Poetikk

Når jeg skriver

Hva er det som driver en skrivende? "Det koster meg så mye krefter og disiplin å åpne lokket til datamaskinen, men når jeg først har gjort det, blir verden så liten at den får plass i meg", skriver Sunniva Lye Axelsen.

I denne poetikken skriver Sunniva Lye Axelsen om et arbeidsopphold i San Fancisco, der hun baler med en ny karakter, hjelpepleieren Ingrid:
I denne poetikken skriver Sunniva Lye Axelsen om et arbeidsopphold i San Fancisco, der hun baler med en ny karakter, hjelpepleieren Ingrid: "Jeg var ikke sikker på om jeg likte Ingrid. Jeg forsøkte å riste henne av meg. Jeg lette etter utsettelser, gyldige unntak og gode begrunnelser. Jeg syntes hun var selvmedlidende, ondskapsfull, rett og slett en jævla grinebiter."
Publisert digitalt

Vinteren 2016, da jeg nettopp hadde begynt å skrive på Herfra til Hiroshima, bodde jeg noen dager på et lite hotell i San Francisco. Det var vinter. Hotellet lå et stykke oppe i byen, som uansett bare består av bakker, så hver gang jeg skulle ned til havnen for å se på den grå sjøen eller besøke den store mathallen og spise gatekjøkkenmat med Michelinstjerner trykket på gråpapiret den ble servert i, tok jeg trikken.

Poetikk, takk.

BLA inviterer forfattere til å skrive om hvorfor og hvordan de skriver.

Akkurat som alle andre overnattingssteder hadde hotellet tidligere vært et bordell. Bygningen fra 1890 hadde bare fire etasjer, men til gjengjeld et stort antall små soveværelser. Den originale innredningen var enten intakt eller samvittighetsfullt kopiert.

Det begynte allerede med de høye, buede vinduene, dekortert med glassmalerier som gjorde verden utenfor akvarieaktig. Noen utydelige skygger gled forbi over vinduskarmene, bak store potteplanter og hengende dekorasjoner av fjær og perler.

Det var store palmer i krokene, og den alvorlige resepsjonisten stod ikke bak en skranke, men holdt til inne på et kontor bak et tykt, blått forheng holdt til side med tvunnet silkebånd med dusker og det hele. Der satt han som en mørk nymfe ved et skrivebord i valnøttre og oppdaterte gjestelisten med fyllepenn i en tykk protokoll i mørkeblått skinn. Det var bare menn som jobbet på hotellet. Gutten som ryddet av bordene smilte smalt og klirret med kopper, det hendte han himlet med øynene bak ryggen på kranglevorne gjester, men han var bestandig elskverdig, man kunne ikke ta ham på noe. Mannen som ryddet værelsene var tykkfallen og smilende, en aldrende kjerub med krøller og en forkjærlighet for putetrekk i nystrøkne stabler, han pleide å la fingertuppene gli raskt nedover den perfekt brettede bunken med et tilfreds lite stønn. I tillegg til å være menn var samtlige ansatte homofile, jeg husker jeg tenkte på om det kanskje stod i jobbeskrivelsen, akkurat som det står i legers jobbeskrivelse at de ikke skal la pasienter fullføre setninger.

Om morgenen var det frokostbuffet i en liten spisesal i første etasje, hvor stolene hadde svungne rygger og setetrekk i fløyel, tapetene hadde samme farge som grumsete kirsebærvin, det knirket i trapper og knaket i gulv, og det pep hver gang den tunge svingdøren med jernbeslag inn til resepsjonen ble åpnet. I en tilstøtende peisestue brant det hver dag et lite bål, og jeg syntes jeg kunne se flammene speile seg i lær og messing, og for meg ble det de samme flammene, den samme brannen. Så lenge det er ild, er det uviktig hva som brenner. Så lenge det er flammer, finnes ikke tiden. Jeg hentet scones og god kaffe og en liten skål med bringebær fra en gammel skjenk med glassdører og utskjæringer av ormer og drager. Jeg la hendene rundt kaffekoppen på den lakkerte bordplaten, den varmet de hvite klørne mine.

Hver dag satt jeg der på trikken i San Francisco og kranglet med meg selv og med Ingrid, den forbitrede hjelpepleieren i Herfra til Hiroshima, som på den tiden bare var et tyvetalls sider av manisk rot. Jeg var ikke sikker på om jeg likte Ingrid. Jeg forsøkte å riste henne av meg. Jeg lette etter utsettelser, gyldige unntak og gode begrunnelser. Jeg syntes hun var selvmedlidende, ondskapsfull, rett og slett en jævla grinebiter. Likevel var det som om hun var passasjer, hun også, satt der og humpet i nabosetet og gnålte om pasientene sine og livet som ikke ble slik liv skal være, og jeg hadde ikke noen bedre grunn for å være der enn henne.

