Dikt

Mat for tanken

I «Takk for maten» serveres vi noe mellom leksikon og bordbønn, men pirrer det appetitten?

Publisert digitalt

Jon Ståle Ritland

Takk for maten

Dikt

Tiden Norsk Forlag, 2021

135 sider

Odene til Pablo Neruda åpnet opp for en konkret og konsentrert innlevelse i tingene rundt oss, som i oden til tomater, oden til en tunfisk eller oden til løken. Så fruktbar er Nerudas metode, og så parodisk er den blitt, at den nå er en skriveøvelse på diverse kurs, i oppgaver av typen: «Skriv om klementinen!»

Den samme konkrete interessen utgjør også grunnlaget i Jon Ståle Ritlands nyeste diktsamling, med den Neruda-nikkende tittelen Takk for maten. Dette er en bok jeg har vært sulten på; hva er vel viktigere enn mat, tross alt, hva gir oss mer glede og av et så utvetydig slag, og derfor: hva er det mer passende å skrive om? Som i de fleste slike tilfeller hvor svaret synes åpenbart, er det noe som skurrer om man ser litt nøyere etter. Her er det spørsmålet: hvorfor kommer det ikke da ti diktsamlinger om mat hvert år? Også årsaken til det er åpenbar: at det er jævlig vanskelig å skrive om! Med den overhengende faren å bli idiotisk banal eller fortørnende deklamatorisk.

Sette fyr på dagen

Følgeseddelen til boka gjør meg ikke håpefull. Den er kommersiell, og sammensveiser slik både det banale og deklamatoriske: «Hva om det fantes en bok som både gjør takk for maten-talen lettere og gir deg åndelig påfyll? En diktsamling som var like god til lystlesning som til vertsgave? En bok som favnet de store følelsene, forelskelse, kjærlighet, samhold, tap, sorg, død, alle hovedrettene i et liv, uten å glemme tilbehøret?» osv, «den perfekte boken for alle som har et forhold til mat.» Javel! Det er meg, det. Men jeg liker ikke møl!

Man dømmer selvsagt ikke boka på omslaget. Jeg åpner, leser. Og der: straks litt god forundring i et dikt om egg:

            «luften holder et løfte, du kjenner

            trykket fra en hel atmosfære

            et knivblad skjærer gjennom

            horisonten, splitter skallet

            plommen pipler ut

            en glo i øyet

            fyller himmelhvelvingen

            setter fyr på dagen»

For meg som spiser kokt egg til frokost, treffer åpningen ypperlig. Horisonten kakkes, åpner seg; eggeplommen og morgengryet forenes – det er en ny dag. Selv om sammenligningen av sola med en eggeplomme ikke er original, er det noe i diktets bevegelse, den nøkterne situasjonen ved bordet, som gjør at bildet utvider stunden. Noe sånt må være hensikten med denne typen håndgripelige matdikt, å underliggjøre det som er oss dørgende hverdagslig.

Å ete barn og andre forvirringer

Der Nerudas oder kjennetegnes av en begeistret strøm av ord, med kjappe linjebrudd og innfall, en ordflom og ekstatisk generøsitet, kommer diktene hos Ritland oss i møte i mer faste former; ikke fossende, men stykkevis, tilskåret, overveid, skjønt generøs han òg. I Takk for maten er det rundt 130 råvarer eller måltider som har fått sine ord. På den gode siden er dette absolutt dikt som man funderer over og blir munter av.

Mindre vellykket er samlinga når anekdoter og kulturhistorie røres inn, som i diktet om fenalår: «fenalår smaker folkeeventyr / og har fasongen til et norgeskart // de henger til tørk under takmøner / i alle landets bygder», hvor jeg til det siste svarer: på Vestlandet, kanskje?, og til det første lurer på hva et folkeeventyr smaker, eller om det bare var snakk om å velge noe norsk. Det heter videre at «på julaften trekkes skinka ut av sekken», og jeg spør krakilsk: trekker man den ut av sekken, og ikke minst på julaften? Og så sies det man «bærer vekten til et barn / født før tiden», en rørende detalj, på én måte, samtidig som fenalår kan veie fire kg, og at diktet gir assosiasjoner til å ete barn, eventuelt jesusbarnet siden det er julaften. Jeg aner ikke hva dét skal bety.

Et annet eksempel er diktet om brød, som forteller om Jesus og Judas og en brødbit, og avsluttes med ordene «og noen ganger er et brød / mye mer enn et brød», – nær sagt en frekkhet på poesiens vegne? Jeg blir litt trist av hvor herlig nystekt brød kan smake, og minnes naturlig nok Jan Erik Volds «Tale for loffen» som grov ut varmt deilig loffestoff, med andre ord gikk til kjernen. Bedre da er det følgende diktet om smør: «smøret ligner store ord: // sannhet, bevissthet, gud, // hver gang jeg tror / jeg kan gripe dem // glir de bare bort». Her iverksettes metaforen og kommenterer måten det forutgående diktet famler på.

