Metakritikk.

Er tiden moden for en modernistisk revival?

Modernismens læresetninger fikk mange konsekvenser både for hvordan litteratur ble skrevet, og for hvordan den ble lest og studert. Men hvordan ser det ut i dag?

Modernismens fokus på tekstenes form passet som hånd i hanske med den tidlige litteraturvitenskapens formalistiske utspring.
Modernismens fokus på tekstenes form passet som hånd i hanske med den tidlige litteraturvitenskapens formalistiske utspring.
Publisert digitalt

Moderne litteraturvitenskap er i stor grad et modernistisk fenomen. Ikke bare oppsto faget i høymodernismens fødestund ved forrige århundres begynnelse, det delte også mange av modernismens ideologiske forutsetninger. Denne ideologien (som jeg skal skissere om litt) var så tett innvevd i litteraturvitenskapen at de færreste av oss som studerte faget omkring århundreskiftet, fikk øye på den. Den var selve luften vi pustet i. For min egen del var det først etter årevis med studier av modernistiske verker at jeg innså i hvor stor grad modernismens tenkemåter var innvevd i selve fagets grunnantagelser. Dette ble særlig tydelig i den rutinemessige nedvurderingen av realismens og romantikkens tankegods.

Nedvurdering av romantikere og realister

Særlig nådeløse var modernistene i sin omtale av romantikk og romantikere. Dette gjaldt både forfattere, litteraturforskere og universitetslærere. Den fransk-amerikanske idéhistorikeren Jaqcues Barzun (1907–2012) beskrev de anti-romantiske holdningene i hans egen studietid på 1920- og 30-tallet på denne måten: «Romantikken var naiv, tullete, forstokket, idiotisk lidenskapelig, kriminelt håpefull og utålelig retorisk. Ordet ‘romantikk’ betegnet disse skavankene overalt hvor man støtte på dem». Imot dette svermeriske tøvet satte man modernistenes tragiske bevissthet og skarpe blikk for livets nådeløse realiteter.

Også 1800-tallets samfunnsorienterte realister var naive, ifølge modernistene, fordi de (dette var påstanden) trodde det var mulig å gi en objektiv presentasjon av virkeligheten ved simpelthen å fortelle den, direkte, gjennom en allvitende forteller som liksom kjente verden og menneskene til bunns. Realistene hadde hverken innsett verdens fundamentale uforståelighet eller det store gapet som består mellom språk og virkelighet. De hadde derfor heller ikke skjønt hvor essensiell formen er for det litterære kunstverket, det vil si, de forsto ikke at ethvert verk må være eksperimentelt og formmessig nyskapende for at det skal kunne gjøre krav på å kalles kunst. Realistene var dumme nok til å tro at språket var «gjennomsiktig», som det gjerne het. Disse påstandene må først og fremst betraktes som en selviscenesettelse fra modernistenes side.

Også litteraturvitenskapen, slik den vokste frem i kjølvannet av de russiske formalistene (fra ca. 1915 og fremover) var sterkt opptatt av litterær form. Da jeg og mine generasjonsfeller studerte faget på 1990-tallet, var det allmennkunnskap at litteraturvitenskapen sprang ut av den «lingvistiske vending». Her var det litteraturens medium, altså det litterære språket, som skulle underkastes nitide studier, etter modell fra den saussurske lingvistikk. Det var ikke lenger snakk om å studere forfatterens life and times; dette hørte til fortidens mange naive misoppfattelser. Nei, studieobjektet til litteraturforskeren var den litterære teksten selv, og den forestilte man seg som et slags selvtilstrekkelig krystall som besto av et intrikat samspill av tegn som det var vår oppgave å kartlegge og dechiffrere. Det er kanskje unødvendig å si at denne innstillingen passet som hånd i hanske til modernistenes litteratursyn, som innebar at hvert enkelt verk så å si måtte finne opp den litterære formen på ny. Modernistene skrev vanskelig tilgjengelige bøker som krevde grundige og tekstorienterte studier for å bli forstått. Og litteraturvitenskapen sto parat til å ta på seg oppgaven!

