Dikt

Migrasjonen innover

I Gloria Gervitz’ "Migrasjonar 1976–2020" er bevegelsen forutsetningen for det meste – men diktet er bemerkelsesverdig innovervendt.

Publisert digitalt

Gloria Gervitz

Migrasjonar 1976–2020

Gjendiktet av Helene Hovden Hareide

Samlaget, 2020

279 sider

Meksikanske Gloria Gervitz har i mer enn førti år arbeidet med det samme diktet. Denne setningen går igjen som et ekko i omtalen av forfatterskapet, og det består da også kun av dette 279 sider lange diktet som i år, for første gang, foreligger på norsk. Samlagets utgave av Migrasjonar 1976–2020, oversatt av Helene Hovden Hareide, ligner ved første øyekast mer på en versjon av Hauges eller Børlis samlede enn en til nå ukjent latinamerikaners første utgivelse i Norge. Samtidig er jo dette forfatterens samlede verker, skrevet frem over flere tiår, endret, utvidet og publisert om hverandre. Således er det selvsagt ikke til å undres over at nettopp diktets tilblivelse legger premisset for resepsjonen av det – ikke minst fordi det viser seg å være nokså krevende å behandle noe som fremstår som en rekke kortere ditt som ett langt et.

Hvordan lese?

At det i det hele tatt er mulig å skrive et slikt verk, er imponerende i seg selv. Få ting er vel så behagelig som å sette punktum, omsider si seg fornøyd og se frem mot nye prosjekter? Selv har jeg under lesningen av Migrasjonar 1976–2020 vært fristet til å oppsøke verkets ulike versjoner: halte meg gjennom de spanske originalene, kanskje, eller gjøre det lettere for meg selv og gå til de svenske utgavene. For til tross for at få i Norge kjenner Gervitz, har hun i Sverige lenge vært hyppig lest, og der finnes gjendiktninger av verket både fra 2009 og 2018. I kommentaren «Big in Sweden», publisert i Vagant i 2018, peker Mats O. Svensson på det paradoksale ved at en navn så veletablert i Sverige kan være så lite kjent både i Norge og Danmark. Dermed stiller han også det betimelige – og nokså umulige – spørsmålet: Om en forfatter er anerkjent ett sted, og lett å avskrive et annet, hvordan kan en da vite om ens egen begeistring er genuin, og ikke kun et ekko?

At kvalitet og kontekst henger sammen, kan neppe kalles en ny innsikt. Like fullt har jeg i lesningen av Gervitz stadig vendt tilbake til Svenssons spørsmål. Tross alt vil det at det på norsk kun finnes denne ene utgaven av verket legge særegne fordringer for leserkontrakten, ikke minst fordi den fremstår som et fullendt verk, og dessuten kommer såpass sent i forfatterens liv at den vil bli stående som en av de senere. (Uten at jeg dermed vil driste meg til å påstå at det finnes noen klar sammenheng mellom rekkefølge og legitimitet.)

Bevegelsene

Gervitz er oppvokst i Mexico by, men hennes jødiske familie flyktet på 1920-tallet fra massakrene i Øst-Europa. Tittelen, Migraciones, leses ikke sjelden i lys av forfatterens familiehistorie, blant annet som en direkte referanse til overfarten fra ett land til et annet. Fordi det også finnes spor av denne historien i diktet, kan leserens kjennskap til den kaste nytt lys over den overhengende tematikken, der både tap, lengsel og lidelse synes nedfelt i diktets ryggmarg:

«eg nærmar meg relinga ser utover havet eg har ingen minne

ingenting å halde meg fast i

                                                                       og alle desse menneska kvar er dei no?»

