Dikt

Brev til et stumt og fjernt landskap

Det er et vart og sårt ønske om forståelse og samhold mellom menneske og natur i langdiktet Kjære Grønland, men landet selv forblir en hvit flekk på kartet.

Publisert digitalt

Ida Frisch
Kjære Grønland
Dikt
Tiden Norsk Forlag, 2020
64 sider

Hva vet vi egentlig om Grønland? Dette islagte landet som politisk tilhører Norden, geografisk Amerika, praktisk et sted hvor livsbetingelsene er harde, og ikke minst, klimaendringene synlige. Ifølge en undersøkelse fra i fjor har issmeltingen på øya firedoblet seg fra 2003 til 2013 – og konsekvensene er muligens enorme: Om hele innlandsisen smelter vil havet stige syv meter. Det er øyas reaksjon på klimaendringene Ida Frisch undersøker i langdiktet Kjære Grønland. Her oppretter hun en enveis brevveksling med øykjempen, i håp om å få svar på, og forståelse for, hvorfor Grønland forandrer seg: «For jeg bare lurer på hvor du er på vei uten oss. / Hva skal du bli til, vil du gjøre noe helt nytt, / skal du til et sted du ikke har vært før, / et sted jeg heller ikke har vært». Boken er utformet som en rekke brev uten avsender eller dateringer, rettet mot verdens største øy. Teksten er tydelig i sitt ønske om å ikke være en vitenskapelig redegjørelse – i stedet etterstrebes en personlig forståelse og en relasjon mellom menneske og natur. Diktsamlingen er et samtaleforsøk, men av naturlige årsaker kan ikke Grønland svare, og jeg tar meg i å lure på hvordan denne ensidige dialogen kan gi oss en ny forståelse for vår plass i samspillet.

En villet endring?

Når Grønland ikke kan komme til orde blir det opp til diktjeget å stipulere mulige årsaker til at øya gir slipp på sitt hvite dekke. Disse mulige grunnene inkluderer at «Grønland synes det er kjedelig når / alt er hvitt og kaldt og stille og isete hele tiden», at Grønland rett og slett har «lyst til å forsvinne innimellom», «kanskje bare bli litt ny» eller «reise vekk». Forklaringene legger til grunn at Grønland ønsker denne forandringen, og diktjeget nikker gjenkjennelig og sier at også hun iblant har lyst til å være alene eller endre på utseendet sitt. Hun anerkjenner likevel at sammenligningene ikke holder vann, da det er en viss forskjell på øyas landmasse og hennes menneskekropp, og hun innser også at det kanskje er «mer smertefullt for deg enn jeg tror, å bli en svart bergmasse i stedet for en hvit kjempe. Jeg har tenkt at du kler av deg frivillig, det er noe jeg kjenner igjen». På tross av denne anerkjennelsen forblir bildene i det viljestyrte, og det besjelede Grønland beholder rollen som en aktør som handler uten tanke for konsekvensene issmeltingen får for andre. Diktjeget spør om øya har «tenkt over hvor du skal gjøre av alt vannet, havet er allerede stort og ganske fullt», og følger opp med at «det er så voldsomt, det er nesten så jeg synes det er litt / egoistisk av deg, Grønland, / for det kommer til å berøre mange».  

Umuligheten for motsvar gjør at diktjegets forestillinger om Grønlands grunner til å forsvinne blir stående som de eneste mulige, og fører til at relasjonen mellom menneske og øy ikke blir så ny og åpnende som forfatteren nok har ønsket. For er ikke det å behandle naturen på avstand nettopp den type «dialog» vi allerede har mellom menneske og omgivelser i industrialiserte samfunn? For meg skurrer det når diktjeget kommer med moraliserende taler samtidig som hun anerkjenner at Grønland kanskje blir ufrivillig avkledd. I jamføringen av Grønland og seg selv tar hun utgangspunktet i at hun og øya ligner, som om Grønland har gjennomgått en seksuell frigjøring, og ikke blitt utsatt for misbruk. Selv har hun lært seg at «handlingene mine har konsekvenser for andre». Men blir det ikke bakvendt å beskylde Grønland for å ødelegge for oss og våre livsvilkår, når vi ikke kan betvile at det er våre levemåter som har ødelagt Grønlands hvite kappe? Kanskje er det ment som et fremmedgjørende grep, men den naive tonen og de tilhørende spørsmålene og anklagene får meg mest til å tenke på et barn som hiver favorittleketøyet sitt i veggen, og deretter får et raserianfall fordi det går i stykker. Som om det er leketøyets feil at det ikke er dimensjonert for vold, eller Grønlands feil at isen ikke er dimensjonert for temperaturendringer.