Modernismens litterære ideologi

Med alle forbehold om generaliseringens farer, vil jeg foreslå følgende oppsummering av modernismens ideologi. Det dreier seg her om tendenser som er mer eller mindre nærværende i ulike modernistiske tankefellesskap, og som kan gjenfinnes som grunnantagelser i mye moderne litteraturteori. Altså, modernistene vektla typisk 1) bruddet som estetisk prinsipp og litterært adelsmerke, 2) at det menneskelige subjektet er splittet og uten enhet eller kjerne, 3) at all god kunst er upersonlig, autonom og kompleks, 4) ironien som et uomgjengelig estetisk kriterium, og 5) tanken om at litteraturen gjenspeiler et allment meningstap. De fleste av disse punktene ble videreført i postmodernismen, som imidlertid la enda større vekt på umuligheten av å kunne uttrykke et entydig meningsinnhold gjennom språket.

Modernismens læresetninger fikk mange konsekvenser både for hvordan litteratur ble skrevet, og for hvordan den ble lest og studert – og dette varte ved gjennom hele forrige århundre og frem til vår egen samtid. På 1990-tallet skrev litteraturstudentene ikke kritikker eller tolkninger, de lagde isteden «lesninger», hvilket ble sett på som langt mer avansert. Her var det typisk snakk om å finne frem til den litterære tekstens skjulte sider, for eksempel de retoriske figurene den gjorde bruk av. Da kunne man konkludere med slike ting som at «diktet tegner et kors» og lignende, basert på avdekkingen av retoriske mønstre på kryss og tvers av tekstveven. Av modernistene hadde vi lært at ekte litterært arbeid uansett ikke var noe lesere flest forsto seg på, og vi var dermed helt ubekymret overfor det faktum at de færreste utenforstående forsto hva våre «lesninger» skulle være godt for. Det var naive realister, av typen Anne Grosvold, som trodde at litteraturen handlet om mennesker som det var mulig å preike løst og fast om, som om de var levende vesener og ikke bare ansamlinger av lingvistiske og retoriske tegn.

Litteraturvitenskapen får seg en knekk

Denne høytsvevende litteraturforskningen fikk en rekke skudd for baugen utover på 00-tallet, for eksempel i debattene om virkelighetslitteratur, da det med ett kunne se ut som om det var de intellektuelt avanserte modernistene (og postmodernistene) som var naive, ja, nærmest tullingaktige, siden de stivsinnet holdt fast på sin oppfatning om at diktningen ikke representerte virkeligheten – uansett hvor åpenbart det var for alle andre at det var nettopp det den gjorde.

Omtrent samtidig med virkelighetslitteraturens fremmarsj, fikk man dessuten flere oppgjør med den modernistiske arven innen litteraturteorien. For eksempel vekket litteraturprofessoren Toril Moi en viss forargelse i litteraturvitenskapelige kretser gjennom sine Rita Felski-influerte angrep på «mistenksomhetens hermenuetikk» og sin Wittgenstein-inspirerte lansering av dagligspråksfilosofien som en ny måte å studere litteratur på. Rita Felski hadde, i sin kritikk av mistenksomhetens hermeneutikk, pekt på det hun mente var et felles premiss for svært mye av den modernistisk pregede litteraturteorien: at den litterære teksten per definisjon ikke var hva den så ut til å være. Dens mening var hele tiden et annet sted, skjult for de uinnviddes blikk. Altså ble det litteraturforskerens oppgave å finne ut hva som egentlig var på ferde i teksten. Imot dette foreslo Felski og Moi å lese teksten mer rett frem: Hva om den rett og slett betyr det den ser ut til å bety?

Modernismens kanon og skrivemåter

Den modernistiske tankegangen hadde betydning for oppvurderingen av en hel del norske forfatterskap, som ble sett på som høyt hevet over produktene til mer populære forfattere, som fremdeles av en eller annen grunn skrev realistiske bøker som om modernismen aldri hadde funnet sted. Vi snakker her om forfattere som Georg Johannesen, Dag Solstad, Kjell Askildsen, Tor Ulven, Ole Robert Sunde, Eldrid Lunden, Cecilie Løveid, Thure Erik Lund, Cathrine Knudsen og til dels kanskje også Tomas Espedal – med flere, selvsagt. De fleste av dem mannlige, så vidt jeg kan bedømme. På prosaens og romanens område var de imidlertid i klart mindretall i forhold til totaliteten av det som ble utgitt. Dette var annerledes i lyrikken, for her gjorde modernismens skrivemåter seg mer allment gjeldende, det vil si, modernismens forvanskede språk var blitt en standard som vendte lyrikklesere av med å tenke at dikt skulle inneholde pregnante formuleringer som uttrykte deres egne håp og lengsler.