Trikkene bestod bare av én vogn, og de ristet og skranglet, turistene prøvde å fotografere hverandre slik at trikkeskinnene skulle danne to linjer bak hodene deres, se, vi er på vei opp av havet. Det hendte jeg så noen stå på stigbrettet og holde seg fast, da liknet vi et gammelt fotografi. Det var bestandig en mann som stod på stigbrettet. Resten av oss satt på harde treseter, eller lent inntil veggene kledd i polert treverk, kirsebær eller nøttetre, opp og ned de stupbratte gatene til havneområdet.

Jeg ble forresten aldri lenge i mathallen nede ved havnen. De hadde en egen avdeling for kaffe, men den kunne ikke sammenliknes med den jeg fikk på hotellet. Her nede ble den servert i store papirkopper, for noe jåleri, toppet med sirup og karamell, jeg syntes det smakte motbydelig. Utenfor luktet det derimot av opprørt sjø, bølgene var skummende og konturløse. Det blåste i San Francisco, alle de korte dagene jeg tilbragte der, og jo mer det blåste, jo mindre kjente jeg smaken av den stillestående kaffesirupen. Noe annet fikk bevegelse. Ingrids netter, pasienter, nedlatende mellomledere. Hun hadde ikke noen stemme, det har de aldri, men det er litt som å bli spist på av andres bokstaver. Der og da virker hele fortellingen urimelig, tanken på en ferdig bok i beste fall stormannsgal, kom deg vekk, Ingrid, dette kommer aldri til å fungere. Jeg tenker på Valerie Solanas i Sara Stridbergs Drømmefakultetet: «Jeg krever at alle mine uttalelser dokumenteres i protokollen. Jeg forlater ikke retten før jeg vet at mine uttalelser er tatt med i protokollen.» Rett inn på lukket avdeling med Solanas, men en slik myndighet besitter heldigvis ikke jeg.

Jeg tok de historiske trikkene opp og ned til hotellet mens jeg planla hvordan jeg skulle tvinge meg selv til å åpne datamaskinen. Jeg trenger heldigvis ikke omstendigheter for å skrive. Jeg har tatt en bestemmelse om at mennesker, steder og ting ikke er nødvendige bestanddeler av skriveprosessen. Problemet som må løses for at språket skal komme ut, handler for min del om vilje. Det er ikke engang viljen til å skrive det står på. Det er kraftanstrengelsen som er å åpne lokket på datamaskinen. Det kan ta flere dager, noen ganger måneder, før jeg gjør det.

Men omstendighetene må være irrelevante. Hvis ikke, skjer det ingenting. Så det må ikke være stille. Det må ikke være hektisk. Jeg trenger ikke et vindu å sitte ved, regulerbar bordplate, noen som ser på meg mens jeg skriver, kaffe med eller uten karamellsmak. Jeg må ikke sitte med øreklokker på Litteraturhuset, på et landsted i et skogbryn eller på toppen av et eller annet fyrtårn. Jeg trenger ikke musikk. Faktisk vil jeg ikke ha musikk. Musikk skremmer meg. Jeg ser for meg at det kreves en slags erfaring for å eksistere i, med og for musikken. En slik erfaring har jeg ikke; jeg har bestandig unngått sterke inntrykk, både i lyd, bilder og i livet. Det er bare språket som utgjør handlingsrommet mitt. Det er derfor jeg skriver. Det er det eneste jeg har som er mitt. Det er bare det som lar meg sitte stille, uansett om verden er stor og lys, taus og grå, om den rister og skramler, om en heisekran styrter i havet utenfor, om jeg sitter ved foten av et fuglefjell, om natt og dag går i ett og jeg ikke har noe jeg skal rekke og ikke har noen som trenger meg: Så lenge jeg slipper musikk, er resten av omstendighetene det samme for meg. Da er det bare jeg og språket. Det koster meg så mye krefter og disiplin å åpne lokket til datamaskinen, men når jeg først har gjort det, blir verden så liten at den får plass i meg, og flammene blir lave og jevne. Bokstavene holder en slags brann flytende gjennom meg, uten at jeg hverken slukner eller oppslukes. Slik må det være. Like fullt vet jeg hvilke krefter jeg må mobilisere for å åpne lokket neste gang. Hvor vanskelig det kan være å holde seg i live.

