Dikt

En kvinne som beholdes

Å lese Kari Anne Byes andre bok kan minne om en lang prat med en nær venninne – på både godt og vondt.

Publisert digitalt

Kari Anne Bye

Eg bur her no

Dikt

Samlaget, 2021

185 sider

Forsiden av Kari Anne Byes Eg bur her no prydes av en blurb få forfattere, for ikke å snakke om poeter, er forunt. Hele Norges kjærlighetsguru betegner boken som «original, varm og klartenkt» – og fordi jeg med jevne mellomrom, og med ikke i nærheten av så mye ironi som jeg kanskje skulle ønske, kan finne på å erklære at alt jeg vet om kjærlighet, det har jeg lært av Sissel Gran, lar jeg meg rive med: Jeg vil gjøre som hun sier og lese og lære.

Eg bur her no er Kari Anne Byes andre bok. Hun debuterte i fjor med Eg et før eg kjem, en kritikerrost diktbok om Tinder. Årets utgivelse fremstår på sett og vis som en slags oppfølger. Dette er nemlig historien om hva som skjer etter Tinder. Når kjærligheten er erklært, anerkjent og satset på, men man likevel klamrer seg til identiteten Byes dikterjeg setter ord på i bokens begynnelse: «Eg er ikkje ei kvinne / ein beheld». I Eg bur her no er det denne selvforståelsen som settes på prøve. For hva skal til for å bli en kvinne som beholdes? For ikke å snakke om en kvinne som beholder?

En diktroman

Det er fristende å omtale Eg bur her no som en diktsamling, men dette fremstår i grunnen ikke som en samling. Diktene danner et sammenhengende narrativ, og at de bør leses som en helhet, erkjennes også av forfatteren selv. I en samtale med nettopp Sissel Gran åpner hun nemlig for at hun skriver diktromaner – en betegnelse også forlaget benytter seg av i promoteringen av hennes to bøker. 

Dette bidrar nok til at jeg underveis i lesningen stadig noterer meg at boken fremstår som «tilgjengelig». I en tid der instagrampoeter mottar prestisjetunge litterære priser, er jeg neppe den eneste norske kritikeren som nærmest refleksivt steiler til av frasen «tilgjengelig poesi». Og enda så begeistret jeg er for Sissel Gran, blir ikke min umiddelbare motstand mindre når hun i nevnte promoteringssamtale tegner opp en skillelinje mellom Byes tilgjengelige, presise språk, og innadvent, oppstyltet og poserende lyrikk. (Hva slags anti-intellektualisme er dette, får jeg lyst til å hamre inn i kommentarfeltet.) Men nettopp derfor må jeg også ta meg i nakken. At lyrikk skrives med et uttalt ønske om å si noe som kan nå mange, er jo på ingen måte ensbetydende med at den er dårlig. Er det ikke til og med en slags demokratisering av sjangeren? Når diktene i Eg bur her no er tilgjengelige, skyldes det jo først og fremst at de er skrevet frem med et voldsomt driv - og dernest at historien de forteller er så grunnleggende gjenkjennelig. Med andre ord: menneskelig.

Eg bur her no åpner ganske nøyaktig idet historiens jeg, en kvinne, innser at hun ønsker å gå inn i et forhold. Hun er ikke kald, kul, flink til å spille: «Eg vil ha kjærleik. / Herregud / sa eg det høgt.» Det tar ikke lang tid før diktene blir adressert til et du: en mann hun treffer på Tinder. I begynnelsen er alt mellom de to spennende og nervøst og pinlig, men forholdet blir raskt seriøst: «Det er for stort / for snart. / Men der er du / flammande gyllen / mot det blå.» Første del av boken, som er gitt tittelen «Byrjinga», handler om strålende, ny forelskelse, en relasjon full av mulighet og potensiale, og angst som gang på gang kan døyves av dette nye, lovende.

I andre del, «Flaumen», forandres imidlertid alt. En oversvømmelse i jegets leilighet fører til at hun må flytte inn hos sin nye kjæreste. Forholdet blir presset inn i en hard ramme av hverdagsliv ingen av dem har ønsket seg - i alle fall ikke så tidlig. Resten av boken følger dem gjennom disse rasende, frustrerende og akk så sårbare forsøkene på å dele det håndfaste i livet med et annet menneske. 

Å leve sammen

I promoteringsamtalen forteller forfatteren at hun ønsker å sette ord på ting slik de virkelig er. Og når Eg bur her no er på sitt beste, makter hun virkelig å gjøre dette. Særlig godt fungerer det i skildringen av vanskelighetene hverdagen kaster mot det nye paret. På hytta elsker jeget sin kjæreste intenst, men hjemme i leiligheten, i hverdagen, blir alt feil. Når jeget konfronteres med at kjæresten hun elsker ikke strekker til, og at dette igjen gjør at hun ikke strekker til, konfronteres hun også med kjønnsroller så internalisert at de fremstår som et fengsel: 

«Eg har ikkje tid til å vere kvinne. 