Imidlertid ligner de overfartene jeg forestiller meg når jeg leser strofer som dette, noe ganske annet enn Gervitz’ bestemors farefulle ferd. For at det nettopp er overfartene, eller snarere: bevegelsene, som legger premisset for verket, er jeg ikke i tvil om. Alt på første side er bevegelsen, livet, nesten overveldende. Nelliker migrerer, sanger sprekker, epler råtner og slyngplanter flyter. Bevegelsene er akutt sanselige – og akutt seksuelle. Om dette etterlates ingen tvil: Kvinner stryker seg over brystene og over kjønnet, og fingre, som lunkne bløtdyr, «forsvinn inn i meg». Alt til en eim av røkelse og lilla lys.

Aller mest påfallende er imidlertid det insisterende ved disse bevegelsene. De tar tross alt ikke slutt, men beveger seg slik også diktet fortsetter å bevege seg. Første side avsluttes med en mormor som alltid spilte den samme sonaten: et nikk både til generasjonsleddene, livssyklusen, og det kontinuerlige i ordet alltid. Tonen for verket er satt.

Også langt mer ordknappe deler av diktet fremhever bevegelsen, og det sykliske ved den: «mellom murane / ropa dine / knute / spiral / grense». I mellomrommet finnes desperasjonen, i spiralen finnes en form for utvei, og grensen er aldri kun en avslutning. Den er også – alltid – en overgang. En lignende utvikling finnes også på neste side, der en stein faller mot bunnen sin: «veltande / i den tomme himmelen». Hver avslutning er en omveltning, og migrasjonene tittelen viser til, forstår jeg først og fremst som uttrykk for det sirkulære livsløpet, der liv, fødsel og død er bundet sammen av nytelse og seksualitet, og uunngåelig knyttet til jorden, som bærer alt frem, før den tar alt til seg igjen. 

Bristende vann

Også fysisk er det som om diktet er i bevegelse. Den stadig tilbakevennende tematikken, og de stadige gjentagelsene, som spørsmålene jeg-et ikke virker i stand til å slutte å stille, slår imot leseren som bølger. Og der enkelte deler av diktet er en voldsom ordflom, er andre deler nærmest stilltiende. At jeg ser for meg diktet som en rennende elv, preget av vind og vær og flo og fjære og årene som går, slår meg da også nokså tidlig som intendert. For i Gervitz’ univers er vannet allestedsnærværende. Også jorda er fuktig.

Smerte kan gli som dråper, og i glidningen blir vannet, som så mye annet i diktet, utpreget kroppslig.

«floda og fjøra til jomfruåra

her inne blir lyset sølt ut

og ordet kryssar terskelen

og eg fylte munnen med jord

for å stilne orda»

Selv lyset kan innta vannets egenskaper, og slik kan også lyset bli kropp. Nærmere bestemt: en kvinnes kropp. Vannet kan nemlig briste: «vatnet som brest / dersom eg kunne ta på di bleike djupne / vatnet sine hol / dersom eg kunne snitte open frykta / vatnet som ein østers når den blir kjærteikna / dersom eg kunne opne det lukka som kroppen din».

Sammenstillingen av vannet og kvinnekroppen – den seksualiserte, tilgjengelige kvinnekroppen – slår inn åpne dører. Havets lunefulle, feminine egenskaper finner vi i gresk mytologi såvel som i hemingwaysk modernisme, og den som ønsker originale bilder på kvinnelig seksualitet, bør med andre ord lete andre steder enn i Migrasjonar 1976 – 2020.

Heldigvis er diktet så godt at slikt, i det store og det hele, kan tilgis. Sentrallyrisk billedbruk er ingenting å ta på vei for, i alle fall når det her også er langt mer interessante ting å hente. «Elva lener seg / mot tørsten sin / tida går raskare enn meg», heter det et sted. At elven og tiden er ett og det samme, som rett nok heller ikke kalles særlig originalt, blir et bilde som åpner seg for meg idet jeg blir minnet på diktets tilblivelse. Poeten har fortsatt å skrive slik elva fortsetter å renne, og først da blir det usikre ved hvorvidt diktet noensinne vil bli skrevet ferdig essensielt. Som om diktets usikre eksistens bevitner det enorme som her står på spill.