En poetisk avstandsforståelse  

Diktbrevene kommer fra en avsender på avstand som ikke videreformidler konkret kunnskap om Grønland eller klimaendringene, og jeg savner innsikt i det faktiske landskapet. Bortsett fra noen henvisninger til «barna som kan bruke gevær, som har himmelretningene i blodet, / menneskene med de smale øynene og hundesledene svisj, svisj, over isen» og noen stadig nevnte gule blomster, som antakelig er den arktiske svalbardvalmuen, er det lite som får oss ned på bakkenivå. Hadde ikke det å anerkjenne samtalepartnerens egenart åpnet mer for personlig forståelse og relasjoner?

Det å anerkjenne Grønlands særegenheter utover dets poetiske potensiale ville understøttet diktjegets sorg over akkurat denne øya. I Kjære Grønland opplever jeg i stor grad at fortellerstemmen klistrer sin forståelse og sine ord på Grønland ved omtrentlige observasjoner, heller enn å la fortolkningen grunne i erkjennelse av landet som faktisk finnes. Slik mister hun muligheten til å formidle sin konkrete frykt for Grønland videre: Vi vet ikke mer om hva klimaendringene innebærer på denne øya ved endt lesning enn vi gjorde før vi åpnet boka, og hvilken forståelse har vi da fått for øya og naturen utover diktjegets sorg over endringene?

Konkret eller generell angst

Det positive ved denne uvitenskapelige, personlige sorgen er muligheten hver enkelt av oss får til å putte inn våre egne redsler i Frischs ofte fine formuleringer. I starten av boka skildres en natt badet i svette: «alt smelter og renner, / og jeg tenker at sånn er det for Grønland også […] han spør om jeg tenker på isen igjen, / så legger han seg rundt meg, / jeg sier jeg blir for varm, / det er fordi du er Grønland, sier han, / slutt, da, sier jeg». Denne sorgmuntre angsten og den hverdagslige kampen for å imøtegå redsler over mekanismer vi ikke har kontroll på er en vi alle kan ta plass i, om vi så er redde for issmeltingen på Grønland, nedbrenning av skog i Amazonas eller New Public Management.

Slik fanger Frisch lekmannens klimabekymringer, og hun gjør det tidvis veldig vakkert. Når diktjeget spør «Hvordan er det å være en øy som smelter, Grønland, jeg er bare denne kroppen», åpner det naive og spørrende seg fra barnlig misnøye til anerkjennelse av hvor vanskelig det er å forstå den ødeleggende utviklingen kloden gjennomgår. Det er en setning som viser hvor langt det er fra mennesket til øymasser, kontinenter og lagene i atmosfæren. Vår forståelse er begrenset av våre kropper og vårt språk – og vi må gå via språk og vitenskap for å omdanne natur og klimaendringer til noe som kan gi gjenklang i det menneskelige.

Setninger som «[vi] er fanget i en umulighet, / i en verden med landmasser som kler av seg», er et godt eksempel på hvordan Frisch evner å la naturen gi gjenklang i enkeltmenneskets merkelige hverdag, hvor våre kollektive handlinger har konsekvenser som vi hver for oss har vanskelig for å fatte og bøte på. Alt vi kan gjøre er å «[v]ære et menneske som strekker seg etter mat i trærne, […]  denne ene bevegelsen vi har lært oss for å leve, / heve armen og gripe rundt noe vi ikke kan skape selv». Med slike formuleringer mykner min skepsis overfor behandlingen av Grønland som en egoistisk kraft. Her knytter Frisch vakkert sammen menneske og natur, og skisserer det lille (sam)handlingsrommet vi opprinnelig har hatt, som kanskje fortsatt er alt vi har. Dette kan være frustrerende når man «bare [er] et menneske / som kan gripe etter mat i trærne. / Jeg lever på en slags nåde på denne brennhete drittkula». Hverken vi, armene våre, trærne eller naturen ser ut til å ha kontroll, og hva skal vi da strekke oss etter?

Diktjeget ønsker at Grønland skal forbli dekket av isen sin, at landskapet under skal «vær[e] en hemmelighet for oss». Kanskje er det ønsket om å bevare denne hemmeligheten som fører til at øya holdes på avstand, og at brevdiktene heller tar sats i enkeltmennesket reaksjon på en klimautvikling vi ikke kan overskue konsekvensene av. Spørsmålet er hvilken forståelse og samtale vi får ut av en dialog som bunner i naturens hemmeligheter? Det er en vakker samtale, men jeg vet ikke om den gjør oss kollektivt klokere.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter og bibliotekar.

BLA 4/20.

Powered by Labrador CMS