De frie versene er ikke frie

Hva skal poesien være i vår egen samtid – hva kan den utrette og hvordan kan den gå frem for å fornye seg selv? Disse spørsmålene ble diskutert i sommerens lyrikkdebatt, som ble foranlediget av Fredrik Parelius’ oppgjør med aspekter ved samtidspoesien. Hans poeng var kort fortalt at de frie versene, som ble dominerende i modernismen, har utviklet seg til å bli et dogme i samtidslyrikken. Dermed fins det forsvinnende få norske poeter som forholder seg til den store rikdommen av bundne former og kan bruke dem for å skape noe nytt. Samtidig gjorde han et poeng av at poesien både mangler inderlighet og kollektiv innretning. Samtidslyrikken finner dermed sjelden vei til vår felles bevissthet i form av fyndige eller syngende vers som uttrykker stemninger eller følelser som mange kan være sammen om. Norsk samtidspoesi vegrer seg fremdeles for å kommunisere med sine lesere. Men ifølge Parelius er samtidslyrikken ikke så fri og uavhengig som den tror seg å være. Her som ellers, er stilretningen negativt definert gjennom visse forbud, ting som ikke er tillatt for den, for eksempel å besjele ikke-menneskelige instanser eller å være inderlig besvergende. Istedenfor å fortsette i det modernistiske sporet bør poesien, ifølge Parelius, søke inspirasjon i fortidens former, og de mulighetene for fornyelse som finnes der.

Bunden form er jåleri!

Til tross for at han møtte motstand, var det ingen som egentlig bestred situasjonsbeskrivelsen, altså de frie versenes dominans i samtidslyrikken. Det som ble imøtegått, var forslaget til hvordan tilstanden kan endres. Ifølge Gunnar Wærness, som med rette hører til blant Norges mest respekterte lyrikere, ville det fremstå som påtatt og jålete om samtidspoeter skulle begynne å skrive dikt i bunden form. Han begrunner dette med å si at den selvbegrensningen og beherskelsen det krever å følge et strengt formkrav, ikke føles naturlig for dagens poeter. Hvorfor ikke? Jo, fordi slike dikt ikke bare er svært vanskelige å skrive, de inne-bærer også en «raffinert iscenesettelse» som i dag ville fremstå som både absurd, pretensiøs og latterlig. Så vidt jeg forstår Wærness, ville den poesien Parelius foreslår, være beheftet med et ødeleggende paradoks: En slik poesi vil gjerne være inderlig, kommuniserende og upretensiøs, men dette forsettet strander uvegerlig på den bundne formen, som signaliserer det motsatte. Det ville være som å tale de husløses sak iført silkedress og flosshatt. Imidlertid er dette argumentet bare gyldig så lenge vi godtar at dikt i bunden form er ensbetydende med å være jålete og pretensiøs.

Et hovedpoeng hos Wærness er at dikt i bunden form nødvendigvis er utidsmessige. Man kan ikke etterlyse rimede dikt «i en tid da det er moderne å se ut som man har funnet klærne sine i en konteiner». Bernhard Ellefsen gir uttrykk for samme innstilling når han om Parelius’ forslag skriver at han «fnyser instinktivt» og «bryter ut i latter» når han spør hvorfor de ledende norske lyrikerne aldri har satt på trykk et uironisk dikt på rim. I likhet med Wærness har Ellefsen «en grunnleggende modernistisk forventning til poesien». Denne forventingen består i at poesien, gjennom sine frie vers og forvanskede formspråk, «overskrider hverdagsspråket» og våre automatiserte tanker.

Er frie vers diktert oss av tiden selv?