Lengsel og nytelse

Verdenen jeg-et har rundt seg skildres så sanselig, så taktilt, at nærmest alt oppstår med sanseinntrykkene som utgangspunkt. Leseren kjenner allerede både den våte jorden og lukten av den innen jeg-et leter i den etter et sted å dø: «Kva leitte du etter i den draumen?»

I våt jord, i vått treverk, skrives lengselen frem, men den lengtende – det være seg eg, ho, eller du, er ofte bemerkelsesverdig passiv: «og ho / den lengtande        ligg». Lengselen, som virker å være lengselen etter å gripe det tapte, holde fast i det forsvinnende, rommer dermed ingen forløsning. Snarere er det som også den, som det meste annet i diktet, er tvunget til igjen å føde seg selv – poengtert, naturlig nok, av utallige referanser til kvinnens fruktbarhet.

Den eksistensielle og seksuelle lengselen går i ett. Det er lengsler forankret i kroppen og i sansene, og kroppen kan ikke skilles fra jeg-et: «og kroppen / fell inn i seg sjølv / fell inn i deg», heter det, og like etter, om å røre ved kroppen: «kjenner du den? / kjenner du meg?» Også den passive, lengtende kvinnen, som skjelver og trekker seg sammen som et bløtdyr, blek, blir på sitt vis seksualisert når hun befinner seg «åleine på innsida», «i det djupaste av det indre».

Enda den skjelvende larven er et fornøyelig bilde på seksualiteten som sådan, er det ikke til å komme utenom at det hele jevnt over kan bli nokså mye. I mindre velvillige øyeblikk tar jeg meg til og med i å lure på om den bugnende seksualiteten nærmer seg det reaksjonære – eller i alle fall en form for forskjellsfeministisk sexpositivisme jeg lett blir lei av.

Som alt annet kommer også nytelsen i bølgeslag, og kanskje, slår det meg, er den så slitsom å lese om simpelthen fordi den fremstår som målet for en ellers dypt eksistensiell lengsel. Et sted ligger jeg-et og onanerer, og her er det som om nytelsen åpner opp verden: «jeg er nytinga på innsida av nytinga av å nyte meg sjølv». I onanien trenger varmen seg inn i tilværelsen – men nettopp denne bevegelsen, denne inntrengningen, gjør igjen onanien til en form for lengsel, et bilde på noe ufullendt. Som om det som lengtes etter er mannen som ikke er der. Nok en gang blir målet uoppnåelig.

I nytelsen trer resten av verden frem. Og skjønt bildene av den er vakre, klarer jeg ikke å dy meg for å tenke at det hele i lengden risikerer å bli nokså kjedelig. Det som i utgangspunktet kunne vært et så eksplosivt – ja, subversivt! – stoff, nemlig den grådige kvinnekroppen, den lengtende, villende, ønskende kvinnekroppen, ender for raskt i et ufarlig landskap, fullt av velkjente bilder og en form for passivitet som ikke makter å true noen.

«Henne i meg» 

Det er ikke alltid lett å si hvem som fører ordet i dette diktet. Som alt annet, er også jeg-et i kontinuerlig bevegelse. Her står ulike språk og ulike stemmer om hverandre, som nok en påminnelse om at narrativet, i den grad det finnes, er syklisk. Og kanskje nettopp derfor, og kanskje også fordi fruktbarheten står så sentralt, er det heller ikke så viktig hvilket eg vi har med å gjøre.

Enkelte steder ser jeg for meg et eldre jeg som snakker til sitt yngre selv – «du skjøre / du som skjelv» –  og andre steder synes det åpenbart at vi har å gjøre med ulike generasjoner kvinner: «i dunsten av kvinnelege innvolar som vellar ut umiskjenneleg og vidstrekt / eg etterlet deg døden min heil og intakt». Ofte tenker jeg at jeg-ets utgangspunkt med vilje er tåkelagt. Stemmene, som må tilhøre en mor eller en bestemor, er først og fremst viktige i den grad de gjenspeiler jeg-et selv. Det kvinnelige fellesskapet er med andre ord dypest sett eksistensielt. Jeg-et bærer sine formødre i seg, og kan gjennom dem, i det vi kan anta er stemmene deres, grave dypere i seg selv: «og eg vart utan henne / og med alt eg har av henne i meg».