På hotellet var det flere brosjyrer om byens historie. Den siste ettermiddagen hadde jeg planer om å besøke Alcatraz, og jeg visste det kom til å bli en del venting på båten over, så jeg tok med meg én, den handlet om den gangen det brant. I 1906, bare seksten år etter at bordellet ble bygget, kom det store skjelvet. Rett etterpå tok byen fyr. Jeg kjenner ikke til de geologiske mekanismene som fører til det, men når noe skaker lenge nok, tar det fyr. Det begynte som en masse små branner. En her, en der. Et hotell, en jernbanestasjon, rådhuset, noen skjeve boligkvartaler satt opp i all hast etter gullrushet. Så, slik en ulykke sjelden kommer alene, slo brannene seg sammen. Jeg leste i brosjyren om hvordan de liksom søkte inn i hverandre. Flammene raste, brannmannskapene stod der med bøttene sine mens soloppgangen bare var en blek flekk bak skydekket av røyk.

Jeg kom for sent til Alcatraz. Jeg hadde med meg den bærbare datamaskinen min, og trikken var halvtom, det var sent på ettermiddagen. Jeg åpnet lokket da vi begynte å kjøre. Ingrids bokstavstemme maste og gnog, nå visste jeg hvor hun skulle. Visst skulle hun til Hawaii, hvor ellers, og så skrev jeg om en boks Rohypnol hun hadde stjålet fra en pasient, og jeg fortsatte å skrive helt til jeg hadde tatt trikken opp og ned til havnen tre ganger. Så gikk jeg av, selv om jeg visste at jeg ikke kom til å rekke båten.

Men Ingrid kom seg til vulkanen på Hawaii, og selv om jeg aldri kom meg ut på sjøen, rakk jeg å se vinterhimmelen bli oransje over Alcatraz. Kaien var full av mennesker på vei hjem, de var kommet med de siste båtene fra fangeøya. Havneområdet var fullt av små restauranter og sukkerspinnboder og suvenirbutikker som solgte kaffekrus og amerikanske flagg og små babyfangedrakter med sorte og hvite striper. Bleke vimpler flakset i tynne tråder, måkene skrek og seilte på vindkastene.

Alcatraz lå ubevegelig, et grått ludder ute i havet. Folk fotograferte i ett kjør, himmelen var ikke så oransje lenger, det hastet. Jeg tenkte kort, men ikke lenge, på de som hadde klart å grave seg under steinmurene, bare for midtveis ute i sundet begynne å gulpe saltvann, og i et stille, lite øyeblikk sluttet å svømme.

Rundt meg ble aluminiumsgitre trukket ned foran bodene, tre-fire turistbusser stod på den store parkeringsplassen og ventet på de siste, de som fortsatt stod og fotograferte med to meter selfiestang. Jeg skulle gjerne ha vært der ute, stått i de underjordiske cellene, tatt på kalde, tunge lenker boltet til veggen, men jeg hadde sittet på trikken og skrevet i stedet, og i morgen skulle flyet gå.

Og storbrannen i San Francisco? Brannfolkene gjorde det man gjør når det ikke er noe lokk å åpne, når språket ikke hjelper mer. De fylte kvartalene som ennå ikke brant med dynamitt, tente luntene og løp. Det ble et helvete, men det er slik du får en brann til å falle når bokstavene slutter å virke. Spreng bort alt som kan brenne. Se den ta med seg alt du bryr deg om. Bare da vet du at flammene ikke har noe sted å gå.

Det var nesten mørkt nå. De siste fire turistbussene startet opp på likt. Det ruste i motorene, så kjørte de ut fra parkeringsplassen, og de kjørte ved siden av hverandre, fire busser i bredden, og da de var borte, dro jeg tilbake til hotellet. Jeg nikket til resepsjonisten, han satt på kanten av skrivebordet sitt og snakket lavt med gutten som ryddet av bordene. Jeg satte meg i spisestuen, utenfor var det begynt å sludde. Ryddegutten kom ut fra resepsjonen med en antikk lighter og smilte nådig i det han passerte bordet mitt. Etter en liten stund begynte det å knitre lavt i rommet ved siden av. Jeg åpnet lokket til datamaskinen min. Bordellet slapp egentlig billig fra det i 1906. Det gamle pianoet ble knust av en bjelke, og så pianisten, naturligvis, men bygningen står, flammene brenner så høyt som flammer skal brenne, ikke høyere, og resten blir til språk, akkurat slik jeg trenger at det skal være.

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) er fra Stavanger, men bor i Oslo. Hun debuterte med romanen Følge meg alle mine dager i 2011, og har siden utgitt flere romaner og en novellesamling, seinest Herfra til Hiroshima, fra 2019.

BLA 6-7/20.

Powered by Labrador CMS