Men kunne man ikke like gjerne si at dikt på bundne former overskrider hverdagsspråket – og det i langt større grad enn de frie versene? Som Eirik Vassenden har påpekt, blir de frie versene i dag ofte brukt til å produsere pratsomme dikt som til forveksling ligner muntlige fortellinger eller scrollbare tekster. Her er det ikke mye overskridelse å snakke om. Dersom poeten i stedet hadde skrevet en sestine, for eksempel, eller en oktav, ghazal eller ritornell, ville hun eller han åpenbart ha beveget lenger bort fra hverdagsspråket. Ellefsen synes å forutsette at bunden form for det meste handler om banale enderim og strofer av den typen man finner i konfirmasjonssanger og huspostiller. Etter mitt syn er dette et symptom på den store glemselen om poetiske former som har bredd om seg som følge av modernismens frie vers. Ville det ikke være en idé for landets skriveskoler å lære elevene opp i disse formene, slik at man i det minste kunne dem godt nok til å leke med dem?

Det er ellers verd å se litt nærmere på det synet som tilsier at modernismens frie vers fremdeles er samtidspoesiens naturlige form. Tanken må her være at det skiftet som kom med modernismen i tiden omkring 1900, ikke bare var nødvendig, men også nødvendigvis permanent. Etter dette ville enhver bruk av bundne former være ensbetydende med å iscenesette seg selv som en tilbakeskuende tradisjonalist. Vi har sett lignende tendenser i andre kunstarter, for eksempel billedkunst, arkitektur og teater. Også her har det vært vanlig å mene at enhver seriøs utøver av kunsten må sverge til modernismen – eller den sanksjonerte overskridelsen av den som fant sted i postmodernismen.

I utgangspunktet er dette et uttrykk for en lineær utviklingstankegang. Kunsten beveger seg i én retning: mot fremtiden og de hittil usette former. Den som skuer tilbake, kan vanskelig bli noe annet enn en kitschprodusent. Og kitschen er, som Hermann Broch har lært oss, ikke bare dårlig kunst, men ukunst – en vederstyggelighet. Denne tankegangen forutsetter imidlertid at kunsten, på sin vei fremover, er i stand til å skape stadig nye former. Kan man si at de frie versene representerer en slik kontinuerlig fornyelse? Man kan argumentere for at bruken av frie vers innebærer at hvert enkelt dikt har sin egen unike form. Dermed ligger den formmessige fornyelsen ikke i at man finner opp noe annet enn frie vers, men at den frie formen i seg selv innebærer en kontinuerlig sprenging av grenser. Etter mitt syn er det vanskelig å opprettholde et slikt synspunkt i dag. De frie versene har for lengst blitt vanemessige. Dessuten havner de ofte i én av to fallgruver: De blir enten banale eller kryptiske. 

Modernismens selvmotsigelse

Litteraturhistorien går alltid i bølger. Etter at en ny skrivemåte og en ny tankegang har satt seg, vil det gradvis oppstå et behov for noe nytt. Slik ble klassisismen fortrengt av romantikken, mens romantikken i sin tur ble avløst av realismen, som igjen ble forsøkt avskiltet av modernistene. Når man studerer disse skriftene, vil man oppdage at mange aspekter ved de forkastede skrivemåtene kom igjen i litt andre former i de nye retningene. Under bruddene finnes det en ikke ubetydelig kontinuitet. De aller fleste store diktere har hatt et intenst forhold til sine forgjengere, også slike som tilhører en fjern fortid. Når fortidige former realiseres i en ny tid og en ny verden, er de uansett ikke lenger de samme. Men de kan bære i seg en form for fremmedhet som kan oppleves som noe nytt. Om en forbunden lyrikk i dag minner om en dårlig konfirmasjonssang, er den naturligvis mislykket. Men ville noen si dette om for eksempel Øyvind Rimbereids oder i Herbarium eller Gunnhild Øyehaugs sonett «Ekkyklema»?

Modernismens tankegang inneholder et åpenbart paradoks. På den ene siden forutsetter den et evig fremskritt, med stadig nye brudd og skapelsen av nye former, mens den på den andre siden anser seg selv som et definitivt endepunkt i form av en slags permanent frigjørelse, en litterær utopi som er blitt realisert en gang for alle etter århundrer med forbud og regler. Men dersom man tar det første premisset alvorlig, må det innebære at modernismen selv på ett eller annet tidspunkt blir nødt til å vike for noe annet. Etter mitt syn har det skjedd for lenge siden, men her er mange tydeligvis uenig. Uansett skulle man tro at modernistene etter over hundre år på tronen skulle ønske endringer velkommen. Men de har favorisert en bestemt type endring og stengt av for andre. Deriblant, altså, den Parelius nå tar til orde for, som avvises av autoriteter som Wærness og Ellefsen.