Så kommer et dikt om ost. Vi får prosessen, melken som skiller seg, proteiner som koagulerer, enzymer. Enzymer! Poesien er forduftet, inntil de siste linjene med flott takt og allitterasjon: «kunsten oppstår // i kontakt med sansene, bak / lukkede lepper som leter / etter et større ord enn takk». Diktet om grøt redder seg inn på samme vis, der den tørt stadfester hvor viktig grøten har vært, for så å avslutte: «jeg ser ingen grunn til å gå // rundt grøten, men spør hvor mange liv / den har på samvittigheten».

En kulturhistorisk oppskrift

Mønsteret gjentar seg i de fleste av diktene, med varierende hell. Gøy er det der Ritland skriver «lever er næringsrik kost, inneholder / nesten alt du trenger for å leve // Zevs ørner viste næringsvett når de spiste av / leveren til Promethevs». I diktet om løk derimot, refereres det til Peer Gynt, og diktet om eple omtaler «epleslang i Ulvik». Det blir for slapt. Måten anekdoter ramses opp på, for så å avrundes med et ordspill, gir inntrykk av å være konstruert; at diktene er skrevet ut ifra research heller enn innlevelse.

Å unngå kulturhistorie er neppe mulig eller ønskelig; det er å underkjenne hvor allestedsnærværende mat er og har vært, hvordan råvarer har gått veien til måltider og ritualer, og videre til kultur, og helt til slutt til kunst (eller junk food??). Som det heter i et dikt om engelsk frokost, hvor poeten betrakter en fotballspiller på nabobordet: «jeg mistenker at / frokosten er det eneste vi har til felles», en kjensgjerning om hvordan mat forener oss.

Anekdotene er berikende tross alt, skjønt det blir mange. Ritland utviser en umettelig nysgjerrighet for mat, heller enn appetitt. Det er vanskelig å ikke forvente en typisk svulstig fest med rap og fettdryppende fingre når man går til en bok om mat. Men det må sies: honnør til Ritland for å ikke bli en «kulturmann», en som bare fråtser i dyr mat og vin og som søler og veiver med sin groteske kuriosa, som om hensikten er å vise hvor bevandret og beleven man er i matveien. Det kan vel ikke sies for sterkt, siden det er slik matlitteratur alltid er; mat-estetikken har både sultens forventningsfulle spytt i munnen og metthetens dumpe kvalme i magen, disse to stadig vekslende ytterlighetene i en gourmets lille liv, ironisk avstumpet, så avstumpet at å spise faktisk sidestilles med sex. Ritland unngår fallgruva.

Men takkes det?

Mat er altså ikke porno, men vekker jo sanselig fryd og takknemlighet. Noe må uttrykkes, ikke bare gjentas, der anekdoter utvilsomt er gjentakelser. Så er noe gått tapt? I diktet «Lunsj på litteraturhuset» overhører poeten en samtale med Jan Erik Vold, hvor denne erklærer: «vi skal skrive de diktene som ikke / er skrevet ennå». I Takk for maten er skildringene imidlertid sjelden mer originale enn det nærliggende lovordet «himmelsk» eller som i et dikt om rypekjøtt: «løfter deg på sine vinger», igjen opp mot Gud. Selv en haiku om sushi får noe kristent over seg i linjen «to pinner, ett kors». Bildebruken slutter å overraske og blir en forventet konklusjon.

Kanskje er det som helhet at samlinga ikke funker, fordi den da blir uinspirert, lik seg selv, og mett. Takk for maten er egnet til å hente fram et dikt eller to, et mais-dikt til fredagstacoen, men leser man dem etter hverandre, slår det meg at diktene om mais og fårikål egentlig er identiske – en tapt mulighet. Hvor ble det av maten? Om formen var mindre rigid, men føyde seg etter maten de benevner, hadde mye vært gjort. Likevel faller noe på plass i diktet om wok, hvor poeten Li Bai hentes fram, og det skåles, et slektskap under stjernene, og jeg kjenner meg igjen i den dvelende rytmen. Noen dikt er dessuten virkelig originale, som de om blekksprut og hval, eller diktet hvor spisingen av østers skildres som et avhør, «du sluker hele historien». Jeg slukte Takk for maten, og føler meg forsynt.

Eirik S. Røkkum (f. 1990) er litteraturviter.

BLA 2/2021.

Powered by Labrador CMS