Dikt

DET GYLDNE BURET

Stor suksess har ofte en høy pris, og få har fått merke det så godt på kroppen som dansk-palestinske Yahya Hassan.

Publisert digitalt

Yahya Hassan

YAHYA HASSAN 2

Dikt

Danske Gyldendal, 2019

113 sider

Da Yahya Hassan debuterte med den selvtitulerte diktsamlingen YAHYA HASSAN for seks år siden, kom han som et lyn fra intet. Det er i ettertid nesten vanskelig å huske hvor oppsiktsvekkende debuten var, og ikke minst hvor oppsiktsvekkende Hassan var: en dresskledd nittenårig andregenerasjons dansk-palestiner, eller som det står på baksiden av boken: en «statsløs palestiner med dansk pass.» Diktsamlingen handlet om oppvekst i innvandrer-ghettoen, med ødelagte hjem, rasisme og småkriminalitet. Boken slo hardt, den traff en nerve, ble omtalt over alt og solgte i et for en diktsamling uhørt antall. 120 000 bare i Danmark, ifølge forlaget. Det er en bragd som neppe kommer til å bli gjentatt i vår levetid, om noen gang. Den ble oversatt til et dusin språk, til norsk av Pedro Carmona-Alvarez, og Hassan turnerte Skandinavia rundt, leste for fullsatte saler og ble fulgt av livvakter.

Så ble offentligheten vitne til et spektakulært fall. Stikkordene er drapstrusler, våpen, vold, overfall, voldtektsanklager, fengsel, psykiatri. Det hele behørig omtalt i pressen. Personen Hassan var blitt langt mer berømt og viktigere enn verket. Slik vil det mest sannsynlig være hele resten av hans liv. Slik forbildet Karl Ove Knausgård aldri vil slippe ut av skyggen av Min kamp 1-6, vil Yahya Hassan aldri slippe ut av skyggen til YAHYA HASSAN.

Forfatteren er slett ikke død

Som litteraturanmelder må jeg innrømme at jeg sliter med å skrive om denne boken. Jeg har lyst til å skille diktene fra mannen, og forsøke å vurdere om de er gode i seg selv. Men det går ikke, det indre bildet av Hassan dukker hele tiden opp. Intervjuene, avisartiklene, det er helt umulig å skrive om dette i en isolert sfære. På den annen side er altså tittelen identisk med forfatternavnet, og det er ingen som på noe vis har forsøkt å kile inn en avstand mellom de to, påstå at det her finnes et lag av påfunn eller fiksjon, snarere tvert imot – forlag og forfatter er begge åpne på at dette er livet, slik det fortoner seg for forfatteren, rett frem og usminket, så å si. Det er i hvert fall inntrykket som skapes – selv om vi skal ha i mente at selvfremstilling i litteraturen aldri er helt så enkelt. En anmeldelse av boken blir uansett automatisk og uavvendelig til en omtale av mannen.

Livet etter suksessen

Debutboken fikk altså oppmerksomhet på grunn av en eksplosiv blanding av et kraftfullt litterært uttrykk, et innhold som avdekket og fortalte om en hverdag på vrangsiden av det danske samfunnet, og forfatterens egen opptreden. YAHYA HASSAN 2 handler om livet etter suksessen, og det går ikke spesielt godt. Den er delt inn i fire deler som heter henholdsvis PRÆMIEPERKER, JAGTSÆSON, FÆNGSLER OG FANGER og PSYKOSEPERKER. Perker er et dansk slangord, egentlig nedsettende, brukt om folk med arabisk avstamming. Først er Hassan den litterære ynglingen som vises frem av sine nye «venner» i kultureliten, samtidig som han blir drapstruet av tidligere «venner» som mener at han har sviktet. I del 2 har han sagt opp livvaktene sine og i stedet skaffet seg en pistol, for å beskytte seg selv. Det ender i fengselet i del 3, der mange av diktene handler om de livsfarlige fangene han sitter sammen med, og i psykiatrien i del 4. Tonen i boken er gjennomgående aggressiv, like deler anklagende som forsvarende. Det er mye pikk og rævpuling, og mange av diktene handler om trusler, våpen og drap. Hassan skriver om å ikke la seg kue, slå tilbake, uansett kostnad, uansett konsekvens. Forfatter-jeget er desperat, han føler seg fanget, trengt inn i et hjørne. Dessuten har han et enormt behov for å rettferdiggjøre seg, samtidig som han insisterer på at han ikke trenger å rettferdiggjøre seg, ikke for noen.