Utover på 00-tallet må man nok si at modernistiske skrivemåter gradvis gikk av moten, også i lyrikken, hvor man etter hvert kunne treffe på nokså streite fortellinger i lett versifisert form. Senere kom Trygve Skaug og instapoesien, som tok seg godt ut på kaffekopper og servietter, slik man i gamle dager gjerne hadde broderte vers hengende i ramme på veggen. Samtidig henga romanforfatterne seg i stort monn til ulike typer bekjennelser og fortellinger fra virkeligheten, hvor man ofte (men langt fra alltid) ga avkall på modernismens underliggjørende formspråk.

Hva nå, lille litterat?

Så, hvor står vi egentlig nå? Kan vi nå ubekymret betrakte modernismen som et forbigått stadium? Hva skal komme istedenfor? Det nyenkle, uironiske alvoret? En ny og smartere underholdningslitteratur, tilpasset digitale formater eller lydbokmediet? En gradvis oppløsning av det litterære språkkunstverket til fordel for hybride former? Den som lever, får se. Det synes i alle fall sikkert at den litterære modernismen, med sine langsomme og vanskelige gleder, ikke har gode kår i den digitaliserte kulturen, hvor tendensen er å dyrke minste motstands vei.

For min egen del vil jeg bekjenne en viss ambivalens: Ja, modernisme-ideologien var irriterende når den var på sitt mest dominerende, og storsnutet betraktet sine egne påstander som om de var gudegitte sannheter. Dessuten var det noe litt tenåringsaktig ved den, siden den var så opptatt av å forakte det livet, og de tenkemåtene, som de fleste mennesker finner seg vel til rette i. Og den var også unødig svartsynt på menneskehetens vegne gjennom sin insistering på at det verste som med rette kan sies om oss, nødvendigvis også er det sanneste.

Ikke desto mindre kan den, altså modernismen, utvilsomt vise til en lang rekke av verker som i rekkevidde, originalitet og omfang langt overgår det meste av det som skrives i dag. Dessuten bar den preg av en ukuelig kunstvilje og et kritisk alvor som det litterære feltet ikke kan kaste av seg uten å bli fattigere. For modernistene sto det faktisk om livet når man skrev litteratur. Ingenting var viktigere; kunstproduksjonen gikk foran alt annet. Ikke sjelden ble resultatet et liv i fattigdom, lidelse og fornedrelse. Det var ikke her snakk om å «dyrke myten om den lidende kunstneren» slik den perfide anklagen gjerne lyder. Nei, dette var alvor. Dette var mennesker som var beredt til å ofte alt for sin litterære kunst. Finnes det modernister av lignende tapning i dag? Antagelig, men man kan jo ikke si at det utgis mange modernistiske romaner i den norske bokheimen anno cirka 2022.

Også modernismens antagelser og verdier må utfordres, forkastes, justeres, modereres. Det betyr imidlertid ikke at vi står fritt til å late som om modernismen aldri har eksistert. Diktningen må alltid være på vei videre, på jakt etter nye skrive- og tenkemåter. Men det kan jo knapt kalles et gode hvis modernistenes intense formbevissthet erstattes av en mer eller mindre bevisstløs realisme, slik vi i dag ser visse tendenser til. Diktningen kan ikke nøye seg med å fortelle «sterke» historier som oppleves «relevante» for samtidens velmenende lesere. Modernistene hadde rett i at forfattere bør forholde seg kritisk til samtiden og dens mange trender og oppheng. Så hva er det egentlig jeg prøver å si? At tiden er moden for en modernistisk revival? Svaret er muligens ja.

Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, samt litteraturkritiker i Morgenbladet og metakritiker i BLA.

Powered by Labrador CMS