Spesielt mot slutten av boken blir jeg-et sterkt bevisst hva andre ser når de ser henne. Den nesten universelle kvinnelige varheten for andres blikk, blander seg her med redsler knyttet til det å bli eldre. Diktet spør gjentatte ganger: «med kva kan eg halde deg fast?» I begynnelsen leser jeg det som et spørsmål til en annen; etterhvert tenker jeg at det er jeg-et som må holdes fast. Men hva står egentlig på spill? Tapet av ungdom, skjønnhet og nytelse, fremstår langt mer skremmende enn økonomiske, materielle, eller åndelige tap. Også klasseperspektivet uteblir. For mens jeg-et onanerer, og verden åpenbarer seg i kroppens og nytelsens bilde, ligger barnepiken og sover i sengen ved siden av. Den voldsomme nytelsen skjer innenfor rammer holdt sammen av den barndoms trygghet som kun er de privilegerte forunt.

Gjensidig vekst

Gervitz har selv, på en scene i Bergen, beskrevet sin relasjon til diktet som en form for symbiose, et gjensidig vekstforhold. Uten det, har hun sagt, vil hun føle seg ensom. At diktet i seg selv spiller på symbiotiske relasjoner, der jeg-et aldri med sikkerhet kan skilles fra noe rundt henne, er da også blant dets sterkeste trekk.

Migrasjonar 1976–2020 kan utvilsomt oppleves som nokså overveldende. Ulike lesere vil ha ulik toleranse, og spesielt diktets bugnende erotikk vil nok splitte skandinaviske lesere. Der enkelte vil oppleve den voldsomme sansningen som befriende, vil andre nok erfare det hele som noe beklemmende. Selv sympatiserer jeg i så måte med begge leirer.

Særlig i begynnelsen av boken lar jeg meg begeistre og rive med. Når jeg omtrent halvveis tar meg i å bli nokså sliten, skyldes det at nytelsen ikke lenger interesserer meg – for hvorfor bry seg om nytelse om den kun har seg selv som mål?

Da jeg begynte å lese, var jeg overbevist om at diktet inviterte til samme type bevegelse i lesningen som den jeg møtte i teksten, og ga meg i kast med diktet som om det skulle vært en bølge. Etter endt lesning, slår det meg at jeg, i mitt fokus på de gjentagende i bevegelsene, de erotiske skildringene og de lengtende spørsmålene, kanskje har unngått å se hvilket aspekt ved diktets tilblivelse som kanskje aller helst bør bevares i lesningen av det. Kanskje bør det leses slik det har blitt skrevet frem: med tid.

For når jeg går tilbake, leser på nytt, og er i stand til å se forbi de kjedsommelige bildene av den kvinnelige seksualiteten, ser jeg bedre det som kanskje ikke har noe med seksualiteten å gjøre i det hele tatt. Som når det står: «og frykta fløymer over / og let meg ikkje tenke / og let meg ikkje forstå». Hva som ikke forstås, forblir usikkert – men fordi jeg, etter å ha tatt en pause fra teksten, makter å se det som en annen type lengsel enn den erotiske jeg har vendt meg til å se det hele i, slår det meg også som langt mer interessant.

Det er lenge siden jeg har lest et dikt som provoserer i lik grad som det fascinerer. For selv om Migrasjonar 1976–2020 tidvis er både irriterende og kvalmende, er det like fullt godt; og evner man å ikke la seg bedøves verken av røkelsesslukt eller blomstrende frukter, kan det åpne det opp for en verden vi både kjenner og frykter, der livets syklus, og det uunngåelige ved den, er herskende.

Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekskonsulent.

BLA 2/20.

Powered by Labrador CMS