«JEG ER FORELSKET I EN KVINDE DER MELDER MEG TIL POLITIET

HVER GANG JEG GØR TILNÆRMELSER

STATEN BLANDER SEG I EN KÆRLIGHEDSAFFÆRE

OG BLANDER SEG UDENOM EN SIKKERHEDSAFFÆRE

HUN ER BLEVET UDSTYRET MED EN OVERFALDSALARM

SELVOM DET ER MIG DER HAR BRUG FOR EN»

Et lysende talent

Det mest iøynefallende ved denne boken, som forgjengeren, er bruken av store bokstaver – det føles som om forfatteren står og roper til deg, det gir et slags trykk, en direkte motsats til det «vare» og «subtile» man ofte forbinder med poesi-sjangeren. Andre elementer å legge merke til, er den stedvise bruken av enderim, de mange bokstavrimene, alle opplistingene. Det trekker i retning av det muntlige, det er tekster som ser ut til å være skapt for høytlesning, nesten som om de er fremført mer enn nedskrevet. Det er også lett å feillese dem som «ubehøvlede», men ved nærmere ettersyn er de (stort sett) svært velkonstruerte. Hassan har et rikt vokabular, han er åpenbart belest, og kan blande rått gatespråk og akademiske uttrykk i samme tekst, ta overraskende retoriske vendinger. Han er rett og slett i besittelse av et språktalent av sjeldent kaliber, og boken – begge bøkene – er på sitt beste en sann svir å lese.

Det partikulære og det universelle

Men til tross for at det ytre og formelt sett er en bok som ligner forgjengeren, en rettlinjet fortsettelse av det samme prosjektet, så er den også fundamentalt annerledes. YAHYA HASSAN fortalte en historie som i stor grad lignet på mange andres historie – selv om den var høyst personlig. Hassan var i en forstand representativ, selv om jeg tipper forfatteren selv ville protestere mot en slik merkelapp, og det er også en viktig del av forklaringen på den store suksessen. YAHYA HASSAN 2 er på sin side ekstremt partikulær. Forfatteren befinner seg i en situasjon som er direkte spunnet ut av det å ha skrevet og utgitt en ekstremt suksessrik og kontroversiell diktsamling, truet på livet, blitt utsatt for og selv begått vold og deretter endt opp i fengsel og i psykiatrien, en sekvens hendelser som mest av alt fremstår som temmelig unik. Det er også en hardere bok, blottet for det håpet debutboken tross alt hadde – der representerte skrivingen en vei ut av ghettoen, en åpning mot noe annet. Denne gangen er forfatter-jeget fanget i en destruktiv sirkel, og det synes ikke som om han øyner noe håp om å komme seg vekk fra det hele. YAHYA HASSAN 2 er en klaustrofobisk, egentlig ganske utmattende bok å lese, og det er en lettelse at den er en god del kortere enn sin forgjenger.

«JEG ER ET LITTERÆRT HANGARSKIB

ET POETISK MASKINGEVÆR

BÅDE HÆFTE OG FÆNGSEL PRELLER AF PÅ MIG

IKKE FORDI JEG ER UEGNET TIL STRAF

MEN FORDI JEG ER FOR EGNET TIL DET»

Begge bøkene til Hassan er diktsamlinger som forteller historier, og det er unektelig debutboken som har den beste og mest interessante fortellingen. Ved en ny gjennomlesning er den også sterkere i sine enkelttekster enn det årets bok er. I det perspektivet er YAHYA HASSAN 2 en ikke fullstendig vellykket oppfølger. At den allikevel er vel verdt å lese, er hevet over enhver tvil.

Ola Jostein Jørgensen (f. 1977) er forfatter, oversetter og frilans kritiker. Siste bok: Ingen drømmer om Oslo (2014).

BLA 1/20.

Powered by Labrador CMS