sosiale medier, gjør sitt for å promotere farens prosjekt i en mer profittvennlig retning. Når videoklipp av løssluppen, men ellers harmløs festing i hagen går viralt – mot Arnes egen vilje – blir det anstrengt stemning på fødeklinikken. Hva vil vel «kundene» si til at «tjenesteleverandøren» danser den egenkoreograferte puledansen og roper slagord i fylla? De utsettes dessuten også for press fra venstre flanke, i form av den spedbygde aktivisten Mira som etterlyser «ei mykje meir velfundert marxistisk forankring» hos disse menneskene som egentlig bare vil ha det hyggelig sammen. Det skal ikke være lett.

Lekent og uhøytidelig

Diskursteori for barn og fulle folk dyrker det uhøytidelige og lekne, både i innhold og tone. Berge skriver lett og muntert, og det oppstår flere oppriktig fornøyelige sekvenser i jordfar Fjørtofts beretning om hans lille upolitiske vekkelse. Iblant viser han også litt tenner, som i den pågående hverdagskonflikten med jobbnemesisen Lars, som skjuler sitt kalde New Public Management-hjerte bak en for Arne og leseren lett gjennomskuelig trivelighetsperformance:

«Inne på pauserommet var Lars i gang med å dele ut kaffi og te til kollegaene våre. Lars var flink til å gjere slike ting: små hyggelege tenester du ikkje hadde bede han om, små handlingar som fekk folk til å like han.»

Og det er idet vi kommer inn på tekstens eventuelle brodd eller slagkraft eller hva man skal kalle det, at det begynner å lugge litt. Romanen innbyr til å leses som fargeglad samtidssatire, og det er kanskje bare en smakssak, men jeg synes nå at satiren som sjanger kler skarpere klør og sterkere blodtørst enn denne romanen kan fremvise. Det er en villet naivitet i Arne Fjørtofts prosjekt som i utgangspunktet er sjarmerende, men som etter hvert nærmer seg en passiv-aggressiv forsvarsmekanisme: Enhver innvending om at vår tids misere kanskje fordrer andre virkemidler enn cava og allsang, slik marxisten Mira er inne på, kan glatt avfeies som politikk, selv om alt Arne gjør opprør mot, ikke minst på jobb, er produkter av politisk ideologi. Slapp av! Senk skuldrene! Kos dere litt! Det kan rent bli for mye livsglede.

Leif Bull (f. 1977) er forfatter og kritiker.

27.01.2022, BLA 1/2022.

Powered by Labrador CMS