Brudd – men med hva?

Hvorfor fremstår det modernistiske tankegodset fremdeles som uomgjengelig for mange? Modernismen hentet mye av sin kraft gjennom bruddet med det nedarvede. Disse bruddene hadde vidtrekkende estetiske effekter, naturligvis. De vakte sjokk, avsky og sterk fryd. Men enhver vil forstå at samme type brudd ikke kan gjentas for mange ganger før det stivner og blir konvensjon. Etter mitt syn har det for lengst skjedd med de frie versene, som nå kan skrives på autopilot og uten å røpe nevneverdig grad av poetisk håndverk. Et brudd forutsetter dessuten at det som det brytes med, fremdeles er dominerende. De frie versene bryter ikke lenger med noe som helst. De færreste kjenner de formene som modernistene rev i stykker. Dermed er det i dag mer nærliggende å bryte med forventingene nettopp ved å oppfinne nye måter å skrive bunden lyrikk på.

Det er lett å være enig i at samtidslyrikken på en eller annen må svare til sin tid. Den kan ikke se ut som om den var skrevet for to hundre år siden. Ifølge Wærness er det altså meningsløst å ta til orde for rimede dikt «i en tid da det er moderne å se ut som man har funnet klærne sine i en konteiner». Men er dette en treffende beskrivelse av vår samtid? Kunne man ikke med større rett skrevet noe slikt som at vi i en tid preget av eksistensielle trusler mot menneskeheten trenger en lyrikk som er villig til å kommunisere med leserne, som kan brukes til å bygge fellesskapsfølelse og by opp til politisk og åndelig motstand?

Hvorfor lese poesi?

Det er ikke et hovedpoeng for meg å ta til orde for mer brukslyrikk. Mangelen på tilfeller der samtidspoesien entrer vår kollektive bevissthet, er kanskje først og fremst et symptom på dagens tilstand. Men hva er det egentlig det kommer an på når man leser poesi? Hva er det man søker, hva er det som viktigst? Her finnes det selvsagt mange mulige svar. Mitt forslag går omtrent slik: Vi leser poesi fordi vi tror, virkelig tror, at det språket vi møter i poesien utsier noe annet enn det språket vi støter på andre steder. Det betyr at diktets figurer, symboler, klanger og bilder ikke er «virkemidler» som får frem dikterens tanker og budskap på best mulig vis. De er i stedet en egen form for språkbruk, hvor tenkning, sansning, følelser, imaginasjoner og visjoner er tett sammenvevd. Vi kan kalle dette for diktets symbolske dimensjon, også andre navn er mulige. Poenget er at denne dimensjonen ikke kan oversettes til hverdagsspråk og heller ikke til et begrepslig språk. Det er dette poesiens overskridelse består i, slik jeg ser det: at diktet setter oss i berøring med innsikter og meningserfaringer som ligger helt på grensen til det som er mulig å uttrykke.

Slik sett er det mulig å anse hele diskusjonen om bunden form versus frie vers som en overflatediskusjon. Enten poeten velger det ene eller det andre, må poenget være at skriften eller talen blir poesi på den måten jeg her har forsøkt å beskrive. Det betyr ikke at poesi alltid er bare én ting. Det betyr heller ikke at poesien skal være selvtilstrekkelig og isolert fra menneskelig kommunikasjon. Men det betyr at poesien hele tiden, på en eller annen måte, må gjøre noe som bare kan gjøres gjennom den poetiske formen. Om man kaller dette for å synge, eller for å skape figurer, eller bruker uttrykk som språklek, underliggjøring, poetisk fynd eller noe annet, er av mindre betydning. Poesien må på en eller annen måte gripe oss, den må være minneverdig og gjøre oss til noe litt annet enn det vi var, før vi leste den.