Eg orkar ikkje.

Men eg gjer det lell.

Eg har ikkje tid til dette

Men eg bruker heile dagen

På å vaske handdukane dine.

Lukte på dei, og vaske dei att.»

De to har vidt ulike forventninger til hva et hjem skal være. Hun vil jo bare leve et vilt og poetisk liv, tenker hun, men for å gjøre dette, trenger hun å ha orden i alt det andre. Flere av diktene fremstår som utblåsninger mot kjæresten, eller forsvarstaler, som når kjæresten erklærer at han ikke trenger så mye, og at han i grunnen kunne bodd på et stort handikaptoalett: «Du får meg til å verke feil når du framstiller deg sjølv som rett / i ein absurd fasit / av nomadisk bustadstanke / eit handikaptoalett, seriøst!»

Tidvis tar jeg meg i å ønske at forfatteren ville gravd dypere. Hva kommer de ulike behovene av? Handler det om kjønn, om klasse, om vår tids idealisering av materialistisk minimalisme? Samtidig er det mulig en slik undersøkelse ville gått på bekostning av bokens prosjekt. Dette handler om forholdet, om det nesten-umulige ved å elske og å leve sammen, og det er jo tross alt sjelden man i krangler med en samboer går inn i de bakenforliggende årsakene til uenighetene. Da gjør vi heller som jeget og forsvarer våre egne ønsker og behov med himmelfalne, selvrettferdige utbrudd.

Barnlige utrop

Det er som om diktene er skrevet for å gi du-et forståelse for jegets situasjon. Da er det heller ikke til å undres over at de blir enkle. Noen steder er henvendelsen så direkte, så desperat, at den nærmest blir påtrengende, som i «Bli!»: «Eg er så redd for at du skal sleppe!»

Enkelte steder er det til og med som om jeget forklarer noe til et barn. Som når hun oppdager at hele leiligheten er dekket av vann («Vatn er bra der vatn skal vere.») eller erklærer at man ikke er særlig smart «om ein plukkar opp / lemen / to gongar / i den tru at dei er forvilla hamster.» Flere av diktene minner om regler. Diktet der kjæresten er en bjørn, for eksempel: «Eg vil ikkje mase, eg veit bjørnen gjer så godt han kan / men eg sørger for å ha han i sidesynet når han kjem frå skogen / hintar blidt om at han kanskje skal vaske bærsafta av labbane før han / tek i noko.»

Dette er i grunnen fint – men igjen tar jeg meg i å lure på om bokens prosjekt går på bekostning av den litterære kvaliteten. Flere av bildene i Eg bur her no er nemlig så uoriginale at det umulig kan være utilsiktet. «Eg vaknar til ei verd utan fargar», forteller jeget, og i et avsluttende poeng, viser dette seg å ha en viss humoristisk effekt: «Huseigaren har måla heile dette rommet / skifergrått. / Med vilje!» Det er som om billedbruken erkjenner at den er uoriginal, som om diktene ved å gjøre ørsmå endringer i forlengst oppbrukt metaforikk kan skrive seg tettere på menneskene. Jeg er ikke alltid sikker på at jeg lar meg overbevise, men det har i det minste den effekten at jeg i stedet for å stoppe opp ved enkeltdikt, stadig dras videre.

Å skrive direkte

Bye har en uttalt ambisjon om å skrive direkte. Og når de er direkte, disse diktene, er jeg med både på kraftfulle utrop og barnlige henvendelser. Selv uinteressant billedbruk lar jeg passere, gitt at det er snakk om virkemidler som vil noe, som bidrar til å fortelle historien om kjærligheten på bristepunktet.

Det er når diktene ikke er presise at jeg faller av. I ett dikt går du-et «i oppløysing», men hva dette egentlig innebærer, får vi aldri vite. Metaforen, så velkjent at vi knapt tenker på den som en metafor, blir en unnvikelse, og bidrar til at teksten forblir i det generelle, snarere enn å ta oss med inn dit dramaet faktisk utspiller seg. 

Eg bur her no balanserer hårfint på denne grensen mellom det presise og det intetsigende. At diktene litt for ofte faller over i sistnevnte kategori, kan nok til dels skyldes bokens lengde: Gjentagelser og tomme ord ligger vel i kjærlighetsdramaets natur, og opp mot 200 sider skal kanskje kjennes litt i overkant. Men det er synd, like fullt. For på sitt beste er dette en både morsom og gjenkjennelig fortelling om det viktigste i livet, og å lese den kan føles litt som en lang prat med en nær venninne.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er litteraturviter og kritiker.

BLA 9/2021.

Powered by Labrador CMS